Nattmus (ting sjefen aldri får vite)

Vi stod opp om morran, som vanlig litt for seint, ungene spiste en slags frokostblanding som ikke framstår som sunn i andre sammenhenger enn i produsentens markedsføring, og jeg drakk kaffe, mye kaffe, jeg snakker ikke i hele setninger før etter minst to kopper. Vi kom oss avgårde i vanlig tid, altså bare akkurat litt for seint, til skole og jobb. En helt vanlig dag, og da jeg kom på jobb så jeg bare vanlig trøtt ut.

løvetann
Helvetes kattejævel, eller «Løvetann» som hun heter når hun ikke tar med mus gjennom katteluka.

Da jeg satt i møte med mennesker som hadde tatt på seg jobb-klær og jobb-fjes og sa ord som quality assessment uten å fnise, var det ingen som visste at jeg for fem timer siden løp rundt i huset i bare underbuksa og prøvde å fange en mus, mens jeg ropte «kattejævel, helvetes kattejævel», og katten ikke klarte å bestemme seg for om hun skulle være skyldbetynget eller forbannet for at jeg prøvde å rappe musa hennes, og musa stakk under sofaen, og katten fulgte etter og drepte den ganske mørbanka musa rett foran øynene på meg. Og mens katten tydelig signaliserte at hun mente det var på sin plass med litt ros, kom jeg på at jeg ikke er så glad i døde mus heller, særlig ikke når jeg ikke er helt sikker på om vedkommende mus er helt død eller bare grundig svimeslått, for hva om jeg hadde plukka den opp og den hadde begynt å løpe opp etter armen min, da vet jeg ikke helt hva jeg hadde gjort, for jeg hadde ikke kjempelyst å løpe rundt i hele huset med en pupp til høyre og en pupp til venstre og hyle som besatt, og vekke ungene og dessuten ikke ane hvor musa hadde blitt av.

spissmusJeg fant et stivt ark. Jeg puffet musa opp på arket med et eller annet som jeg ikke husker hva var, bortsett fra at det ikke var en av mine kroppsdeler. Det var en spissmus. Den var litt kul. Det virket plutselig helt naturlig å ta bilde av den og legge den ut på instagram. Sett utenfra: Så godt som naken dame skrur på lyset i stua for å mobilfotografere en mus mens en sur katt sitter ved siden av og ser på. Gardiner, altså. En fin oppfinnelse.

mus forbudtMusa ble lagt i forvaring under en eske i tilfelle den skulle bestemme seg for å stå opp fra de døde mens jeg tok på meg akkurat nok til å ikke bli anmeldt av naboene. Så gikk jeg ut på trappa og kastet musa i hekken. Ett stykk sur katt fulgte etter. Det gikk an å legge seg å sove igjen.

Neste morgen var ungene sure for at jeg ikke vekket dem, de ville også se musa. Katten fikk skryt for at hun var flink til å fange mus. De foreslo at hun kanskje kunne legge eventuelle mus på trappa i framtiden, i stedet for å ta dem med inn gjennom katteluka. Katten så ut til å forstå. Ungene tegnet mus-forbudt-skilt ved katteluka i tilfelle hun skulle glemme seg.

Og vi kom oss avgårde i vanlig tid, altså bare akkurat litt for seint, til skole og jobb. En helt vanlig dag, og da jeg kom på jobb så jeg bare vanlig trøtt ut.

Delt fast bosted

Tog for tog, en vanlig mandag mellom to hus.

Mandag morgen starter som vanlig med tanken som burde vært tenkt søndag kveld: Hva må være med i bagen?

Med rutinen kommer standardsvaret; så lite som mulig. Tannkost, nei, har en i hvert hjem. Det samme gjelder varm jakke, regntøy, og joggesko i tilfelle lysten på en joggetur blir større enn lysten til å undersøke hvor dypt ned i sofaen det er mulig å synke. (Det har faktisk skjedd, og det finnes vitner). Pc? Må med. Og mobiltelefon. Kanskje et ekstra par sko, fordi forfengelig trumfer praktisk.

Uansett alltid det samme; hektisk aktivitet de siste minuttene før avgang. Alltid lure på hva man har glemt. Aldri glemme hadet-kosen. Ny uke. Annet hus, andre lukter, andre vaner. Men det er også en vane, som når den foregår i sin faste rytme blir en ting som bare er.

«Delt fast bosted» heter det, når foreldre skiller lag og barna skifter hus hver uke. Hos oss skifter sju av åtte hus hver uke. Vi synes vi har det fint, vi.

#koselig (en interiørblogg)

Vi har flyttet fra hus til leilighet. Omtrent som pensjonister gjør, bortsett fra at jeg ikke er pensjonist. Det kan ikke bety annet enn at jeg er langt forut for min tid på boligfronten, og at en interiørblogg med enormt gode tips er nærmest som et samfunnsansvar å regne.

Continue reading #koselig (en interiørblogg)

Comeback Kid

Greit. 2015 ble kanskje ikke HELT som planlagt.

Blå sykehuspysj er ikke kledelig. For ikke å snakke om sykehusunderbukser og sykehusundertrøyer. Det er i og for seg et underordnet problem målt opp mot grunnen til at man i det hele tatt er nødt til å iføre seg slike plagg, men siden det ofte er lettere å forholde seg til slike underordnede problemer, tenker jeg at det må være innafor.

Hvor mye skal man si om sykdom? Man rekker å tenke en og annen eksistensiell tanke når man plutselig er en tur i grenseland med en litt uklar returbillett. Samtidig er det så mange andre ting som er mye mer interessant å prate om. Jeg nøyer meg med denne oppsummeringen i første omgang:

  1. Seks og samliv er tilbake på nett. Vi er like mange barn og like mange voksne og like mange husdyr som før, og vi kommer ikke til å bli enige om/når vi skal ha hund.
  2. Det er fint å kunne jobbe igjen.
  3. Vanlige dager er best i verden.

Og snart er det tid for julekalender!