Fra kjerne- til stjernefamilie

Stjernefamilie (subst.): Kjernefamilie som har endret form, men ikke funksjon. (Vår definisjon)

Første gang jeg kom over begrepet stjernefamilie – stjärnfamilj – var på insta-kontoen til krimforfatter Camilla Läckberg. Hun er skilt to ganger, planlegger sitt tredje bryllup, har to pluss ett barn pluss ett barn, og er hjertelig bonusmor for eksmannens to barn, i tillegg til å være god venninne med eksens eks. Blant annet.

Hennes drøyt 150.000 følgere får innblikk i hverdagslivet i en familie hvor brudd mellom voksne ikke betyr at alle relasjoner må rives opp med roten. Det er jo ikke bonusbarna man skiller seg fra?

Det er ikke nødvendigvis bare enkelt å få til et knirkefritt samarbeid etter et brudd. Men det er ikke nødvendig å gjøre det vanskeligere enn det må være heller?

 

IMG_7960.JPG
KK 37/16

I KK 37/16 er en vaskeekte stjernefamilie intervjuet. De samarbeider på kryss og tvers, og det hele går egentlig ganske greit. Journalisten velger å kalle dem «Norges kanskje rauseste par». Jeg tviler ikke et øyeblikk på rausheten i familien som er intervjuet – men jeg tror det er mye vanligere enn man kan få inntrykk av, både i intervjuet og generelt i det offentlige ordskiftet.

 

Vi hører så mye om dem som ikke får det til, om ekser som setter seg på tvers som et kyllingbein i halsen, og fagfolk som svartmaler 50/50-løsninger. Og det er klart vi må diskutere både 50/50 og andre problemstillinger rundt familier som går i oppløsning.

Men det er viktig å høre fra dem som får det til også. Som Camilla Läckberg så tydelig velger å gjøre. Jeg synes hun fortjener en solid tommel opp for at hun viser at det går an å finne løsninger bare man er villig til å se etter dem, enten det er på kryss eller tvers. Det kan til og med være hyggelig. Jo flere eksempler vi ser på at det går an å samarbeide, jo lettere blir det å tenke samarbeid sjøl.

Det er ikke sikkert eksen mente å være spydig.

Det kan hende den nye partneren til eksen er utrolig hyggelig.

Det kan hende bonusbarna synes det er gøy å besøke hverandre på kryss og tvers, også i ukene de ikke bor under samme tak.

I Sverige er stjärnfamilj et begrep med egen wikipedia-side, mer politisk forklart enn definisjonen jeg har laget her i toppen av innlegget. Jeg liker bedre den enkle varianten. Kjernefamilien har endret form, men ikke funksjon. Det handler først og fremst om at de voksne må være voksne, sånn at barna kan få lov til å være barn.

 


Dette innlegget publiseres hos Tara.no. Det er en revidert utgave av et tidligere innlegg her på bloggen.

 

Seks og samliv (eller hva det er du egentlig leser)

– Er det sant at moren din har en blogg som heter seks og samliv???

cropped-seksogsamliv.jpg«Fem og samliv» hadde kanskje vært mindre stigmatiserende, men nå er vi nå en gang to voksne med til sammen seks barn. Så ja. Barn og bonusbarn må jevnlig svare bekreftende på slike spørsmål.

Vi (jeg sier vi, for selv om det er jeg som skriver, er vi to som drodler) skriver mye om nyfamilier. Et ganske naturlig tema, når plan A ikke gikk helt som man hadde tenkt, og man senere etablerer en ny familiekonstellasjon.

Familie er familie

Nyfamilier er ikke så veldig forskjellige fra andre familier. Vi har like mye rot på benken, vi brøler like mye, dagene er like travle. Just another mammablogg der altså. Men så er det en del problemstillinger som dukker opp, som ikke var så aktuelle før. To hjem, dine uker og mine uker, flytte sammen eller ei, samarbeid med ekser, intrikate hverdagskabaler. Sånt som veldig fort blir tema når folk med brudd i bagasjen treffes – særlig hvis det også innebærer historier med litt juicy knot. Har du for eksempel hørt den om hun som bare godtar å få mail fra eksen hver mandag klokka to?

