Julesnok

I går var vi innom arten julestruts, denne litt unnvikende skikkelsen som kan dukke opp når en som egentlig liker jul får akutte mestringsproblemer og muterer til en litt tafatt og problemorientert julefornekter med hodet i sanden, sand i øynene og intet land i sikte.

I dag fikk vi en annen gjest i juledyrehagen. Det er ikke en sjelden art, tvert imot er det sjelden å finne hus uten dem. Skapningen er hyggelig  og varmhjertet, men veldig, veldig nysgjerrig. Særlig før jul. Særlig når den har fått pakker med sitt navn på. Da trekker den seg ofte tilbake til hulen sin, enten som et rent forsvinningsnummer eller ved bruk av kreative men relativt lite troverdige unnskyldninger, som for eksempel at den for første gang i verdenshistorien har lyst å gjøre lekser på rommet sitt. Med døra igjen. Den setter på radioen for å kamuflere kraslelydene som kommer fra akkurat disse leksene. Etter noe tid kommer skapningen tilbake til resten av dyrehagen. Pakken som lå på plassen sin tidligere på dagen, ligger der fortsatt. Men den har av en eller annen grunn fått ett lag til med teip på seg. Ny teip oppå den gamle teipen.

Det er et tegn på at denne julesnoken ikke er fullt utvokst ennå. De fullvoksne julesnokene har utviklet langt mer sofistikerte metoder for å forhåndsgranske byttet sitt.

Storsnoken ser på veslesnoken og kan ikke kjefte. Som mor, så datter.

Jeg, en julestruts

Noen dager, når pengene ikke en gang rekker innom kontoen før de snur, og alle er sånn passe morragretne etter en natt med uvær som vekket både store og små, og den største av de minste har feber og halsvondt, og julekortene ikke har bestilt seg sjøl og julegavene ikke er påbegynt og huset på ingen måte lukter julekaker, og båtjævelen på toppen av det hele er frekk nok til å synke, da hender det jeg tenker at dette julegreiene er litt oppskrytt. Julestrutsen stikker hodet i sanden og gjør det den har lært at den skal gjøre i slike situasjoner; ta først på egen maske før man hjelper andre  tenk positivt  gi kjempefaen og trekk opp en flaske vin.

Den der julekalenderen

Den holdt i over to uker. Nesten seksten dager. Det er mange dager, særlig når man er omtrent fire år, og synes små luker med sjokolade bak er en fantastisk oppfinnelse. Og det er jo gøy, i hvert fall en stund, å gjøre sånn som de store gjør. Å lukke opp en liten luke hver dag, og vente helt til neste dag med neste luke. Men så kommer man til et punkt hvor det faktisk ikke går an lenger, hvor andre får gjøre det som passer for dem, hvor selvdisiplin får være et ord i en ordbok man kanskje ikke trenger å lese så mye i før man er i hvert fall sju, eller kanskje åtte til og med. Og når man har kommet til det punktet, da går det som det må gå, og da kan den som ikke er fire men nesten førti fort finne en fornøyd, sovende kar med nisselue på, og ved siden av ham en sjokoladekalender, med 24 åpne luker.

Kalenderkabal

Kalenderkabal: Den i overkant intrikate kabalen som legges når tre eller flere familiekonstellasjoner skal samses om årets ferier og øvrige aktiviteter, med sømløse overganger som et forgylt ideal, noe som igjen, via en kraftig realitetsorientering og en del spising av kamel, fører til at 80 prosent blir det nye idealet.

Hvis du spør en med nyfamilie om hva vedkommende skal gjøre i ferien og personen blir litt tom og glassaktig i blikket og det tar ganske lang tid før du får svar, er det bare fordi denne mentale sjekklista må gjennomgås før han eller hun har resonnert seg fram til hva du egentlig har spurt om:

1) Hvilken ferie?  Nyfamilieferiekalenderkabalen er lagt for over ett år fram i tid. Mener du juleferien, og i så fall hvilken del av juleferien? Eller mener du vinterferie, påskeferie, første, andre, tredje eller fjerde del av sommerferien, eller neste høstferie?

2) Hvem av oss? Meg/oss med barn,  meg/oss uten barn, bare barna og i så fall hvilke uker med hvem, eller hele ferien inkludert alle konstellasjoner?

3) Mener du når hvem er hvor eller hva vi skal gjøre? Svaret på første del av spørsmålet løses ved en sjekk i google calendar (note to self: husk å krysse av på alle kalendrene). Svaret på andre del er som regel «aner ikke». Planleggingskapasiteten er oppbrukt etter at kabalen er ferdig lagt. Men vi tror vi skal på tur.

Å komme til julekort

«Å komme til julekort», begrep:

Følelse som oppstår når man begynner å få julekort uten å ha laget julekort, og følelsen varer såpass lenge at man innser at man ikke kommer til å få laget julekort, og dermed kommer til julekort.

(Er det innafor å sende ut 2014-kortene i år, hvis de ligger ferdige i skapet, ved siden av takkekortene fra konfirmasjonen, som ved en inkurie heller ikke er sendt ut? Hvis nei spør jeg bare for en venn).

Julekort, 2013-utgave. Foreløpig den siste utgaven sendt fra oss.

Blogglistenhits

Deltidssamboerskap

Deltidssamboerskap: (subst.) Skap som kan oppstå når man av ulike grunner har kommet ut av et skap, for eksempel et ekteskap, men ikke er avvisende til skap som et egnet sted for oppbevaring av livet sitt. Hvis de ytre omstendighetene er slik at et heltidsskap ikke er praktisk mulig, eller at man ser at et deltidsskap innebærer godt over halvparten av fordelene som følger skap som oppbevaringsform, er dette en foretrukket modell.

I tilfeller hvor partene i et deltidssamboerskap har folkeregistrert adresse et stykke fra hverandre, for eksempel på vestlandet og på østlandet, er det en fordel at minst en av partene har en løs tilknytning til arbeidslivet, for eksempel et kontor- og kontortidsuavhengig virke som lett kan kombineres med hyppig skifte av hjem.