Reality-jul

Det er jo ikke sånn at det er noe i veien med ambisjonene, men det er visstnok jul allerede neste uke (hvem så det komme?), og for de av oss som ikke alltid er helt ajour med gjøremålslista er det informasjon som kan forårsake dårlig mestringsfølelse og forskjellige helseproblemer.

Fra å drømme om lune desembermorgener med høytlesing fra julebøker (merk «drømme om», det er noe helt annet enn å planlegge, okei?), lune desemberkvelder med juleverksted, gløgg, julemusikk og kos, minner desember så langt egentlig mest om februar, bortsett fra at vi aldri spiser grøt i februar. Etter å ha spist grøt på alt fra skoleavslutninger til juleavslutninger for idrettslagene og alle andre som synes det er på sin plass å grøt-markere at vi ses igjen om snaue to uker, er det ingen av oss som orker grøt igjen før tidligst desember neste år.

FullSizeRender [164217]Det med lune desembermorgener skjønner til og med jeg at aldri ville latt seg gjennomføre. Selv om jeg mot formodning skulle klart å komme meg opp tidlig nok til å lage en eller annen julestemning klokka seks om morgenen, ville 100 prosent av målgruppa vært i samkjørt mytteri-modus på under tre sekunder. (Med mindre de på grunn av mitt zombie-morratryne ville trodd det var Halloween, da hadde de stått opp på flekken).

De lune desemberkveldene, derimot (jeg kjenner en gryende allergi mot alt som er lunt nå), det burde jo kunne la seg gjennomføre? Det viser seg at målgruppa, altså raden av mindreårige som skal eksponeres for minneskapende julerelaterte stemninger og aktiviteter, er mer opptatt av Candy Crush og dubba serier på Disney Channel. Ikke uinteresserte i juleverksted, men ikke veldig entusiastiske heller. Og med tanke på hva juleverksted medfører av glitter og lim i møbler og kroppsåpninger, krever det faktisk en viss grad av entusiasme i barneflokken. Det er jo ikke sånn at jeg våkner om morgenen og tenker at vi trenger enda flere hjemmelagede juleengler.

Etter hvert som avstanden mellom ambisjoner og faktisk gjennomførte juleaktiviteter øker, innrømmer jeg en tiltagende julefrustrasjon. Jeg har hørt meg selv si til andre at jeg ikke pleier å stresse noe særlig med jul. Jeg begynner å tenke at jeg kanskje burde stressa litt mer.

Derfor begynner jeg å se på interiørjulebladene mens jeg står i kassakøen. Hvitt interiør, høyt under taket. Til venstre, en skeiv, blågrønn unnskyldning av et artsy juletre. Hvis ikke er firemeterstreet alltid en klassiker, med bestemors gamle julekuler, og en hjertevarm historie knyttet til hvert av klenodiene. What’s not to like? Jeg blir litt inspirert, og går hjem for å gjøre vei i vellinga. Legge meg i selen, være supermamma som fikser jul for kyllingene, det skal bli enormt koselig!

FullSizeRender [164216]Det er bare det at det ikke er særlig høyt under taket i borettslagsleiligheten vår. Ikke er stua særlig stor heller. Vi kunne fått plass til et prakt-juletre, men da måtte minst to av ungene flytta ut. Vi kunne fått plass til et sånt tynt jåle-tre og fortsatt beholdt alle ungene, men bortsett fra at den spinkle kvisten er kriminelt dyr, ville den tapt i kampen om oppmerksomheten. Jeg er ikke helt sikker på om det er raden med årgangsjulenisser i alt fra papp og tre til keramikk som leder, eller alle tre-englene som henger i vinduene, eller muligens alle ull-nissene, snømennene og dompapene som av en eller annen grunn har fått plass i vindusblad-planten, men det er ikke mangel på inntrykk her, for å si det sånn. Jeg kaller det indisk minimalisme, det er den eneste formen for minimalisme vi har et visst grep om. Sleng på en katt, sju stearinlys, to julestjerner og en nellikappelsin, så har vi støvsamlende duftskapere nok til å gjøre astma og allergi til Norges nye eksportartikkel etter olja.

Nå går det jo ikke helt til helvete, dette her. En uke er jo et hav av tid. Jeg skal klare å iverksette et par juleidentitetsskapende tiltak forankret i barnegruppen innen den tid. Og jeg har sett på tv i snart 40 år, jeg vet at den perfekte julen er en krysning mellom Ingrid Espelids smårutete julekaker, Disney-kavalkade, Cola-julenissen og den lysende diesel-lastebilen hans som skrur på julestemningen overalt hvor den passerer, og dessuten tre nøtter til Askepott. Vi kan jo bare la ungene se på tv i 40 år, så er vi i boks.

Vi to gamle tar oss av juletreet så lenge.

Årets juletre er friskt og grønt, med tung, brun stamme og pynt i gull. #juletre #julekalender

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s