Den mentale strekkbenken

Det første jeg tenker når jeg våkner om morgenen, er stort sett aldri at i dag skal jeg utrette noe stort. Fem av sju morgener tenker jeg «herregud er det morgen allerede», før jeg etter hvert tenker på kaffe. To av sju morgener tenker jeg først på kaffe. En gang i året, eller kanskje to, hvis det er et riktig bra år, våkner jeg og tenker at i dag, i dag er jammen dagen. I dag skal jeg begynne på noe av alt det jeg har så lyst å gjøre, noen av alle planene og drømmene som det ikke er tid eller overskudd til ellers. Og så tenker jeg på kaffe.

Dette er ikke et sponset innlegg, jeg kjøper kaffen min sjøl.

Dette er ikke en klage heller. Jeg er litt tung i panna om morgenen, sånn er det bare å være B-menneske. Det lysner fram mot lunsj, da klarer jeg både å løfte blikket og snakke i hele setninger. Etter lunsj ser jeg bare muligheter og ingen begrensninger.

IMG_2207 [1373979]Det handler stort sett om de samme tingene. Jeg vil at ungene mine skal vokse opp og ha det bra, og være glade, sympatiske mennesker som skjønner at vi er bortimot heldigst i verden som bor her i Norge. Jeg vil at vi skal ta vare på miljøet. Jeg vil at vi skal spise sunt og smart. Jeg vil at vi skal kjøpe mindre. Jeg vil skrive mer. Hundre løsrevne tanker, som i løpet av dagen blir oversatt til småting som på en eller annen måte kan knyttes til den røde tråden. På vei hjem fra jobb er jeg et litt bedre menneske. Jeg kjøper grønnkål og gir penger til flyktningene og tenker at i dag skal jeg jammen ta med ungene på kunstutstilling, og dessuten skal vi lese på sengekanten, og så skal jeg skrive litt før jeg sovner.

Så kommer vi hjem. Jeg har som vanlig glemt at det ikke er jeg som er sjefen, jeg er bare en slags arbeidsleder, og knapt nok det, skal vi dømme ut fra stabelen på kjøkkenbenken. Andre hoder tenkte andre tanker da de stod opp i dag tidlig, andre hoder har tenkt andre tanker i løpet av dagen. Hæ, kunstutstilling, skulle ikke vi i butikken da? Og på turn? Jeg ser at du har kjøpt grønnkål, men hva skal vi egentlig ha til middag?

De skal treffe venner og være på snurrelekeplassen, og bygge hytte under et teppe og to stoler, og dessuten hadde jeg glemt at vi alltid bruker minst to timer på å krangle om leksene. Innen vi er ferdig med det, og jeg har laget en noenlunde næringsrik middag i henhold til gjeldende formaninger, og levert og hentet på en eller annen aktivitet som er bra fordi det er viktig at barn er fysisk aktive, og fått dem i seng ikke så alt for lenge etter den foreskrevne idealtiden fordi det er viktig at barn får nok søvn, da er både jeg og dagen ferdig.

Der sitter jeg med grønnkålen.

Kjøkkenbenken ser ut som den har vært brukt til prøvesprengning.

Noen har kledd av seg og kledd på seg og kledd av seg og kledd på seg i en slags merket løype mellom stue, bad og soverom.

Gulvet på badet er dekket av plastponnier og barbier og petshoper som har badet i en bolle full av vann og oppløst dopapir.

Dette er ikke en klage. Det er bare sånn det er. Vi er mange viljer under samme tak. Det blir kaos. Vi gjør så godt vi kan, alle sammen. Jeg kan tenke og planlegge alt jeg orker, men det er fortsatt bare mine planer. Jeg kan si at vi skal ha det fint og ryddig, og at vi skal smake noe nytt minst en gang i uka, og at vi skal la være å krangle om leksene fordi da sparer vi en time og tre kvarter. Jeg tenker at det er så mye ballast jeg vil gi dem, så mye jeg vil hjelpe dem med, så mye jeg vil ordne og fikse før jeg sender dem ut i verden.

Det er bare det at de er sjøsatt, for lenge siden. Den ene drømmer om å dra på ekspedisjon. Den andre planlegger å bli politi og krimforfatter. Den tredje minner oss på at det er viktig å alltid få nok kos.

Hadde mine foreldre det sånn? Jeg husker at vi var mye på tur og aldri på kino, at vi hadde hjemmebakt brød så ofte at jeg var kjempeglad hver gang vi fikk kjøpekneipp, at jeg var masse, masse, masse med venner og at jeg var sur fordi jeg synes foreldrene mine var for strenge. (Jeg fikk ikke se Twin Peaks, så det snek jeg meg til å se hengende opp-ned i trappa ned mot stua.)

Jeg rekker ikke å gjøre alt jeg skulle ønske sammen med ungene mine. Vi skulle vært mer på ski, vi skulle vært mer ute og reist, vi skulle hatt mer juleverksted, vi skulle vært mer på biblioteket, vi skulle engasjert oss mer. Vi skulle helt klart spist mer grønnkål. For hver skulle og burde, sitter jeg mer og mer fast i den mentale strekkbenken.

«Tenk på det sånn,» sa en kamerat til meg en gang jeg sukket litt vel dypt, «at du må se på det fra månen. Fra månen er dette en sånn I-don’t-give-a-fuck-sak.»

Som i at ungene ikke måler oss etter den samme målestokken som vi bruker på oss sjøl.

Sånn må det kanskje være. Jeg står ved siden av den skitne stabelen på kjøkkenbenken og strekker meg mot månen, og et eller annet sted der, i viljen til alltid å strekke seg, ligger forhåpentligvis det som trengs for å gjøre små båter sjødyktige.

 

Høy på livet

ungdom_rus
Brosjyre fra Kompetansesenter rus – region vest Stavanger. Link til brosjyre nederst i innlegget.

Tenåringen kom hjem, påtatt bekymra:

-Jeg fikk en brosjyre på skolen som jeg skulle gi til deg. Jeg har lest litt i den. Og jeg håper ikke du tror jeg TAR NOE altså, men det er en del av punktene som passer. Det begynner allerede med det første punktet; her står det at du skal bli bekymra for om jeg ruser meg hvis jeg har humørsvingninger, og det hender jo, eller om jeg er sløv, og jeg liker jo å være sløv! Og så fortsetter det; har jeg problemer med å stå opp om morgenen, ja, det har jeg jo hver eneste dag, herregud,  og det neste, har jeg god matlyst, ja, det har jeg jo, jeg spiser jo mer enn deg for tida. Og så er det det med fravær på skolen, og jeg har jo vært kjempemye borte (ekstremt gyldig grunn, hun har vært på langtur), og om jeg har mange nye venner, og jeg har kjempemange nye venner (vi har flytta), og om jeg gjør grimaser, og det gjør jeg jo hele tida, og om jeg glemmer avtaler og kommer for sent hjem. Og det stemmer jo alt dette her, og da står det at du skal være bekymra for meg, ehehehe, men jeg håper ikke du ER det, altså. Er du?

bekymret_rusJeg er ikke bekymra. Men jeg synes det er fint at vi får sånne brosjyrer fra skolen. Vi fniste oss gjennom bekymringslista, men det er fint å fnise seg gjennom bekymringslister sammen. (Se, nå lager jeg grimaser. Tror du at jeg ruser meg nå? Nå da? Nå?)

Akkurat denne brosjyren inneholdt for eksempel en liste med ungdommens egne grunner for ikke å drikke alkohol, og hvilken rolle vi som foreldre har oppi det hele. Det står ikke spesifikt at fnising og grimaser er forebyggende tiltak, men det passer muligens inn under kulepunktet «god dialog».

Link til brosjyren

Hva med kjærlighetsbarnet?

Seks varianter av standardspørsmål til nyfamilie:

-Dere skal ikke ha en til, da? (blunk, blunk)

-Seks barn, woo-hooo! Når kommer den sjuende, da? (hæhæhæhæ)

-Mine barn og dine barn, når slår dere til med «våre barn», da? (hæhæblunkhæhæ)

-Når kommer kjærlighetsbarnet, da? (blunk, blunk). (Kjærlighetsbarn? I motsetning til…hva da, egentlig? Vanlige barn?)

-Tenker dere å, eeeeh, hahahahahaaaa, jaaa, vil dere ha flere, eller? (liksomlatter)

-Åja, det blir nok en sjuende tenker jeg! (Know what I mean? Know what I mean? Nudge, nudge. Wink wink. Say no more!)

Svar:

-Nei.

Sykt barn lærer kvinne i nød å finne nye funksjoner på tv-en

Alle tre (fire) oppe, alle tre (fire) påkledd, alle matpakker i orden. Samlebånd, samlebånd, samlebånd, morgenstund må vente til i kveld. Ut, ut, ut, skole, skole, skole, jobb!

Det tok litt tid før jeg oppdaget at Barn 3 var slakk i pelsen helt på ordentlig. Det var riktignok litt mindre lyd i henne enn vanlig, men det er ikke alltid at jeg synes litt mindre lyd er kjempedumt, så det tenkte jeg ikke så mye på. Men da hun datt tungt ned på sofaen og ikke en gang orket å foreslå at hun skulle være hjemme fra skolen, tok jeg hintet.

sykt barnUtekontor ble hjemmekontor, hjemmekontor ble gjemmekontor. Ti tusen ting å gjøre, ren lykke for en som lever av å selge skrivetimer. Det er bare det at det ikke er kjempelett å skrive noe som helst når bakgrunnslyden er plinki-plonki, plinki-plonki, og dialogen er på et språk det ikke finnes noe valg for i Google Translate: «På tide for Makka Pakka å moffe med hoffepoffen sin! Hoppsideisi fant hoffepoffen. Makkapakka elsker hoffepoffen sin! Tuuuusen takk, Hoppsideisi! Sove nå, Ninkinonk!» Plinki-plonki, plinki-plonki.

Lyden i seg selv burde kanskje gjort meg bekymret for om hun var alvorlig syk, for det er ganske lenge siden hoffepoffe-hva-de-nå-heter var noe det gikk an å se på tv. Jeg burde kanskje konstatere at slaget var tapt, at det er kul umulig å få gjort noe som helst, og sette meg i sofaen med henne og erklære unntakstilstand og kosedag. Burde, burde. Det er bare det at det går ikke.

lyd avNød lærer kvinne i nød å finne nye funksjoner på tv-en. Eller nærmere bestemt, nye hull. Til øreklokker. (Alle dere som alltid har visst at det er hull til øreklokker på tv-en, hysj!)

Enter øreklokker. Exit summetone. Retur fra gjemmekontor til hjemmekontor mens det fortsatt er noe igjen av dagen. Ikke verdens beste konsulent i dag. Ikke verdens beste mamma heller. Men åtti prosent må være bra nok på en travel tirsdag.