Storbarnsliv: en slags bokmelding

Storbarnsliv/ Guro Hoftun Gjestad/ Forlaget Oktober/ 347 sider / 379 kr

Storbarnsliv/ Guro Hoftun Gjestad
Storbarnsliv/ Guro Hoftun Gjestad

Det begynte med kommentaren «Kjære storbarnsforeldre» i VG i august 2014. Har du ikke lest den ennå, gjør det nå. Her i Seks og samliv har vi vært innom den noen ganger. Og storbarnsliv er et fint ord. Journalist og forfatter Guro Hoftun Gjestad er årsaken til at «storbarnsliv» er en egen kategori her på bloggen, mellom alle de andre kategori-livene vi også lever. (Hvis ikke hadde kategorien muligens hett «Den EGENTLIGE grunnen til de grå hårene?»)

Gjestad fikk enorm respons på kommentaren, og fortsatte å nøste i de ulike problemstillingene man kommer bort i etter hvert som skoene som ligger slengt i gangen bare blir større og større og større. Resultatet er boka Storbarnsliv – om å vokse opp med barn – som ble gitt ut tidligere i høst.

I tillegg til å dele egne erfaringer og refleksjoner, har hun intervjuet både foreldre, barn og fagfolk. Vi møter de samme problemstillingene, sett fra ulike ståsteder. Hun er innom mørke ungdomsrom med lysende skjermer, hun er innom depresjoner, skole, spiseforstyrrelser, festing og brudd i familien. Blant annet. Hun er også innom den såre, vemodige, fine løsrivelsesprosessen, som gjør at hønemødre (og helt sikkert –fedre) går rundt med en vedvarende klump i halsen i mange år; en dirrende streng av frustrasjon og kjærlighet, og dessuten et behov for å bli sett, også i den fasen av foreldrelivet. Når ingenting annet virker, tyr vi fortsatt til brøling og tomme trusler. Det virker selvfølgelig enda mindre nå enn da den håpefulle var fire, men det er en del ting som ikke har noen aldersgrense.

Gjestad ser oss litt, alle sammen. Hun skriver solid, godt og personlig om noe mange tenker på, men som er vanskelig å snakke om – fordi samtalen ikke lenger eies kun av oss foreldre. Det er kjempelett å dele hverdagssituasjoner fra småbarnslivet; om slitsomme våkenetter, sutring, slit og glede. Det er veldig gjenkjennelig. Det er bare sånn; det er ikke barna som utleveres. Det er ikke like lett å dele slitsomme våkenetter fra storbarnslivet; om nattlig digital aktivitet, om noen som «glemmer» å komme hjem til avtalt tid og «glemmer» å ha lyden på telefonen – fordi det handler om noen som har en (stor) fot inn i voksenlivet og eier sin egen historie i større grad. Det er helt greit. Det er sånn det skal være.

Så er det stor forskjell på å ha en samtale om problemstillinger som hører til denne delen av livet, og på å utlevere de i husholdningen som til enhver tid måtte befinne seg i den aktuelle aldersgruppen. Det er den samtalen Guro Hoftun Gjestad har startet, med sin kommentar og med denne boka.

Hun beskriver mange situasjoner vi kjenner oss igjen i, og mange situasjoner vi (heldigvis) ikke kjenner oss igjen i. Men vi vet ikke mer enn noen andre om hva vi har i vente. Jeg synes det var nyttig å lese om krevende situasjoner beskrevet av både foreldre og barn. Intervjuene med barna ga et fint innblikk i en periodevis litt lite tilgjengelig verden. Jeg tenkte; dette skal jeg huske. Denne boka skal jeg ta fram, hvis verden begynner å bli vanskelig. Denne boka skal ungdommene mine få lese. Dette er kanskje verktøyet som trengs for å starte en samtale.

Hvis du liker best at ting holdes saklig og greit, kan du slutte å lese her. Terningkast seks.

