Julekalendermonsteret (en tilståelse)

Det begynner å røre på seg allerede i oktober. I november begynner det å bli vanskelig å holde nede. Julekalendermonsteret er ute av sommerdvalen.

Det er veldig fristende å spørre hvem i alle dager som kom på den tåpelige idéen med tjuefire små pakker ganger X antall unger hver bidige desember. Virkelig. Vedkommende skulle vært tvunget til å drikke julegløgg med rosiner fra januar til november.

Det er bare det at jeg ville blitt så innmari kvalm av all den gløggen. Jeg skal på ingen måte påta meg æren for konseptet julekalender, men julekalendermonsteret i eget hus er det dessverre ingen tvil om hvem som har skapt.

"Eg, altså, eg VETT ka så e i den neste pakken! Sjokolade!"

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Jeg er usikker på hvordan det begynte. Jeg er tåpelig begeistra for jul, det er jo et dårlig utgangspunkt. Jeg er ikke så bra på konsekvensanalyse heller. Dessuten har jeg litt problemer med å begrense meg. Og når jeg ikke helt klarer å begrense meg når det kommer til jul, og setter i gang pakkekalenderiet, og heller ikke begrenser meg noe særlig når det kommer til antall unger, og dessuten ikke skjønner konsekvensen av å la hvert barn få sin egen pakkekalender, da passer ordtaket «som man reder ligger man», bortsett fra at det blir sykt lite tid til ligging som en konsekvens av punktene over.

Alt dette har fått en del sære utslag. Pragmatikeren i meg var for eksempel innom for en del år siden og laget en julekalender i solid heltre, med tjuefire øyeskruer, solid nok til å holde selv tunge pakker til mange barn. Jeg malte snekker Andersen og julenissen på den. Så fornøyd var jeg, at jeg laget en til, som jeg ga til tvillingfamilien vår. De hadde nemlig ikke tradisjon for pakkekalender, og det mente jeg var bortimot uhørt (unnskyld, tvillingfamilie. Dere vet hvem dere er). En annen gang laget jeg en artikkel med en lang rekke tips til kalendergaver. Det gjør litt vondt å skrive dette, i tilfelle du lurte.

Samtidig har jeg har brølt over dustegaver som blir liggende og slenge overalt (bombe!). Jeg har forsøkt fornuftskalender, med sokker og truser og såper. Det var begrensa populært, selv om den eldste tok til orde for en øvelse i takknemlighet og husk på barna i Afrika. Jeg har laget pakkekalender bare av sjokolade. Det skapte konseptuell forvirring. Jeg har hatt spørreundersøkelse i barneflokken i et slags naivt håp om en dugnad for å tøyle julekalendermonsteret. Riiiight.

Dele kalender? Omtrent like populært som grønnkål. Aktivitetskalender, a la Martes variant i Casa Kaos? En strålende lavterskel-plan. Ungene ikke helt uinteressert. Sjansen for at jeg klarer å gjennomføre det? Null prosent. Og akkurat i dette frustrasjonsvinduet kommer det helsikes julekalendermonsteret og trykker på de samme knappene som i fjor, og året før, og året før. For tenk så koselig, da! Og tenk så glade de blir, da! Og det er jo jul bare en gang i året!

Det er februar bare en gang i året også, men la oss ikke blande ord som rasjonell inn i dette.

Fornuft vs følelser, 0-1, i år igjen. Det er jo også en juletradisjon.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s