Om den alvorlige likheten mellom nesehår, fnising og kanarifugler

BilbaoBilbao, for noen dager siden: En mann sitter på kafé og napper nesehår. Det er tydeligvis ikke lett. Det sitter tydeligvis godt fast. Han napper til han får tårer i øynene. Helt umulig å se vekk, helt umulig å ikke le. Mannen ler han også.

Noen gater lengre ned. Et busskur, gjort om til en fjong restaurant; tre bord med lange hvite duker, blankpusset bestikk, en lang, lang rekke med vinglass. Trafikken hviner forbi. For et påfunn! Rundt et hjørne, en håndskrevet meny i kjæledyrhøyde, ved siden av en skål med vann. Vær så god, hund! Diverse digg til deg! Vann er gratis!

Det finnes tøfler i størrelse 44 med Athletic de Bilbao-mønster. Det finnes en kafé dekorert med 200 forskjellige, tomme melkekartonger. Det finnes en pub med en hylle full av vin og kinderegg, det finnes en kjempediger, rosa, naken mann som er stilt ut for å lokke kunder inn i en butikk.

Det finnes overalt. Tusen grunner til å trekke på smilebåndet, tusen spor etter mennesker som tuller, leker, byr på seg selv. Gjør snurrige, snodige ting, som aldri kommer til å stå i noe pensum eller handlingsplan. Fine, rare ting. Glade mennesker. Tusen grunner til å være takknemlig bare over å få lov til å finnes.

Det finnes tv-skjermer. Det finnes flimrende bilder av blod, ødeleggelse, fortvilelse. Denne dagen var bildene fra Paris.

Utenfor Guggenheim-museet i Bilbao: Det finnes en gatemusikant, med en ghettoblaster breddfull av synth. Den spiller I can’t help falling in loooooove with youuuu, han spiller klarinett så øynene buler. To bittesmå, gamle venninner tar tak i hverandre og danser midt mellom alle turistene. En tredje venninne filmer dem med mobilkamera. I bakgrunnen; Frank Gehrys arkitektoniske mesterverk. En ubetalelig kontrast. Helt umulig å se vekk, helt umulig å ikke le. Damene ler de også.

De finnes noen som vil ødelegge sånt som dette. Hvordan forklarer man det? Hvordan forklarer vi dette til ungene våre?

Det finnes jo ingen forklaring på det.

I gamle gruver ble kanarifugler, om enn noe ufrivillig, brukt som livsforsikring. Så lenge fuglen kvitret og var brukbart fornøyd (situasjonen tatt i betraktning), var det ingen større fare på ferde. Ble den stille, på den ene eller andre måten, var det et tegn på mulig gassforgiftning, og gruvearbeiderne måtte komme seg ut.

Det er ikke så lett å le på dager med mye alvor. Men før eller siden bobler det fram igjen. Vondt finnes. Men det finnes aldri bare vondt. Lyden av latter er en fin livsforsikring.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s