Til deg som fortsatt måtte henge med, om enn av ren nysgjerrighet: Når jeg mener at Guro Hoftun Gjestad i tillegg til terningkast seks fortjener en sekk med gull og kaffe på senga minst fire ganger i uka (pluss Brageprisen, som hun er nominert til), er det fordi hun skriver så drivende godt om – og til – oss som til tider har både hjertet og nervene utenpå kroppen når det kommer til alskens små- og storbarnslivssituasjoner. Her i husholdningen  har vi seks barn; tre pluss tre, som i tur og orden skal loses – og lose oss – gjennom disse årene. Det er både fantastisk og frustrerende, og av og til fantastisk frustrerende. Jeg leste og leste, og tenkte «akkurat sånn er det. Akkurat sånn som du skriver». Det hadde den litt kjedelige bivirkningen at jeg måtte slutte å lese denne boka på morgentoget,  fordi jeg flere ganger ble så blank i øynene at det rant over. (Si hva du vil om kollektivtrafikk, men grining på toget er aldri bra.) Men bortsett fra at Storbarnsliv ikke nødvendigvis kan leses av alle overalt, mener jeg den bør være pensum i familier hvor skoene som ligger slengt i gangen begynner å bli påfallende store.

Denne bokmeldingen er ikke sponset. Jeg har kjøpt min egen bok. Jeg har uoppfordret linket til forlaget og til Storbarnsliv på Facebook, fordi folk som gjør bra ting, fortjener applaus. Yay, Guro!!!

Det har blitt så lett å skille seg

Det har blitt så lett å skille seg, sier folk.

Folk går fra hverandre så lett, det har blitt så vanlig, sier folk.

Hva med ungene, tenker de ikke på ungene, sier folk.

I den offentlige samtalen er det en sånn ting som det er helt greit å si, det vekker ingen debatt, det hever ingen øyenbryn, det har vært sagt så mange ganger at det har blitt en slags sannhet.

Dette er hva jeg tror:

De som sier at det er lett å bli skilt, er enten fortsatt gift, eller har aldri vært gift.

De kan snakke om skilsmisse i én setning og julekaker i den neste, fordi det er ord som ikke gir så mange assosiasjoner. Eller, julekaker gir sannsynligvis flere. Skilsmisse, sier de kanskje, og så blablabla, og så går de over til å snakke om julekaker, og da kan det hende de får vann i munnen, for de tenker på lukter og smaker, det blir litt julestemning inni hodene deres med en gang, og de lurer på hvor de la oppskriften på berlinerkranser.

Hei du! Du, ja! (Eadweard Muybridge. Animal locomotion: an electro-photographic investigation of consecutive phases of animal movements. 1872-1885. USC Digital Library, 2010. Wikimedia Commons)
Hold kjeft. Spis julekaker. (Eadweard Muybridge. Animal locomotion: an electro-photographic investigation of consecutive phases of animal movements. 1872-1885. USC Digital Library, 2010. Wikimedia Commons)
De som har testet konseptet skilsmisse, henger ikke nødvendigvis med over til julekakene like kjapt. Skilsmisse er også et ord som har lukt og smak og assosiasjoner. Er skilsmissen helt fersk, er den kanskje som et stykke rått kjøtt, som blodsmak i kjeften, som en knyttneve i trynet, som en innebrenner-kvise det endelig har gått hull på, det er bare å velge. Det kan hende ingen passer, det kan hende alle passer, men ferske skilsmisser forbindes sjelden med fest og basar. En modnet skilsmisse kan være innviklet, utviklet, forviklet. Kanskje mindre sår, kanskje enda verre enn da den var fersk. Som knekkebrødsmuler i senga, som lukten av en gryte som har brent seg, som et vemodig minne, som en evig påminner om den store, viktige tingen du ikke fikk til. Jeg vet ikke. Jeg vet bare hva som stemmer for meg. Du vet hva som stemmer for deg. Folk som uttaler seg om hvor enkelt det er å skille seg, vet ingen av delene.

