Opprop før høsten

Kan vi bare ta en kjapp runde på dette før alt setter i gang igjen:

Opp med hånda, alle som aldri har glemt planleggingsdager, og dermed aldri har forsøkt å levere barn i barnehage eller skole når døra er låst.

Opp med hånda, alle som alltid husker ekstra niste og vannflaske når det er turdag, og som alltid har kontroll på at barna har ulltøy i riktig størrelse og regntøy uten hull, og som aldri har oppdaget at når poden trenger nye støvler, er de gamle minst tre nummer for små.

Opp med hånda, alle som snudde døgnet tilbake i god tid før ferien var slutt, og ikke har slitt med selvpåført jetlag denne uka.

Opp med hånda alle som alltid har en strøken kjøkkenbenk, og en entré som ikke flyter over av sko, og et spisebord uten en jevnt voksende diverse-bunke i den ene enden.

Opp med hånda alle som alltid får trent nok, som alltid får til spontane venninnekvelder, som alltid rekker å farge håret før etterveksten antar 50 shades of avslørende grey, og som alltid passer på at det ligger grønnsaker i minst fem farger på middagstallerkenen.

Opp med hånda, alle som alltid rekker over alt.

Hvis noen nå kan si fra til hun som fortsatt sitter med hånda i været om at hun må få sjekket hørselen sin, tror jeg vi er der.

Kom igjen, høsten. Hit me one more time!

 

 

Voksenblakk

 

Det kommer ikke noe fra Seks og samliv denne uka. Vi (og med vi mener jeg meg, men jeg trenger å gjemme meg bak noe større) er blakke og sure. Voksenblakke og barnslig sure.

Vi har kjørt noen mil i Danmark i sommer. Dansk radio er enerverende. «Alle har rett til et fett kjøkken!» gjentok en radioreklamerøst alt for mange ganger. Hva da «alle har rett til et fett kjøkken»? Et fett kjøkken koster penger, selv med både tres og fjers prosent rabatt. Jeg har stekefett på kjøkkenveggen, og det er det nærmeste jeg kommer fett kjøkken på ganske lenge.

-De får det jo til å høres ut som det er en menneskerett med et fett kjøkken, blåste jeg ut.

– Jadajadajada, kom det fra representanter i baksetet som ikke har betalt en regning i hele sitt liv.

Vi har ikke et kjøkken for interiørbladene. Vi har fliser på badet fra nitten pil- og bue, som ikke er dårlige nok til å skiftes, men ikke er bra nok til å likes. Vi er gode på gjenbruk og restefest og driver ikke med dyre ferier. Alle barna har ikke hvert sitt rom, de får ikke alle de nye klærne de ønsker seg, og vi sitter oftere i en haug hjemme i sofaen og ser film på Netflix enn vi går på kino. Sånn er det bare. Voksenblakk er ikke fattig, men det kan av og til være litt kjedelig. Det er fort gjort å bli litt voksenblakk etter en skilsmisse, for eksempel. Det går over (det må gå over! Si at det går over!), men i mellomtiden er det litt sånn sitte-og-holde-pusten-og-håpe-at-ikke-vaskemaskinen-ryker, fordi buffer er noe vi bare har hørt om. Omtrent som fett, dansk kjøkken, altså. Det er sikkert bra å ha, men kan det spises?

Anyway. Vi kom hjem fra ferie. Virker komfyren? Nei. Herlig.

bannekaker
Når man har to ødelagte komfyrer og ikke engang kan lage bannekaker.

Ut på nettet, lete stekeovn, inn til forhandler, bli glad for å finne litt rimeligere utstillingsmodell, finne noen med tid og tilhenger som kan hjelpe til med frakt, komme hjem, lempe ut gammel komfyr, plugge inn ny, og PANG! sa det, i hele den ikke interiørbladtilpassede leiligheten, for selv om sikringen skal være sterk nok, hjelper det fint lite når den nye komfyren sørger for både smell og fyrverkeri når vi prøver å koble den til. Slitne, svette, voksenblakke mennesker tar ikke sånt med godt humør. Det var kanskje like greit at kundeservice ikke svarte, det er en del ting det er bedre å rope ut i lufta uten at noen hører. Bortsett fra 15-åringen som tilfeldigvis var i nærheten, og påpekte at det var opptil flere ord der som var helt nye for henne.

Så hvis dere kan unnskylde meg, så har jeg to komfyrer som ikke virker, kort lunte og dårlig humør. Det kommer ikke noe fra meg denne uka. Jeg kommer sterkere tilbake.

I mellomtiden, send penger.

Seks og samliv på ferie

Vi gikk vi gjennom en park. En dame så på oss. Hun så den ene som danset foran, litt i sin egen verden, og de to som klatret på en geitebukk-statue, og den ene som gikk med nesa i en pokémonskjerm, og de to som byttet på å mate og skremme ender, og oss to voksne som vekslet på å danne fortropp og baktropp og hele tiden gikk og telte. En, to, fire, seks. En, tre, fem, seks. Tre, fem, hvor er sistemann? Nei, han er ikke vår. Der, bak treet! En, to….

Oi, sa damen.
Det var veldig mange unger.

Vi kunne jo ikke annet enn å være enige i det. Nyfamilier, med dine og mine og av og til våre, blir lett barnerike konstellasjoner. Med tre hver var vi strengt tatt ganske barnerike allerede før vi traff hverandre.

Hvordan er det egentlig å dra på tur med hele den flokken, spurte en venninne.
Ååååå, det går så fint så, sa jeg. Og det er jo ikke sånn at det IKKE er sant. Våre tre pluss tre har funnet hverandre på kryss og tvers og er en salig mølje av kos og hygge.

Men jeg skjønte på min venninne at svaret mitt var litt utilfredsstillende. Så her kommer resten av sannheten om seks og samliv på ferie:

feriemølje
Monty Python’s Flying Circus med venner.

Vi er den uryddige flokken som kommer inn på den sjarmerende danske kaféen hvor du sitter og tror du skal få nyte en fredelig lunsj. Vi tar halve plassen og tre fjerdedeler av lufta i lokalet, og bruker en tjuefem minutter på høylytt polemikk mens vi prøver å finne ut hva alle vil bestille. Har de noe uten gluten? Hva med laktose? Kommer salaten uten tomat, og går det an å få dressingen ved siden av? Det er vi som må til med krisehåndtering når det ved en inkurie er innvilget cola ved den ene enden av bordet, og bare vann i den andre. Minst én lager en scene fordi de ikke har spaghetti, og det er til enhver tid en som må tisse og absolutt ikke vil gå alene. Minst to liker ikke maten som blir servert, og servitørene og de på kjøkkenet griner av en blanding av utmattelse og lettelse når vi omsider kommer oss ut. På bordet står det to fulle kaffekopper som vi likevel ikke rakk å drikke, og det ligger ikke noe tips etter oss, fordi ett av barna så at vi hadde glemt igjen masse penger på bordet så hun var grei og tok det med.

 

I feriehuset står den yngste opp i god tid før vi er våkne om morgenen, og den eldste legger seg lenge etter at vi har begynt å glippe med øynene om kvelden. I mellomtiden har vi voksne spilt fotball og boccia og vært i bassenget med et varierende utvalg barn, og dessuten handlet og grillet og vasket opp. Det hadde vært fint å ha tid til å se hverandre dypt inn i øynene i løpet av ferien, det hadde jo det. Men turnélivet med omreisende sirkus har sine begrensninger.

Ferielogikk

Det. Skal. Bli. SÅ. Deilig. Å. Bare. Slappe. Av. Sier vi. Ikke gjøre noen ting! Ingen vekkerklokke, ingen timeplan, ingen som maser, bare masse tid til bøker og hengekøye og blåbærplukking og lange måltider og alt annet vi har sett for oss at vi skal gjøre og ikke gjøre akkurat disse to ferieukene. To uker uten barn, bare oss to voksne, på selveste drømmeferiestedet, den ganske gamle og litt skeive hytta i skogen, hvor det av og til bor noen mus, og hvor nærmeste bebyggelse er såpass langt unna at det går an å vandre lettkledd til utedoen uten at det påvirker naboforholdet.

Planen

Den første dagen går ganske bra. Vi går litt i ring, men det tar tross alt litt tid å lande; finne ferieformen, venne seg til at det er tomt for både unger og tomt for internett, er vi enige om.
Dag to legger vi ut på den tradisjonelle handleturen over grensa, som strengt tatt handler mer om turen enn om handlingen. Vi ser på sommertomme høyfjellshotell og sier de samme tingene som vi pleier å si når vi kjører denne turen på denne tiden (her er det neimen ikke mye liv om sommer’n, hmmm, skuterleder, det trenger vi sikkert ikke passe oss for nå), og når vi kommer fram til den lokale pizzeriaen som har ekte italiensk pizza med for eksempel reker, ananas, peanøtter og curry, sier vi at vi burde virkelig prøve den sykeste av dem alle sammen, den med fläskfilé, banan, curry og bernaise, men vi tør ikke ta steget i år heller.

Bitttelitt skogbruk, bare?

Dag tre begynner det å klø litt. Njah, sier mannen. Jeg tror jeg bare går en tur på tomta. Ser litt hvilke trær som må tas. Må tenke litt på ved! Han liker godt å tenke litt på ved. Jeg sier at jeg har lyst å skrive litt. Jeg åpner pc-en. Men er det ikke ganske rotete på hytta? Det er ikke så lett å skrive når det er rotete. Jeg rydder litt. Finner litt muselort. Spindelvev. Er det ikke egentlig ganske lenge siden vi rundvasket dette stedet, tenker jeg, mens pc-en står og lyser blått for seg selv.

En uke senere har vi slitt ut to par arbeidshansker som bare så vidt lar seg reparere med gaffateip. Vi har brukt opp tre par gummihansker og en hel flaske med vaskemiddel. Vi har lempet ved fra binger til vedskjul og henger. Vi har svettet i vernebukse og sagd ned tørre grantrær. Vi har vasket gulv og vegger og tak i tømmerhytta som ikke har innlagt vann. Vi har ryddet i uthus og kjørt et hengerlass med gammelt skrot til gjenvinningsstasjonen, snekret ny bakside på benkeskapet så ikke musene skal komme seg inn, og kokt sakte-kaffe på vedkomfyr fordi det er da den smaker best.

Spor etter avslapning

Det er litt Gulag-ferie, konstaterer mannen.

Mhm, sier jeg.

Men vi har kost oss?

Vi har kost oss.

Det var sånn i fjor også. Da fant vi på at vi skulle bygge et par ting som ville trenge ordentlig fundamentering. En utegrill og noen benker, og sånt kan virkelig ikke bygges uten at det står ordentlig? Vi spurte med vilje ingen andre enn oss selv, og var rørende enige da vi oppsøkte det lokale pukkverket for å hente et realt lass med 8/16-pukk, som vi fraktet med trillebår de siste hundre metrene på humpete sti. Og neste år? Ny trapp til utedoen, tenkte vi. Med stein og grus fra elva. Da må vi uti og grave den opp sjøl. Det blir ferien sin.

Hjemme har vi et hus hvor vi bor resten av året. Det kunne ikke falle oss inn å vaske verken vegger eller tak.

Feriekabal i nyfamilien

Det var en gang i oktober i fjor, at et par kveilet seg opp i sofaen, så litt på bilder og drømte seg vekk. Neste sommer, tenk da! Hva om vi tar en tur til selveste utlandet? Med dine og mine og våre og en eller annen svigermor?

Paret ringer sine respektive ekser, for å høre om det kan passe at de tar med ungene på ferie siste halvdel av juli.

Eksene sjekker med sine partnere.

Partnerne kontakter sine ekser, for å høre om kabalen lar seg løse i den enden.

Disse ringer sine ekser, som må sjekke med sine ekser, og dessuten få noen til å passe katten.

Dermed, etter at samboeren til eksen til samboeren til eksen har fått det til å gå opp på den ene siden, og eksen til samboeren med partner har fått sjekket med enda en eks, er det bare å bestille ferie.

I denne kjeden er det derfor mange som har hatt ferieplanene klare lenge. Noen har sett på bilder av palmer og drømt seg litt vekk, og noen har sett på bilder av et nabolag i Stavanger og tenkt litt på det. Noen ble sittende med en slags svarteper, hvor ingen av sommerukene er med alle barna, og ingen er uten alle barna. Men de har bare seg sjøl å takke, de begynte sikkert ikke å planlegge årets sommerferie før i november.

KP
Eksotisk ferieplanlegging: For 38 uker siden ble det bestemt at seks og samliv i uke 27 (fortrinnsvis på en dag med bare moderat med regn), skulle ta en litt impulsiv tur til Kongeparken.

 

Glemmeliste til sommerferien

Det er like viktig å glemme som å huske når feriekofferten skal pakkes.

En neve av disse, så er jeg der. #happy #pills #monday

A photo posted by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Glem:

  • Alt du skulle gjort på jobb. Sjansen er stor for at det fortsatt ligger der når du kommer tilbake. Hvis du kan sette fingeren i en kopp med vann, og hullet fortsatt er der når du tar fingeren opp igjen, er det mulig du er uunnværlig. Hvis ikke, velkommen i klubben. Logg ut. Tøm søppelet. Lås døra.
  • Lista over ting du er misfornøyd med. Kjellerboden som er for full, en pupp som er for slapp, buksa som ikke passer. Det finnes en klagemur i Jerusalem, der står den bra. Det er ikke nødvendig å ta den med på ferie. Hvis du har reisefølge som liker å være på tur med en vandrende, narsissistisk klagemur, skaff nytt reisefølge.
  • Blader og blogger med tips til hvordan du kan se bedre ut. Seriøst. Hvis noen klager på sommerkroppen din, finnes det hjelp å få. De kan ha nytte av briller, eventuelt solkrem i øyet hvis det er akutt. På lengre sikt bør de oppsøke psykolog. Evnen til å se bra ut i badetøy er sjelden tema i nekrologer og begravelsestaler. (Hvis du er i en begravelse hvor det faktisk ER tema, tips tabloidavisene. Bruk tipshonoraret på cava, is og jordbær.)