Stemorblogger

FlokkDet er en grunn til at det er flere mammablogger enn skilsmisse- og stemorblogger. Det er ikke lett å gå gjennom et brudd, selv om man samarbeider aldri så bra. Det er mange potensielt ømme tær. Der det kan være (altfor) lett å skrive tant og fjas om egne barn, har bonusbarn mødre og fedre som ikke nødvendigvis synes det er tipp topp at stemor og stefar har laget seg en blogg. Det er ting som kan være både sårt og vondt og vanskelig å snakke om, ting som oppfattes helt forskjellig avhengig av hvilken side man står på.

Nå er Seks og samliv-kartet veldig oversiktlig og greit. Vi samarbeider så godt vi kan på kryss og tvers, og prøver å gjøre hverdagen så ukomplisert som mulig både for ungene og for hverandre. Men som de fleste skilte, havner vi ofte i prat med andre skilte, og utveksler erfaringer, frustrasjoner og vandrehistorier. Og det skriver vi litt om. Det, og vårt vanlige tull og tøys, som er en like stor del av hverdagen.

Prosjekt

Dette kommer aldri til å bli en blogg med et hyperaktivt kommentarfelt. Vi beveger oss i et delvis minebelagt område. Det går ikke an å utlevere eksen i en åpen kommentar på internettet. Eller, vel, jeg skjønner jo at det rent fysisk går an, det er jo mange som har fått det til før, jeg mener bare at det virkelig ikke går an.

Men jeg får mange tilbakemeldinger fra dere likevel, på melding og på mail. Det er veldig hyggelig.

Og vi jobber med et ganske stort prosjekt rundt dette temaet, som er litt hemmelig og som jeg gleder meg til å fortelle mer om senere.

Men hvis du har noe på hjertet rundt alt dette med nyfamilier, det være seg gode erfaringer, konkrete tips, eller rene skrekkhistorier – ta gjerne kontakt, på mail  eller Facebook. (NB: Dette er henvendelser som behandles anonymt).

 Litt om oss

2014-05-17-sirioysteinVi har tre pluss tre barn, på 15, 12, 9, 9, 7 og 6. Tekster som berører dem, får de lese før publisering. Som regel er det ikke nødvendig, vi har som utgangspunkt at vi ikke skal utlevere andre enn oss sjøl.

En av oss, tidligere omtalt som en av verdens ti kjekkeste menn, er seniorrådgiver. Han kunne jeg fint utlevert, hadde jeg bare ant hva seniorrådgivere driver med. Han er far til de tre yngste, stefar til de tre eldste, og fortsatt usikker på om han sovner eller besvimer om kvelden.

Jeg? Jeg skriver. Artikler, petiter, blogger. En liten bok. Jeg er mor til de tre eldste, stemor til de tre yngste, og pendlende deltidssamboer med løs tilknytning til arbeidslivet (eller frilanser, som det også kalles). Av og til glemmer jeg å ta mascara på begge øynene.

Vi er deltidssamboere – vi bor sammen i ukene uten barn. For oss passer det best sånn. Vi svarer ukentlig på spørsmål om når vi skal flytte sammen «på ordentlig», og av og til på spørsmål om når vi skal ha kjærlighetsbarnet. Svaret på det første spørsmålet (hvis man med «på ordentlig» mener fulltid), er når ungene blir store. Svaret på det andre spørsmålet er vanskeligere, for vi har ikke klart å finne ut hva som er forskjellen på kjærlighetsbarn og vanlige barn. Men vi tenker at vi har barn nok. Kanskje en katt, vi kan snakke om en katt. Men det får bli i et annet innlegg.

Opprop før høsten

Kan vi bare ta en kjapp runde på dette før alt setter i gang igjen:

Opp med hånda, alle som aldri har glemt planleggingsdager, og dermed aldri har forsøkt å levere barn i barnehage eller skole når døra er låst.

Opp med hånda, alle som alltid husker ekstra niste og vannflaske når det er turdag, og som alltid har kontroll på at barna har ulltøy i riktig størrelse og regntøy uten hull, og som aldri har oppdaget at når poden trenger nye støvler, er de gamle minst tre nummer for små.