Men de har rett i én ting: Skilsmisse er nokså vanlig. Jeg har snakket med mange som er skilt. Vi har ulike erfaringer, til dels veldig ulike erfaringer til og med. Men vi har EN ting til felles:

  • Ingen synes det var lett.
  • Ingen hadde det som første utvei.
  • Vi vil sannsynligvis ikke anbefale deg å prøve det.
  • Vi må konsentrere oss VELDIG for ikke å klabbe til de som tror skilte foreldre ikke tenker på ungene.

Til deg som fortsatt er gift, eventuelt aldri har vært det: Det er helt sikkert ting du vet mer om enn skilsmisse. Husk på det før du åpner munnen neste gang, med mindre det er for å stappe inn en julekake.

Julekalendermonsteret (en tilståelse)

Det begynner å røre på seg allerede i oktober. I november begynner det å bli vanskelig å holde nede. Julekalendermonsteret er ute av sommerdvalen.

Det er veldig fristende å spørre hvem i alle dager som kom på den tåpelige idéen med tjuefire små pakker ganger X antall unger hver bidige desember. Virkelig. Vedkommende skulle vært tvunget til å drikke julegløgg med rosiner fra januar til november.

Det er bare det at jeg ville blitt så innmari kvalm av all den gløggen. Jeg skal på ingen måte påta meg æren for konseptet julekalender, men julekalendermonsteret i eget hus er det dessverre ingen tvil om hvem som har skapt.

"Eg, altså, eg VETT ka så e i den neste pakken! Sjokolade!"

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Jeg er usikker på hvordan det begynte. Jeg er tåpelig begeistra for jul, det er jo et dårlig utgangspunkt. Jeg er ikke så bra på konsekvensanalyse heller. Dessuten har jeg litt problemer med å begrense meg. Og når jeg ikke helt klarer å begrense meg når det kommer til jul, og setter i gang pakkekalenderiet, og heller ikke begrenser meg noe særlig når det kommer til antall unger, og dessuten ikke skjønner konsekvensen av å la hvert barn få sin egen pakkekalender, da passer ordtaket «som man reder ligger man», bortsett fra at det blir sykt lite tid til ligging som en konsekvens av punktene over.

Alt dette har fått en del sære utslag. Pragmatikeren i meg var for eksempel innom for en del år siden og laget en julekalender i solid heltre, med tjuefire øyeskruer, solid nok til å holde selv tunge pakker til mange barn. Jeg malte snekker Andersen og julenissen på den. Så fornøyd var jeg, at jeg laget en til, som jeg ga til tvillingfamilien vår. De hadde nemlig ikke tradisjon for pakkekalender, og det mente jeg var bortimot uhørt (unnskyld, tvillingfamilie. Dere vet hvem dere er). En annen gang laget jeg en artikkel med en lang rekke tips til kalendergaver. Det gjør litt vondt å skrive dette, i tilfelle du lurte.

Samtidig har jeg har brølt over dustegaver som blir liggende og slenge overalt (bombe!). Jeg har forsøkt fornuftskalender, med sokker og truser og såper. Det var begrensa populært, selv om den eldste tok til orde for en øvelse i takknemlighet og husk på barna i Afrika. Jeg har laget pakkekalender bare av sjokolade. Det skapte konseptuell forvirring. Jeg har hatt spørreundersøkelse i barneflokken i et slags naivt håp om en dugnad for å tøyle julekalendermonsteret. Riiiight.

Dele kalender? Omtrent like populært som grønnkål. Aktivitetskalender, a la Martes variant i Casa Kaos? En strålende lavterskel-plan. Ungene ikke helt uinteressert. Sjansen for at jeg klarer å gjennomføre det? Null prosent. Og akkurat i dette frustrasjonsvinduet kommer det helsikes julekalendermonsteret og trykker på de samme knappene som i fjor, og året før, og året før. For tenk så koselig, da! Og tenk så glade de blir, da! Og det er jo jul bare en gang i året!

