«Home sweet home» (fjellvettregler etter hjemkomst fra hyttetur)

De nye fjellvettreglene er sikkert bra. Men de tar ikke høyde for de virkelig farlige situasjonene, som oppstår før avreise og etter hjemkomst. Her er tilleggsreglene, som kan redde liv, forhold og materielle verdier!

Nu kör vi! #slettedalen #sauda #vinter #akebakking #aftenbladet

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

  1. Planlegg turen så det er nok tid mellom arbeids-/skoledagens slutt og avreise, sånn at pakke- og transportansvarlig slipper hjerteinfarkt, sprukne blodkar og brøleanfall. (Lytt til erfarne panikkpakkere: Det er alltid nødvendig med minst dobbelt så lang tid fredag før avreise, som du legger opp til mens du er tidsoptimist mandag formiddag).
  2. Tilpass turen etter evne og forhold. Husk at mesteparten av overskuddet ditt er brukt opp før du har kommet så langt som inn i bilen (ref punkt 1), og at evnen til å takle for eksempel gjenglemt hyttenøkkel er tilsvarende redusert. Det kan fort påvirke diverse forhold (it’s complicated), og da er det viktig at du ikke har glemt vin.
  3. Ta hensyn til værvarselet. Er det meldt kraftig nedbør, tenk nøye gjennom om du orker å sitte inne på hytta hele helga med en gjeng rastløse unger uten internett-tilgang.
  4. Sørg for nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.  img_5208-1
    Vær forberedt på at ingen av ungene gidder å hjelpe til med å rydde etter at dere har kommet hjem, og at nødvendig sikringsutstyr (stegjern , klatretau, hjelm) ligger lett tilgjengelig i gangen sånn at husstanden kan evakueres raskt og sikkert ved en eventuell nødsituasjon. Merk høy skredfare, samt økt brannfare (mer fristende å brenne rotet enn å rydde det på plass). Ha alltid med mobiltelefon så du kan småsyte litt på Facebook hvis du setter deg fast.
  5. Vend i tide, det er ingen skam å bli hjemme.

Den andre kvinnen

Jeg kjenner henne mest indirekte, selv om hun på mange måter er en av de viktigste personene i livet mitt. Vi er ikke hjemme i hverandres kjøkken og diskuterer krig og fred og religion og politikk og sånn, men jeg vet for eksempel at hun liker kaffe og er veldig flink til å bake grytebrød med sprø skorpe. Continue reading Den andre kvinnen

Brølebalansen

Jeg er ingen tilhenger av brøling som kommunikasjonsform. Jeg kan ikke fordra at folk brøler til meg. Jeg får utslett inni meg av å høre på brøling. Jeg har lyst å si at jeg ikke brøler, men alle barna mine kan lese, og akkurat når det kommer til det med hverdagsblogging er det egentlig litt dumt. Det er veldig vanskelig å konstruere idealbilder av seg selv med sånne tikkende bomber i kommentarfeltet.

Noen ganger brøler jeg fordi jeg synes jeg har gitt den samme beskjeden mellom hundre og to hundre ganger. Noen ganger fordi jeg er trøtt og lei og av en eller annen grunn har innover-lunte. Av og til litt uforutsigbart, fordi det plutselig bare blir nok av et eller annet. Særlig erting og småkjekling som hele tiden ligger og vipper på grensen til hyl og skrik. Da kan jeg finne på å brøle «KAN DERE SLUTTE Å BRØLE TIL HVERANDRE?!!!» Det er relativt usaklig, siden det fram til da ikke er andre enn meg som har brølt, men jeg er ikke et osean av opphøyet ro og tålmodighet, og vippe-krangling lager storm i hodet mitt.

brøling
Her har jeg tegnet omtrent hvordan en detonert hjemmebrølebombe kan framstå.

Så brøler vi litt til hverandre, og da er vi ikke nødvendigvis hyggelige eller saklige noen av oss, og vi vifter og fekter litt med armene, og bruker mer enn tre utropstegn selv om det bare er teit. Når vi er ferdige med å brøle er lufta litt klarere. Ikke alltid med en gang, men i hvert fall i løpet av dagen, og alltid før natta. Da er det hvitt flagg og nattakos og på tide å legge fram blanke ark med fargestifter til.

Beskrivelsen av den sitasjonen er ganske relevant, for hvis jeg skal lage en liste over hvem jeg brøler til, blir den ganske kort:

  1. Ungene mine
  2. Av og til katten

Jeg brøler ikke på jobb, og sjelden ute i det offentlige rom. Jeg brøler ikke noe særlig til samboeren min. Glefsing, helt klart. Dryppende sarkasmer, uten tvil. Ting jeg må be om unnskyldning for i første halvdel av relativt nær framtid, check. Men brøling? Voksenbrøling orker jeg ikke.

Det viser seg at personene som utløser hjemmebrøleren i meg i ti av ti tilfeller er under myndighetsalder. Mellom åtte og fjorten, for å være helt nøyaktig. Og ikke alle i den aldersgruppen heller. For jeg brøler ikke noe særlig til bonusbarna mine (her må vi i rettferdighetens navn lage en skala som definerer grensen mellom høy, streng snakking og brøling). Jeg brøler ikke til vennene til ungene mine. Det hender jeg brøler til katten, men det er når sant skal sies veldig lite tilfredsstillende.

Gjemmeleken. 1-0 til meg.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

(Jeg framstår som et skikkelig sjarmtroll nå, gjør jeg ikke? Hvis du er fra barnevernet eller har funnet fram telefonnummeret deres nå, vil jeg gjerne protokollføre at jeg helt på ordentlig ikke brøler fullt så ofte som det kan virke ut fra denne teksten).

Men jeg har grublet litt på dette her, og kommet fram til en slags formel:

Alder pluss nærhet til brøleofferet ganget med dagens lunte delt på tilgang på nattakos pluss andre utjevnende tiltak er lik brølebalanse

Ungene mine har jeg levd med siden de kom til. Vi har kranglet og kost, tullet, lekt, eksplodert, grått, gneldret og forhandlet. Vi kjenner hverandre ut og inn, og vet akkurat hvilke knapper vi skal trykke på for å få en eller annen reaksjon. Vi er som tektoniske plater; vi gnisser mot hverandre i en evig diskusjon om hvor grensen skal gå. Av og til er det nødvendig å lette på trykket. Så pirker vi på de aller, aller nærmeste, fisker etter respons, fyrer opp bålet og sender opp rakettene, før vi forhandler oss fra betinget våpenhvile til ubetinget fred og drikker kakao i kjøkkensofaen for å markere at stormen er over for denne gang (jeg klarer ikke å legge inn flere metaforer enn det i ett og samme avsnitt, beklager det).

Panikk-knapp installert.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Så skulle man kanskje tro at bonusbarna trykker på noen av de samme knappene. Og de gjør jo det. Vippe-krangling er det verste jeg vet, uansett hvem som driver med det. Grensene er de samme. Jeg er tullete glad i dem. Men jeg flyr ikke helt i flint likevel. Tvert imot kan jeg telle til både ti og fjorten. Litt urettferdig for de andre ungene, som kan få så hatten passer? Helt klart. Et mål å brøle mer til bonusbarna? På ingen måte. Men det tar tid å komme så nær hverandre at vi kan vise hverandre vrangsiden. Kontoen med nattakos og tillit og plaster på kneet må være ordentlig fylt opp før man kan gjøre et brøleuttak uten å gå rett i minus. Brølebalansen må være i orden.

Hadde det ikke vært for at barna mine leser denne bloggen, ville jeg gjerne påstått at jeg som følge av denne grublingen rundt brølebalanse, brøler mindre til dem. Men det er ikke helt sant. Det hender jeg klarer å telle helt til ti, men aldri så langt som til fjorten. Elleveåringen skal få lov til å by på litt av forklaringen.

Jeg: MEN HVORFOR MÅ JEG PÅ DØD OG LIV BLI SÅ SINT FØR DU HØRER ETTER, DA?!!!
11: Fordi det er morsomt.