Opp med hånda, alle som snudde døgnet tilbake i god tid før ferien var slutt, og ikke har slitt med selvpåført jetlag denne uka.

Opp med hånda alle som alltid har en strøken kjøkkenbenk, og en entré som ikke flyter over av sko, og et spisebord uten en jevnt voksende diverse-bunke i den ene enden.

Opp med hånda alle som alltid får trent nok, som alltid får til spontane venninnekvelder, som alltid rekker å farge håret før etterveksten antar 50 shades of avslørende grey, og som alltid passer på at det ligger grønnsaker i minst fem farger på middagstallerkenen.

Opp med hånda, alle som alltid rekker over alt.

Hvis noen nå kan si fra til hun som fortsatt sitter med hånda i været om at hun må få sjekket hørselen sin, tror jeg vi er der.

Kom igjen, høsten. Hit me one more time!

 

 

Voksenblakk

 

Det kommer ikke noe fra Seks og samliv denne uka. Vi (og med vi mener jeg meg, men jeg trenger å gjemme meg bak noe større) er blakke og sure. Voksenblakke og barnslig sure.

Vi har kjørt noen mil i Danmark i sommer. Dansk radio er enerverende. «Alle har rett til et fett kjøkken!» gjentok en radioreklamerøst alt for mange ganger. Hva da «alle har rett til et fett kjøkken»? Et fett kjøkken koster penger, selv med både tres og fjers prosent rabatt. Jeg har stekefett på kjøkkenveggen, og det er det nærmeste jeg kommer fett kjøkken på ganske lenge.

-De får det jo til å høres ut som det er en menneskerett med et fett kjøkken, blåste jeg ut.

– Jadajadajada, kom det fra representanter i baksetet som ikke har betalt en regning i hele sitt liv.

Vi har ikke et kjøkken for interiørbladene. Vi har fliser på badet fra nitten pil- og bue, som ikke er dårlige nok til å skiftes, men ikke er bra nok til å likes. Vi er gode på gjenbruk og restefest og driver ikke med dyre ferier. Alle barna har ikke hvert sitt rom, de får ikke alle de nye klærne de ønsker seg, og vi sitter oftere i en haug hjemme i sofaen og ser film på Netflix enn vi går på kino. Sånn er det bare. Voksenblakk er ikke fattig, men det kan av og til være litt kjedelig. Det er fort gjort å bli litt voksenblakk etter en skilsmisse, for eksempel. Det går over (det må gå over! Si at det går over!), men i mellomtiden er det litt sånn sitte-og-holde-pusten-og-håpe-at-ikke-vaskemaskinen-ryker, fordi buffer er noe vi bare har hørt om. Omtrent som fett, dansk kjøkken, altså. Det er sikkert bra å ha, men kan det spises?

Anyway. Vi kom hjem fra ferie. Virker komfyren? Nei. Herlig.

bannekaker
Når man har to ødelagte komfyrer og ikke engang kan lage bannekaker.

Ut på nettet, lete stekeovn, inn til forhandler, bli glad for å finne litt rimeligere utstillingsmodell, finne noen med tid og tilhenger som kan hjelpe til med frakt, komme hjem, lempe ut gammel komfyr, plugge inn ny, og PANG! sa det, i hele den ikke interiørbladtilpassede leiligheten, for selv om sikringen skal være sterk nok, hjelper det fint lite når den nye komfyren sørger for både smell og fyrverkeri når vi prøver å koble den til. Slitne, svette, voksenblakke mennesker tar ikke sånt med godt humør. Det var kanskje like greit at kundeservice ikke svarte, det er en del ting det er bedre å rope ut i lufta uten at noen hører. Bortsett fra 15-åringen som tilfeldigvis var i nærheten, og påpekte at det var opptil flere ord der som var helt nye for henne.

Så hvis dere kan unnskylde meg, så har jeg to komfyrer som ikke virker, kort lunte og dårlig humør. Det kommer ikke noe fra meg denne uka. Jeg kommer sterkere tilbake.

I mellomtiden, send penger.