Det er februar bare en gang i året også, men la oss ikke blande ord som rasjonell inn i dette.

Fornuft vs følelser, 0-1, i år igjen. Det er jo også en juletradisjon.

 

Sponsing

Det er mye snakk om bloggere og sponsing og riktig merking av innlegg. I den forbindelse har jeg noen spørsmål:

Jeg får jevnlig henvendelser om sponsing. Riktignok i ti av ti tilfeller om jeg er interessert i å sponse, ikke å bli sponset, men prinsippet er jo noe av det samme.

Eksempler på tilfeller i løpet av de siste par ukene:

Innesko: En åtteåring fremmet ønske om å få sponset et par innesko med reinsdyr på. Hun hadde allerede innesko i ekte plast og fine farger, men argumenterte med at reinsdyr passet bedre til årstiden, at noen på skolen hadde sagt at crocs ikke var fine (vanskelig å være uenig i det), og at hun dessuten ville nekte å bruke plast-tøflene, så alternativet var å bli kald på beina og dermed syk (en god trussel skal ikke undervurderes). Hun toppet forespørselen med en 70/30-kombinasjon av dådyrøyne og skjelmsk smil.
Strategi: Fashion-retorikk, trusler og sjarm.
Resultat: Jeg sponset innesko med reinsdyr.

åttitallet
Smashing, Gjelsvika. Hæsjtægg åttitallet.
Åttitallsklær: En elleveåring planlegger åttitallsfest. Hun googlet åttitallet: «Jeg har sett bilder, de var skikkelig sprø da. Jeg trenger noen sånne klær. Men det har vi vel ikke, mamma, for du levde vel ikke på åttitallet?»
Taktikken er fremragende. Jeg levde i høyeste grad på åttitallet, selv om jeg har gjort mitt beste for å skjule alle spor. Jeg pleier å få spørsmål om jeg levde da dinosaurene var små (at jeg levde da dinosaurene var voksne er det ingen som lurer på).
Strategi: Overrumplende og artig frekt kompliment som veier opp for motviljen mot å bruke mer penger på pannebånd og leggvarmere.
Resultat: Jeg sponset åttitallsklær. Hun fikk en is også.

Dopapir: Idrettslaget vil at vi skal sørge for at Norges befolkning er sikret tilstrekkelig med dopapir. Fire ganger i året må vi passe på at alle har nok å tørke seg med, eller hva de nå bruker alle disse sekkene med dopapir til. For min del kan jeg stable dem opp etter veggen og bruke dem som etterisolering av huset.
Strategi: Tvang.
Resultat: Jeg prøver å slippe unna, men vi vet jo hvordan det går. (Vil du kjøpe dopapir, forresten?)

Spørsmål 1: Hvordan skal slik sponsing merkes? Særlig dopapiret lurer jeg på. Skal vi skrive sponset på hver rull?

Spørsmål 2: Hva er best strategi for å bli sponset? Gjerne som en generell sponsing av småbarnsforeldre. Personlig trenger jeg verken innesko, åttitallsklær eller dopapir, særlig ikke dopapir, men med til sammen seks unger, alle med flere utesko enn innesko og dessuten en utpreget horisontal tilnærming til oppbevaring av eiendeler, kunne vi trengt en god bulldoser. Eventuelt en robotstøvsuger. Og en vindusvasker, en to kasser med kaffe vin, en del mer søvn og et klippekort på spa.
Strategi: Jeg er veldig usikker på strategien her. Jeg er mye bedre på tomme trusler enn på sjarm og komplimenter, men ser for meg at en kombinasjon av tvang og trusler vil fungere dårlig opp mot robotstøvsugerfabrikken (mot bulldoserfabrikken er det jo helt meningsløst). 

