Konfirmasjons-invitasjons-komplikasjoner

Vi skulle lage en fjong invitasjon, slik kutymen tilsier. Ikke nødvendigvis en trykksak, men i hvert fall en klipp-og-lim-sak, som i sin framtoning skulle kommunisere i hvert fall et snev av høytidelighet. En konfirmasjon er jo en aldri så liten milepæl, og det inviterer man jo ikke til på sms eller en post-it på kjøleskapet.

Det viser seg at det var det vi skulle gjort.

Den aktuelle konfirmanten (som altså gleder seg voldsomt til konfirmasjon, bare for å ha sagt det) var enig i at vi burde lage fine invitasjoner. Utdrag av en tidlig samtale, ca desember/januar:

Konfirmantens mor (KM): Men hvordan vil du at invitasjonene skal se ut, da?
Konfirmanten (K): Jeg vet vel ikke jeg.
KM: Nehei. Men har du noen tanker om hva du har lyst til? Farger eller noe sånt?
K: Nei.
KM: Nei. Ingenting?
K: Jeg vil konfirmere meg, altså! Jeg gleder meg veldig til det!
KM: Det er jo bra. Men vi må jo invitere noen gjester.
K: Mhm.

Senere samtaler om samme tema forløp omtrent likt, bortsett fra at vekten av samtalen bevegde seg gradvis fra en diskusjon rundt layout, til det stadig mer presserende faktum at invitasjonene snart var noe som bare måtte lages.

Det er en stund siden invitasjonene var noe som burde vært laget for lenge siden.

Tanken om behovet for en litt fjong invitasjon viste seg å være dårlig forankret hos generasjonen som vanligvis omtales som de håpefulle.

K: Vi vet jo hvem som kommer.
KM: Ja, men det hører liksom med en ordentlig invitasjon, da.
K: Kan du ikke bare lage noe?
KM: Vil du ikke mene noe om hvordan den ser ut?
K: Ta med et bilde av meg da jeg var liten eller noe.
KM: Kan jeg bare velge et bilde?
K: Jeg vil gjerne se det først, da.

Tråkke på lillesøster
Gamle dager: Konfirmant bruker fersk lillesøster som fotskammel.

Jakten på søtt bilde av konfirmanten som liten satte i gang. Ved en inkurie viste det seg at 88 prosent av alle gamle bilder lå på en harddisk som for tiden var utilgjengelig. Tiltak ble iverksatt. Det tok litt tid. Ting tar jo tid, og når sant skal sies er en konfirmasjonsinvitasjon noe det forventes at man skal klare å lage ved siden av jobb og andre plikter. Laging av konfirmasjonsinvitasjoner er heller ikke det første man tenker på når man våkner om morran. Og når det er det, da haster det mer enn det som godt er. Nå har jeg tenkt på det om morran, FØR kaffe, flere dager.

Siste samtale, dagsfersk:
KM: Invitasjon.
K: Ja.
KM: Nå MÅ vi lage den.
K: Ja.
KM: Hvis du ikke mener noe som helst, skriver jeg en blogg-tekst hvor jeg sier akkurat hvordan det har vært, og sender den på epost til gjestene.
K: Ja! Kan du sende den til mødrene til venninnene jeg vil invitere også da?
KM, frustrert over at tom trussel om tulleinvitasjon ikke virket, høyner med ny trussel, i utgangspunktet ment som tom: Jeg legger den på bloggen, altså!
K: Ja, bare gjør det.

Konfirmant vs konfirmantens mor 1-0. Og invitasjonen er den dere nettopp har lest. Vi la den på facebook og opprettet en event, til farfarer og mormorer og tanter og søskenbarn. Det er i det minste miljøvennlig.

Blogglistenhits

3 tanker på “Konfirmasjons-invitasjons-komplikasjoner”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s