Nettdating del 1: Bøygen

Okei. Brannen er slukket, du er lykkelig eller ulykkelig skilt, det er sommer og på tide med restverdiredning.

Du kan følge turistforeningens oppfordring om å gå fra hytte til hytte med grønn lue for å signalisere at du er singel, du kan gå på nattklubb etter klokka to om natta hvor fulle mannfolk tror det er greit å klype deg i rompa mens de snøvler «Duuuh vaa knalllskjønneh», du kan sette i gang nettverket, eller du kan sette i gang internett.

Den ene er varm i hodet, den andre er kald på nesa.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Sommeren for tre år siden satt jeg på en takrestaurant med en god venninne. Vi skulle jobbe, og det begynte såpass bra at vi bestemte oss for å belønne oss selv med en flaske champagne i solskinnet. Vi var single og enige om at det var null stress, vi var i hvert fall ikke desperate, og vi diskuterte fine underarmer og deilige overarmer og var enige om at livet var helt topp. Illusjonen holdt et stykke ned i flaske nummer tre.

–          Vi må avertere på nett, sa min venninne.
–          Er du gal, sa jeg.
–          Jeg tuller ikke. Jeg har gjort research. Jeg har ei jeg kjenner som har gjort det, så jeg har spurt henne ut om tips.

Min venninne er en uimotståelig miks av spontan, systematisk og strategisk. Noen ganger i litt tilfeldig rekkefølge, men det må være greit. Det viste seg at hun hadde kryssforhørt sin venninne på et nivå selv en forsvarsadvokat ville misunt. Hvilket dating-nettsted er best? Hvorfor? Hva funker? Hva funker ikke? Jo, du MÅ legge ut bilde. Og du MÅ være aktiv og sende melding til de du er interessert i sjøl. Ikke sitte på gjerdet, da får du bare ufisk. Vi avtalte å opprette hver vår profil dagen etterpå, med påfølgende workshop hver uke hvor vi vurderte de ulike kandidatene. Helst på storskjerm. En kjempeplan! Vi tok hverandre i hendene på det.

Da jeg våknet dagen etter var jeg bare moderat fornøyd med gårsdagens kjempeplan. Men en avtale er en avtale, og på sett og vis var det like greit å føle seg tvunget. Det førte til en viss fandenivoldskhet som ville vært vanskelig å frembringe alene.

Jeg trykket «start», og lukket øynene, om ikke bokstavelig så i hvert fall mentalt, og svarte på tusen millioner spørsmål, eller i hvert fall sytti, hvor svarene kunne graderes fra kjempeviktig til ikke viktig i det hele tatt.

Det var helt utelukket å legge ut bilde. Noen kunne jo kjenne meg igjen.

Så oppdaget jeg at faenskapet kostet penger, en tanke som naivt nok ikke hadde slått meg før. Jeg svelget en gang ekstra, trakk kortet, og klemte til med et tre måneders abonnement siden jeg likevel var i gang. Vi hadde jo uansett planlagt workshop hele høsten. Og når jeg plutselig hadde betalt, virket det dumt å ikke gå all in.

Jeg lastet opp et bilde.

Jeg følte meg litt uvel, og ringte min venninne. Hun hadde ikke rukket å opprette profil ennå. Hun skulle gjøre det senere, sa hun. Det sa hun hver dag i seks uker, men det er en annen historie.

Et kjapt søk på alle forholds Finn.no avslørte raskt at eksen fisket i samme dam. Det var litt som å ta hverandre på fersken i å pelle seg i nesa. (Vi lo litt av det neste gang vi så hverandre, før vi kremtet litt brydd og ikke snakket mer om akkurat det). Så vindushoppet jeg litt i nærområdet. Mye tydet på at cowboyhatter var in det året. Uimotståelige nicks som «Rullekake», «Luckylicks» og «XXL» var det også en del av.

Etter en times tid med profil-mekking og kikking var jeg litt matt. Noen klikket «liker» på profilen min. En fyr sendte en melding: «Javel, treffes?». Jeg fikk nattklubb-etter-klokka-to-vibber, og vurderte å kansellere hele prosjektet. Men jeg hadde ikke så mye annet å ta meg til akkurat den kvelden, kofferten var ferdig pakket og det eneste som ventet var flyet til Hellas neste morgen.

Jeg utvidet søket til hele Sør-Norge.

Jeg kom over profilen til en av verdens ti kjekkeste menn.

Jeg sendte en melding.

Han svarte.

Og derfor må neste innlegg om nettdating hete «hvordan manglende wifi på syden-hotell kan føre til at man bruker 3000 kroner på internasjonal data-roaming».

Han sier at jeg bare tok den første og beste jeg fant.

Jeg sier at han bør betale meg tilbake for tre måneders abonnement på nettdating jeg aldri fikk brukt.

Vi er enige om å være uenige om dette i seksti år framover.


Dette innlegget publiseres også på Tara.no

Blogglistenhits

3 kommentarer om “Nettdating del 1: Bøygen”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s