Seks og samliv på ferie

Vi gikk vi gjennom en park. En dame så på oss. Hun så den ene som danset foran, litt i sin egen verden, og de to som klatret på en geitebukk-statue, og den ene som gikk med nesa i en pokémonskjerm, og de to som byttet på å mate og skremme ender, og oss to voksne som vekslet på å danne fortropp og baktropp og hele tiden gikk og telte. En, to, fire, seks. En, tre, fem, seks. Tre, fem, hvor er sistemann? Nei, han er ikke vår. Der, bak treet! En, to….

Oi, sa damen.
Det var veldig mange unger.

Vi kunne jo ikke annet enn å være enige i det. Nyfamilier, med dine og mine og av og til våre, blir lett barnerike konstellasjoner. Med tre hver var vi strengt tatt ganske barnerike allerede før vi traff hverandre.

Hvordan er det egentlig å dra på tur med hele den flokken, spurte en venninne.
Ååååå, det går så fint så, sa jeg. Og det er jo ikke sånn at det IKKE er sant. Våre tre pluss tre har funnet hverandre på kryss og tvers og er en salig mølje av kos og hygge.

Men jeg skjønte på min venninne at svaret mitt var litt utilfredsstillende. Så her kommer resten av sannheten om seks og samliv på ferie:

feriemølje
Monty Python’s Flying Circus med venner.

Vi er den uryddige flokken som kommer inn på den sjarmerende danske kaféen hvor du sitter og tror du skal få nyte en fredelig lunsj. Vi tar halve plassen og tre fjerdedeler av lufta i lokalet, og bruker en tjuefem minutter på høylytt polemikk mens vi prøver å finne ut hva alle vil bestille. Har de noe uten gluten? Hva med laktose? Kommer salaten uten tomat, og går det an å få dressingen ved siden av? Det er vi som må til med krisehåndtering når det ved en inkurie er innvilget cola ved den ene enden av bordet, og bare vann i den andre. Minst én lager en scene fordi de ikke har spaghetti, og det er til enhver tid en som må tisse og absolutt ikke vil gå alene. Minst to liker ikke maten som blir servert, og servitørene og de på kjøkkenet griner av en blanding av utmattelse og lettelse når vi omsider kommer oss ut. På bordet står det to fulle kaffekopper som vi likevel ikke rakk å drikke, og det ligger ikke noe tips etter oss, fordi ett av barna så at vi hadde glemt igjen masse penger på bordet så hun var grei og tok det med.

 

I feriehuset står den yngste opp i god tid før vi er våkne om morgenen, og den eldste legger seg lenge etter at vi har begynt å glippe med øynene om kvelden. I mellomtiden har vi voksne spilt fotball og boccia og vært i bassenget med et varierende utvalg barn, og dessuten handlet og grillet og vasket opp. Det hadde vært fint å ha tid til å se hverandre dypt inn i øynene i løpet av ferien, det hadde jo det. Men turnélivet med omreisende sirkus har sine begrensninger.

Ferielogikk

Det. Skal. Bli. SÅ. Deilig. Å. Bare. Slappe. Av. Sier vi. Ikke gjøre noen ting! Ingen vekkerklokke, ingen timeplan, ingen som maser, bare masse tid til bøker og hengekøye og blåbærplukking og lange måltider og alt annet vi har sett for oss at vi skal gjøre og ikke gjøre akkurat disse to ferieukene. To uker uten barn, bare oss to voksne, på selveste drømmeferiestedet, den ganske gamle og litt skeive hytta i skogen, hvor det av og til bor noen mus, og hvor nærmeste bebyggelse er såpass langt unna at det går an å vandre lettkledd til utedoen uten at det påvirker naboforholdet.

Planen

Den første dagen går ganske bra. Vi går litt i ring, men det tar tross alt litt tid å lande; finne ferieformen, venne seg til at det er tomt for både unger og tomt for internett, er vi enige om.
Dag to legger vi ut på den tradisjonelle handleturen over grensa, som strengt tatt handler mer om turen enn om handlingen. Vi ser på sommertomme høyfjellshotell og sier de samme tingene som vi pleier å si når vi kjører denne turen på denne tiden (her er det neimen ikke mye liv om sommer’n, hmmm, skuterleder, det trenger vi sikkert ikke passe oss for nå), og når vi kommer fram til den lokale pizzeriaen som har ekte italiensk pizza med for eksempel reker, ananas, peanøtter og curry, sier vi at vi burde virkelig prøve den sykeste av dem alle sammen, den med fläskfilé, banan, curry og bernaise, men vi tør ikke ta steget i år heller.