Dette innlegget publiseres også på Tara.no

Sommeruniverset

Skoleklokka har ringt for siste gang på denne siden av sommeren. Husker du følelsen? Da du sprang hjem fra skolen siste skoledag, etter avslutning med saft og mariekjeks og ti kroner i smågodt. Etter lunsj var det slutt, og beina i sprang ut i sommeruniverset, til et hav av tid og myggstikk.
Jeg husker ikke hva vi gjorde fra en sommer til en annen. Jeg husker bare den fantastiske følelsen av tid. Å våkne til en ubrukt dag, gni søvnen ut av øynene, for så å se hva som skjedde.
Vi badet og badet og badet, til vi hadde gulpet så mye saltvann at middagen etterpå smakte lite og ingenting. Vi sprang ut når det regnet, for å kjenne lukten av våt asfalt. Vi bygde hytter av tepper, laken, puter og parasoller, og fikk lov å sove der om natten. Vi prøvde å sove i telt, helt til vi ikke våget mer på grunn av skumle lyder som nesten helt sikkert var en bjørn. Vi snekret båter og sjøsatte dem. Lastet med kongler, småstein, fyrstikkesker og karameller sendte vi dem til havs, som små amerikabåter. I time etter time holdt vi på. Vi opprettet Hemmelig Hovedkvarter under et tre med tunge greiner, og styrte Operasjon Sommer derfra. Vi tjuvlånte saksen og klipte fjonge frisyrer på alle tuene med stritt gress i minst hundre meters omkrets. Vi lurte nabogutten på feriestedet til å tisse på strømgjerdet. Vi byttet halve snusdåsen til onkel med god, feit matjord. Vi tulleringte. Vi lagde eget spesialsyltetøy av rips, sukker, oboy og vaniljesaus – det smakte jo godt hver for seg, så hvorfor ikke sammen? Vi lå i båten og leste gamle Donaldblader mens vannet klukket på den andre siden av glassfiberskottet. Vi gikk aldri lei.

Mikroekspedisjon

Eller, det vil si, det kan nok hende vi gjorde. Det kan hende mor og far har en annen erindring av sommeren, med mer logistikk inn og ut av sekker, biler og båter, med ørene full av «kan vi få is, kan vi få brus, er vi framme snart». Det kan hende de rev seg i håret over den endeløst lange sommerferien, og hvordan de skulle få kabalen til å gå opp med jobb og besteforeldre og besøk både her og der, og tid til å være bare to. Men det tenkte ikke vi noe på. Vi leste skilt langs veien, og maste ufortrødent hver gang vi nærmet oss et badeland, en park eller strand, om ikke vi kunne dra dit bare en liiiiiiten tur. Etter at vi hadde kjørt forbi klaget vi, livet var urettferdig, hvorfor kunne ALDRI vi dra sånne steder, ALLE andre fikk jo. Og mens far ble varm og spurte om vi hadde tenkt å gå hele veien hjem, lekte vi lufta er for alle i baksetet helt til det ikke var morsomt mer fordi en begynte å grine. Men da var vi jo nesten alltid framme.
Vi var i badeland, og en gang var vi til og med i Danmark, men det var ikke sånn som på bildene. Tilbake på skolen fikk vi alltid høre om noen som hadde vært i verdens største utland, Syden, og dit ville vi gjerne vi også. Jada, sa far, finn det på kartet så kan vi kanskje snakke om det. Vi lette og lette og fant Senegal og Spania og Sverige og Sveits, men Syden fant vi ikke, så da ble det ikke noe av. Men det gjorde ikke noe, for far hadde tid til å lære oss å spleise tau, og da han prøvde å lære seg å surfe fikk vi lov til å se på og le hver gang han falt i vannet.
Vi legger sommerplaner. Men jeg hører det skravler under terrassen, der hvor vi voksne ikke kan stå oppreist. Noen legger egne planer. Fra et nyopprettet Hemmelig Hovedkvarter planlegges Operasjon Sommer 2016.
Aller øverst på lista over sommerplaner setter vi denne: Tid til å gjøre så lite som mulig.

Oppvask

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Dette innlegget publiseres også på Tara.no. En tidligere versjon finnes i et eldre blogginnlegg jeg har skrevet.

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

%d bloggers like this: