Sommeruniverset

Skoleklokka har ringt for siste gang på denne siden av sommeren. Husker du følelsen? Da du sprang hjem fra skolen siste skoledag, etter avslutning med saft og mariekjeks og ti kroner i smågodt. Etter lunsj var det slutt, og beina i sprang ut i sommeruniverset, til et hav av tid og myggstikk.
Jeg husker ikke hva vi gjorde fra en sommer til en annen. Jeg husker bare den fantastiske følelsen av tid. Å våkne til en ubrukt dag, gni søvnen ut av øynene, for så å se hva som skjedde.
Vi badet og badet og badet, til vi hadde gulpet så mye saltvann at middagen etterpå smakte lite og ingenting. Vi sprang ut når det regnet, for å kjenne lukten av våt asfalt. Vi bygde hytter av tepper, laken, puter og parasoller, og fikk lov å sove der om natten. Vi prøvde å sove i telt, helt til vi ikke våget mer på grunn av skumle lyder som nesten helt sikkert var en bjørn. Vi snekret båter og sjøsatte dem. Lastet med kongler, småstein, fyrstikkesker og karameller sendte vi dem til havs, som små amerikabåter. I time etter time holdt vi på. Vi opprettet Hemmelig Hovedkvarter under et tre med tunge greiner, og styrte Operasjon Sommer derfra. Vi tjuvlånte saksen og klipte fjonge frisyrer på alle tuene med stritt gress i minst hundre meters omkrets. Vi lurte nabogutten på feriestedet til å tisse på strømgjerdet. Vi byttet halve snusdåsen til onkel med god, feit matjord. Vi tulleringte. Vi lagde eget spesialsyltetøy av rips, sukker, oboy og vaniljesaus – det smakte jo godt hver for seg, så hvorfor ikke sammen? Vi lå i båten og leste gamle Donaldblader mens vannet klukket på den andre siden av glassfiberskottet. Vi gikk aldri lei.

Mikroekspedisjon

Eller, det vil si, det kan nok hende vi gjorde. Det kan hende mor og far har en annen erindring av sommeren, med mer logistikk inn og ut av sekker, biler og båter, med ørene full av «kan vi få is, kan vi få brus, er vi framme snart». Det kan hende de rev seg i håret over den endeløst lange sommerferien, og hvordan de skulle få kabalen til å gå opp med jobb og besteforeldre og besøk både her og der, og tid til å være bare to. Men det tenkte ikke vi noe på. Vi leste skilt langs veien, og maste ufortrødent hver gang vi nærmet oss et badeland, en park eller strand, om ikke vi kunne dra dit bare en liiiiiiten tur. Etter at vi hadde kjørt forbi klaget vi, livet var urettferdig, hvorfor kunne ALDRI vi dra sånne steder, ALLE andre fikk jo. Og mens far ble varm og spurte om vi hadde tenkt å gå hele veien hjem, lekte vi lufta er for alle i baksetet helt til det ikke var morsomt mer fordi en begynte å grine. Men da var vi jo nesten alltid framme.
Vi var i badeland, og en gang var vi til og med i Danmark, men det var ikke sånn som på bildene. Tilbake på skolen fikk vi alltid høre om noen som hadde vært i verdens største utland, Syden, og dit ville vi gjerne vi også. Jada, sa far, finn det på kartet så kan vi kanskje snakke om det. Vi lette og lette og fant Senegal og Spania og Sverige og Sveits, men Syden fant vi ikke, så da ble det ikke noe av. Men det gjorde ikke noe, for far hadde tid til å lære oss å spleise tau, og da han prøvde å lære seg å surfe fikk vi lov til å se på og le hver gang han falt i vannet.
Vi legger sommerplaner. Men jeg hører det skravler under terrassen, der hvor vi voksne ikke kan stå oppreist. Noen legger egne planer. Fra et nyopprettet Hemmelig Hovedkvarter planlegges Operasjon Sommer 2016.
Aller øverst på lista over sommerplaner setter vi denne: Tid til å gjøre så lite som mulig.

Oppvask

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 


Dette innlegget publiseres også på Tara.no. En tidligere versjon finnes i et eldre blogginnlegg jeg har skrevet.

Sommeravslutningsinflasjon

posekakistan
Faksimile: NRK Buskerud/ facebook

Overskrift denne uka: Posekakene tar over kakebordet. Foto: En rad sjokoladekakeaktigheter, med opphav fra en pose nær deg, overdrysset med varierende grad av melis, ved siden av en og annen deluxe-utgave med glasur. Problemstilling: Folk baker ikke ordentlige kaker mer. En far forteller at han sannsynligvis har smakt flere posekaker i det siste, og innrømmer at han til og med har bakt en sjøl. En baker synes det avfotograferte kakebordet er stusselige greier, og mener det ikke tar lengre tid å bake egne kaker. Ferdigkakeprodusentene ler hele veien til banken, fordi alle de kakekrevende sommeravslutningene gjør at posekakesalget dobles i mai og juni. Alt i alt et fint lite bevis på at det snart er sommerferie også i redaksjonene; agurksesongen er i gang.

Den virkelige saken her er jo alle sommeravslutningene.

Elevene har sommeravslutning i klassene. I tillegg har klassene ofte en sommeravslutning med foreldrene. Turnen og fotballen og friidretten og svømminga og musikken har sommeravslutning. Det blir litt hektisk med alle avslutningene, så sommeravslutningskomiteen foreslår noe med engangsgrill og kan noen være så snill å bake en kake? Ungene har ikke rukket å øve på en sommeravslutningssang, men det er jo koselig å møtes likevel?

Så sitter vi på rekke og rad et eller annet sted hvor det kan engangsgrilles mens vi har det koselig likevel, sammen med de fire vi kjenner litt fra før. Det er tross alt ikke en optimal arena for å stifte nye bekjentskaper når man ser litt på klokka og helst skulle vært et annet sted, i stedet for å spise litt svarte grillpølser til middag i dag igjen.

Det er sånne avslutninger hvor ingen legger særlig merke til om du kommer, og hvis de legger merke til det, tar de det i hvert fall ikke særlig tungt. Til tross for det er det også sånne avslutninger hvor du føler du BØR være med, på grunn av en eller annen ikke nedskrevet og ullent formulert regel om hva man må gjøre for å være en god forelder.

Må absolutt alt sommeravsluttes? Sommeravslutning på skolen er koselig, men det jo ikke alle på svømminga og turnen og fingerheklinga man kommer på å savne før de plutselig er der igjen? Og da er det jo snart jul uansett, og da skal vi ha juleavslutningsbonanza for å markere at det er to uker til vi ses igjen. Kan noen lage grøt?

 

 

Annenhver uke

Det er noe med det der å føle seg savnet, altså. #velkommenhjem

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Det er det ene livet, hvor huset myldrer av liv og rot og kjøkkenbenken renner over av kopper som aldri rydder seg selv inn i oppvaskmaskinen. Jeg prøver å hjelpe til med lekser ganger tre mens jeg lager noe som skal likne på en variert og næringsrik middag, og det er litt vanskelig siden en tredjedel av middagsgjestene ikke vil ha noe annet enn pasta eller potet med smør. Jeg roper korte beskjeder, jeg kjører og henter på aktiviteter, jeg kjøper grillpølser til sommeravslutning, jeg blåser på skinnleggen til hun som for tiden har bein som vokser fortere enn hodet får med seg og derfor alltid snubler på vei opp trappa. Vi leser om Otto Monster som er så flink på skolen at han får kjeft, vi pumper sykkeldekk, vi tømmer fryseren for is, og i vinduskarmen er det legoklosser. Det er de ukene hvor jeg så vidt får snakket med kjæresten på telefon, fordi det av og til skjer så mye på begge kanter at vi må stå opp omtrent før vi har lagt oss, og jeg tenker at hvis ikke kaffe hadde vært oppfunnet hadde minst en av oss sittet i fengsel. Den er den uken bibliotekvarslene kommer, og den beste vitsen er den om hun som trodde hun skulle få lagt alle de rene klærne inn i skapet. Det er den uka hvor jeg besvimer i sofaen når jeg tror alle er i seng, bare for å mutere til et brølemonster sju minutter etterpå når jeg nok en gang hører noen som tasser i gangen. Av og til er det bare katten. Da føler jeg meg litt dum.

Det er fine uker.

Og så er det det andre livet, hvor vi er to voksne i huset, og det ikke er mer leven rundt oss enn vi klarer å lage sjøl. Hvor jeg kan høre på mine egne spillelister på Spotify. Hvor samtalene ofte foregår i hele setninger. Hvor jeg kan jobbe uten å se på klokka, hvor jeg får levert bibliotekbøker, hvor det går an å ha grønnkål og byggryn til middag uten at noen av middagsgjestene ringer barnevernet. Av og til får jeg trent, og en gang var vi til og med på konsert.

Det er også fine uker.

-Savner du oss når vi ikke er hos deg, spurte mellomsten. Hun vet at Spotify-en min er Bieber-fri, og var muligens redd for at min uke uten barn skulle være like stusselig som spillelista.

Svaret er både ja og nei. Annenhver uke-livet har sin egen rytme. Den ene uka kan det være litt fullt, den andre uka kan det være litt tomt. Særlig på dager som 17. mai, og rundt jul, hvor vi har mange ting vi pleier å gjøre sammen. Jeg gleder meg alltid til å se ungene igjen, men jeg gleder meg av og til til å ikke se dem på noen dager også. Litt som intervalltrening, egentlig. Og annenhver uke er det den eneste intervalltreningen jeg får til.

Krysser av for tjuefire ganger sju timer med trening denne uka. Fornøyd.

Blogglistenhits

Et blikk i krystallkula

krystallkulaLa oss si at du surrer deg inn til en spåkone. Ikke bry deg så mye om hvorfor du havnet der, for hvis du skal fortelle om det er du uansett nødt til å dikte opp en eller annen syk historie som får det til å høres så ironisk ut at det er sosialt akseptabelt. Men nå er du der, og du kikker inn i krystallkula. Continue reading Et blikk i krystallkula