Bitttelitt skogbruk, bare?

Dag tre begynner det å klø litt. Njah, sier mannen. Jeg tror jeg bare går en tur på tomta. Ser litt hvilke trær som må tas. Må tenke litt på ved! Han liker godt å tenke litt på ved. Jeg sier at jeg har lyst å skrive litt. Jeg åpner pc-en. Men er det ikke ganske rotete på hytta? Det er ikke så lett å skrive når det er rotete. Jeg rydder litt. Finner litt muselort. Spindelvev. Er det ikke egentlig ganske lenge siden vi rundvasket dette stedet, tenker jeg, mens pc-en står og lyser blått for seg selv.

En uke senere har vi slitt ut to par arbeidshansker som bare så vidt lar seg reparere med gaffateip. Vi har brukt opp tre par gummihansker og en hel flaske med vaskemiddel. Vi har lempet ved fra binger til vedskjul og henger. Vi har svettet i vernebukse og sagd ned tørre grantrær. Vi har vasket gulv og vegger og tak i tømmerhytta som ikke har innlagt vann. Vi har ryddet i uthus og kjørt et hengerlass med gammelt skrot til gjenvinningsstasjonen, snekret ny bakside på benkeskapet så ikke musene skal komme seg inn, og kokt sakte-kaffe på vedkomfyr fordi det er da den smaker best.

Spor etter avslapning

Det er litt Gulag-ferie, konstaterer mannen.

Mhm, sier jeg.

Men vi har kost oss?

Vi har kost oss.

Det var sånn i fjor også. Da fant vi på at vi skulle bygge et par ting som ville trenge ordentlig fundamentering. En utegrill og noen benker, og sånt kan virkelig ikke bygges uten at det står ordentlig? Vi spurte med vilje ingen andre enn oss selv, og var rørende enige da vi oppsøkte det lokale pukkverket for å hente et realt lass med 8/16-pukk, som vi fraktet med trillebår de siste hundre metrene på humpete sti. Og neste år? Ny trapp til utedoen, tenkte vi. Med stein og grus fra elva. Da må vi uti og grave den opp sjøl. Det blir ferien sin.

Hjemme har vi et hus hvor vi bor resten av året. Det kunne ikke falle oss inn å vaske verken vegger eller tak.

Feriekabal i nyfamilien

Det var en gang i oktober i fjor, at et par kveilet seg opp i sofaen, så litt på bilder og drømte seg vekk. Neste sommer, tenk da! Hva om vi tar en tur til selveste utlandet? Med dine og mine og våre og en eller annen svigermor?

Paret ringer sine respektive ekser, for å høre om det kan passe at de tar med ungene på ferie siste halvdel av juli.

Eksene sjekker med sine partnere.

Partnerne kontakter sine ekser, for å høre om kabalen lar seg løse i den enden.

Disse ringer sine ekser, som må sjekke med sine ekser, og dessuten få noen til å passe katten.

Dermed, etter at samboeren til eksen til samboeren til eksen har fått det til å gå opp på den ene siden, og eksen til samboeren med partner har fått sjekket med enda en eks, er det bare å bestille ferie.

I denne kjeden er det derfor mange som har hatt ferieplanene klare lenge. Noen har sett på bilder av palmer og drømt seg litt vekk, og noen har sett på bilder av et nabolag i Stavanger og tenkt litt på det. Noen ble sittende med en slags svarteper, hvor ingen av sommerukene er med alle barna, og ingen er uten alle barna. Men de har bare seg sjøl å takke, de begynte sikkert ikke å planlegge årets sommerferie før i november.

KP
Eksotisk ferieplanlegging: For 38 uker siden ble det bestemt at seks og samliv i uke 27 (fortrinnsvis på en dag med bare moderat med regn), skulle ta en litt impulsiv tur til Kongeparken.

 

%d bloggers like this: