Reality-jul

Det er jo ikke sånn at det er noe i veien med ambisjonene, men det er visstnok jul allerede neste uke (hvem så det komme?), og for de av oss som ikke alltid er helt ajour med gjøremålslista er det informasjon som kan forårsake dårlig mestringsfølelse og forskjellige helseproblemer.

Fra å drømme om lune desembermorgener med høytlesing fra julebøker (merk «drømme om», det er noe helt annet enn å planlegge, okei?), lune desemberkvelder med juleverksted, gløgg, julemusikk og kos, minner desember så langt egentlig mest om februar, bortsett fra at vi aldri spiser grøt i februar. Etter å ha spist grøt på alt fra skoleavslutninger til juleavslutninger for idrettslagene og alle andre som synes det er på sin plass å grøt-markere at vi ses igjen om snaue to uker, er det ingen av oss som orker grøt igjen før tidligst desember neste år.

FullSizeRender [164217]Det med lune desembermorgener skjønner til og med jeg at aldri ville latt seg gjennomføre. Selv om jeg mot formodning skulle klart å komme meg opp tidlig nok til å lage en eller annen julestemning klokka seks om morgenen, ville 100 prosent av målgruppa vært i samkjørt mytteri-modus på under tre sekunder. (Med mindre de på grunn av mitt zombie-morratryne ville trodd det var Halloween, da hadde de stått opp på flekken).

De lune desemberkveldene, derimot (jeg kjenner en gryende allergi mot alt som er lunt nå), det burde jo kunne la seg gjennomføre? Det viser seg at målgruppa, altså raden av mindreårige som skal eksponeres for minneskapende julerelaterte stemninger og aktiviteter, er mer opptatt av Candy Crush og dubba serier på Disney Channel. Ikke uinteresserte i juleverksted, men ikke veldig entusiastiske heller. Og med tanke på hva juleverksted medfører av glitter og lim i møbler og kroppsåpninger, krever det faktisk en viss grad av entusiasme i barneflokken. Det er jo ikke sånn at jeg våkner om morgenen og tenker at vi trenger enda flere hjemmelagede juleengler.

Etter hvert som avstanden mellom ambisjoner og faktisk gjennomførte juleaktiviteter øker, innrømmer jeg en tiltagende julefrustrasjon. Jeg har hørt meg selv si til andre at jeg ikke pleier å stresse noe særlig med jul. Jeg begynner å tenke at jeg kanskje burde stressa litt mer.

Derfor begynner jeg å se på interiørjulebladene mens jeg står i kassakøen. Hvitt interiør, høyt under taket. Til venstre, en skeiv, blågrønn unnskyldning av et artsy juletre. Hvis ikke er firemeterstreet alltid en klassiker, med bestemors gamle julekuler, og en hjertevarm historie knyttet til hvert av klenodiene. What’s not to like? Jeg blir litt inspirert, og går hjem for å gjøre vei i vellinga. Legge meg i selen, være supermamma som fikser jul for kyllingene, det skal bli enormt koselig!

FullSizeRender [164216]Det er bare det at det ikke er særlig høyt under taket i borettslagsleiligheten vår. Ikke er stua særlig stor heller. Vi kunne fått plass til et prakt-juletre, men da måtte minst to av ungene flytta ut. Vi kunne fått plass til et sånt tynt jåle-tre og fortsatt beholdt alle ungene, men bortsett fra at den spinkle kvisten er kriminelt dyr, ville den tapt i kampen om oppmerksomheten. Jeg er ikke helt sikker på om det er raden med årgangsjulenisser i alt fra papp og tre til keramikk som leder, eller alle tre-englene som henger i vinduene, eller muligens alle ull-nissene, snømennene og dompapene som av en eller annen grunn har fått plass i vindusblad-planten, men det er ikke mangel på inntrykk her, for å si det sånn. Jeg kaller det indisk minimalisme, det er den eneste formen for minimalisme vi har et visst grep om. Sleng på en katt, sju stearinlys, to julestjerner og en nellikappelsin, så har vi støvsamlende duftskapere nok til å gjøre astma og allergi til Norges nye eksportartikkel etter olja.

Nå går det jo ikke helt til helvete, dette her. En uke er jo et hav av tid. Jeg skal klare å iverksette et par juleidentitetsskapende tiltak forankret i barnegruppen innen den tid. Og jeg har sett på tv i snart 40 år, jeg vet at den perfekte julen er en krysning mellom Ingrid Espelids smårutete julekaker, Disney-kavalkade, Cola-julenissen og den lysende diesel-lastebilen hans som skrur på julestemningen overalt hvor den passerer, og dessuten tre nøtter til Askepott. Vi kan jo bare la ungene se på tv i 40 år, så er vi i boks.

Vi to gamle tar oss av juletreet så lenge.

Årets juletre er friskt og grønt, med tung, brun stamme og pynt i gull. #juletre #julekalender

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

 

Fra kjernefamilie til stjernefamilie

Stjernefamilie (subst.): Kjernefamilie som har endret form, men ikke funksjon.


Første gang jeg kom over begrepet stjernefamilie – stjärnfamilj – var på insta-kontoen til krimforfatter Camilla Läckberg. Hun er skilt to ganger, planlegger sitt tredje bryllup, har to pluss ett barn, ett til i magen, og er hjertelig bonusmor for eksens barn, i tillegg til å være god venninne med eksens eks. Blant annet. Det ser for eksempel sånn ut:

Tänkt så mycket den här resan på hur otroligt glad och tacksam jag är att jag kunnat få behålla de här två i mitt liv, @fannymelin_ och @felix_melin . Lärde känna dem när de var så små och hade känts förkrossande att tappa dem vid skilsmässan – vilket tyvärr är alldeles för vanligt. Men tack vare att jag och @christinamelin hann bli så goda vänner, har de kunnat förbli en stor och permanent del av mitt och barnens liv – och nu också @simonskold 's, som fullt ut anammat att få inte bara tre barn på köpet – utan fem. Och vet en del av er ibland stör sig på att man tror att jag försöker framställa vår familj som "perfekt". Självklart är det aldrig "perfekt" i en familj. Och tog t ex många år innan jag och @christinamelin blev vänner, med ett steg fram och två tillbaks, som sen blev två steg fram och ett tillbaks. Tills det en dag bara blev steg framåt. O vi är inte alltid överens om allt idag heller. Ibland käbblar vi vänskapligt, mer som systrar gör. Och vi har haft väldigt syn på barnuppfostran – men jag har lärt av henne och hon av mig. Så nej, självklart är vi ingen perfekt familj med putsad fasad. Men vi är en familj och vi har barn som har glädjen av att behålla varann som syskon – och vi har fått behållt våra bonusar. Det GÅR. Är väl det jag vill säga med den här långa utläggningen. Det handlar bara om vilja. #Stjärnfamilj

A post shared by Camilla Läckberg (@lackberg) on

Hun klarer tilsynelatende å balansere barn, mann, ekser, jobb og katter på en måte noen hver kan både misunne og forundres over, eller begge deler på en gang. Nett-trollene vet godt hvor hun bor. Hun gir dem fingeren, hver bidige gang. Og hun sier som sant er, gjerne i godt saltede vendinger, at sånne stjernefamilier lager seg ikke selv – det krever at voksne ER voksne, og spiser den nødvendige dosen kameler for å finne en form og en løsning som gjør at barna har det bra. Akkurat så enkelt, og akkurat så vanskelig. Jeg synes hun fortjener en solid tommel opp for at hun viser at det går an å finne løsninger bare man er villig til å se etter dem, enten det er på kryss eller tvers. Det kan til og med være hyggelig.

I Sverige er stjärnfamilj et begrep med egen wikipedia-side, mer politisk forklart enn definisjonen jeg har laget her i toppen av innlegget. Jeg liker bedre den enkle varianten. Kjernefamilien har endret form, men ikke funksjon. Det finnes mange prinsipper å ri, men ikke hvis det går ut over ungene. Punktum.

En liten hyllest til en helt vanlig dag

Legge seg litt for seint, stå opp litt for tidlig, kjenne kroppen knirke en bønn om å få bli under dyna, bare litt til. Tvinge den opp, tvinge dagen i gang.

Huske hvor fint det er med morrakaffe, fyr i peisen, fin fyr ved frokostbordet. Glemme at det er så koselig at det nesten alltid er nødvendig å løpe til toget etterpå.

Irritere seg over svett ståplass på morratoget; det første toget alle stående morratryner langs hele strekningen orker å ta.

Brette opp ermer, brette ut arbeidsliste, brette fram et smil til gode kolleger.

Tenke på middag. Glemme å handle minst én ingrediens. Pusse små tenner. Pusse egne tenner. Legge seg litt for seint.

Gjenta.

Alle de vanlige dagene, de som bare kommer og går uten å gjøre noe særlig ut av seg, uten å ha en anledning på innerlomma, uten å by på glitter og dramatikk. Det er de dagene man savner når de plutselig ikke er der mer.

2015 var litt sånn for oss to pluss seks. En av de seks har vært høyt, høyt oppe og har gledet seg til å lande. Jeg har vært langt inne i sykehuspysjen, og er glad for at dagene er så vanlige igjen at jeg orker å klage over at jeg må stå på toget.

2016 skal bli bra, sier vi. Men noen omkring oss går inn i 2016 med litt lavere kølleføring enn planlagt, det er ikke alt som kan planlegges. Vi har nå, vi vet ingenting om etterpå.

Dette er en liten hyllest til en helt vanlig dag. Til en litt tørr brødskive, til en nesten ren bukse, til gnagsåret etter nye sko, til den lange smug-gjespen i mørket på skoleavslutningen, til kjøleskapet som er tomt for ost, til fire vinduskonvolutter, til poser under øynene, til lista med ting som helst skulle vært gjort i går. Til alt som er helt, helt vanlig. Vanlig er best i verden.

 

Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk

opp på veggen i tankene

og forgylle dem med lengselen din.

Du skal kjøre spettet

hardt innunder arrete hverdager

og vippe dem opp.

En etter en.

Det er derfor 
livet

har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid

 

Årets julebrev (det som ikke står på Facebook)

Kjære familie og venner!

de_gamleÅrets julebrev er kjemisk fritt for nyheter. I år som i fjor har dere og mine tusen andre nærmeste allerede lest alt på Facebook. Jeg har prøvd å lete fram noe jeg ikke allerede har delt, men det eneste jeg kommer på var at jeg var en tur i Sandnes i august uten å si noe ironisk om det. (En ren forglemmelse, ingen drar til Sandnes uten at det er ironi med i bildet.)

I stedet sender jeg dere denne veiledningen til tidslinja mi  på Facebook:

Jeg pleier aldri å sjekke inn i matbutikken når jeg handler. Det betyr jo ikke at jeg aldri handler, men det regner jeg med at dere skjønner. Motsatt logikk gjelder for innsjekking på treningssenter. Hvis jeg ikke sjekker inn der, kan du trygt gå ut fra at jeg ikke har vært der. Jeg var innsjekket en gang i mars, og hvis du på bakgrunn av det har antatt at jeg går dit ofte, har du gått rett i fella. Jeg sitter hjemme i sofaen, og der sitter jeg godt.

Noe av det samme prinsippet gjelder for ulike apper som tilbyr seg å poste aktiviteter rett på tidslinja mi. Mensen-appen, for eksempel, har en del-på-Facebook-knapp. Jeg lurer fortsatt på hva de som laget appen tenkte på da de la til den funksjonen, men det er en annen sak. Uansett, jeg må bare gå ut fra at dere synes det er greit at jeg ikke har synkronisert den appen med Facebook. På bakgrunn av dette eksemplet kan dere resonnere dere fram til at jeg har grei kontroll på hvordan jeg unngår å dele ting som jeg tenker at dere ikke trenger detaljkunnskap om. Når jeg da «ved et uhell» lar treningsappen dele at jeg har vært over en mil på under en time (jeg kjørte bil), kan vi godt være enige om at livet består av mange små tilfeldigheter, men dette var ikke en av dem.

Med det samme vi er inne på tilfeldigheter: Hvis jeg i en oppdatering understreker at noe er tilfeldig og ufiltrert, kan du som en hovedregel gå ut fra at det er utilfeldig og filtrert. Unntaket er situasjoner som er utilfeldig og ufiltrert. Det handler ofte om rot. Publisering av rot er et forsøk på ufarliggjøring; strategien er omvendt psykologi: dere skal tenke at det ikke ser sånn ut alltid. Det er ikke sant, det ser sånn ut alltid.

Ellers hender det at jeg deler tomme trusler og festlig hjemmebrøling. Betrakt det gjerne som toppen av isfjellet. Samme prinsipp gjelder her som på de fleste andre områder; øvelse gjør mester. Det går minst hundre dumme tomme trusler på en som er skikkelig bra. For ikke å snakke om brøling. Du skal ha brølt en del for å få det til å høres bra ut på Facebook, for å si det sånn. Bare spør ungene. Eller, ikke spør ungene. De kan gå til psykolog når de blir voksne, akkurat som vanlige folk.

Sånn, det var omtrent det for i år. Skulle det være noe, er det bare å ta kontakt. God jul på begge kakene!

…………………….

 

//platform.twitter.com/widgets.js