Inntil noen kommer med noen gode forslag her må vi kalle en spade en spade (selv om vi ikke er sponset av spadefabrikken) og fortsette å grave fram gulvet sjøl.

Om den alvorlige likheten mellom nesehår, fnising og kanarifugler

BilbaoBilbao, for noen dager siden: En mann sitter på kafé og napper nesehår. Det er tydeligvis ikke lett. Det sitter tydeligvis godt fast. Han napper til han får tårer i øynene. Helt umulig å se vekk, helt umulig å ikke le. Mannen ler han også.

Noen gater lengre ned. Et busskur, gjort om til en fjong restaurant; tre bord med lange hvite duker, blankpusset bestikk, en lang, lang rekke med vinglass. Trafikken hviner forbi. For et påfunn! Rundt et hjørne, en håndskrevet meny i kjæledyrhøyde, ved siden av en skål med vann. Vær så god, hund! Diverse digg til deg! Vann er gratis!

Det finnes tøfler i størrelse 44 med Athletic de Bilbao-mønster. Det finnes en kafé dekorert med 200 forskjellige, tomme melkekartonger. Det finnes en pub med en hylle full av vin og kinderegg, det finnes en kjempediger, rosa, naken mann som er stilt ut for å lokke kunder inn i en butikk.

Det finnes overalt. Tusen grunner til å trekke på smilebåndet, tusen spor etter mennesker som tuller, leker, byr på seg selv. Gjør snurrige, snodige ting, som aldri kommer til å stå i noe pensum eller handlingsplan. Fine, rare ting. Glade mennesker. Tusen grunner til å være takknemlig bare over å få lov til å finnes.

Det finnes tv-skjermer. Det finnes flimrende bilder av blod, ødeleggelse, fortvilelse. Denne dagen var bildene fra Paris.

Utenfor Guggenheim-museet i Bilbao: Det finnes en gatemusikant, med en ghettoblaster breddfull av synth. Den spiller I can’t help falling in loooooove with youuuu, han spiller klarinett så øynene buler. To bittesmå, gamle venninner tar tak i hverandre og danser midt mellom alle turistene. En tredje venninne filmer dem med mobilkamera. I bakgrunnen; Frank Gehrys arkitektoniske mesterverk. En ubetalelig kontrast. Helt umulig å se vekk, helt umulig å ikke le. Damene ler de også.

De finnes noen som vil ødelegge sånt som dette. Hvordan forklarer man det? Hvordan forklarer vi dette til ungene våre?

Det finnes jo ingen forklaring på det.

I gamle gruver ble kanarifugler, om enn noe ufrivillig, brukt som livsforsikring. Så lenge fuglen kvitret og var brukbart fornøyd (situasjonen tatt i betraktning), var det ingen større fare på ferde. Ble den stille, på den ene eller andre måten, var det et tegn på mulig gassforgiftning, og gruvearbeiderne måtte komme seg ut.

Det er ikke så lett å le på dager med mye alvor. Men før eller siden bobler det fram igjen. Vondt finnes. Men det finnes aldri bare vondt. Lyden av latter er en fin livsforsikring.

Familiansk

Familiansk, subst. (av familie):  Familiens språk. 

Språklig særpreg som oppstår i familier og nære relasjoner, med stor fare for språklig smitte og standhaftighet i helt tilfeldige sammenhenger. 

Eksempel: Hajoooo. Opprinnelse: treåring med L-fri utgave av hallo. Ekstremt smittsomt. De voksne begynner å si hajoooo. Resten av ungene begynner å si hajoooo. De voksne begynner å si hajoooo på jobb og når telefonen ringer. Sjefen begynner å si hajoooo. Mannen til tanta til eksens nye samboer sier hajoooo. Treåringen blir fem. Han kan si hallo med L men fortsetter å si hajoooo fordi han tror det heter det.