Fake wedding

«Åååå, skal dere gifte dere», sa mor og var nesten litt blank i blikket der hun stod ved kjøkkenbenken. Et intetanende offer for ekte, falske nyheter.

Det begynte sånn: Jeg var en tur i narkose i fjor. På vei ut av narkosen skal jeg visstnok ha sagt «hvorfor er ikke du mannen min», til han som på alle måter, bortsett fra den rent formelle, i høyeste grad er mannen min. Jeg skal attpåtil ha sagt det med anklagende tonefall. For alt jeg vet kan alt dette være rent oppspinn, jeg husker ikke en tøddel av det, men han synes det var såpass morsomt at han fortalte det til ungene. Dem har vi jo en del av, så da begynte ting å ta litt fart. For eksempel fortalte ett av bonusbarna mine det til sin mor, da hun kom for å hente henne. «Ja, man er jo gjerne litt ekstra ærlig i slike situasjoner», sa barnets utmerkede mor. Jeg var imidlertid ikke helt klar for å le av dette peket fra underbevisstheten ennå, og lurte på hvordan jeg på enklest mulig vis kunne forsvinne gjennom gulvet.

Mitt mest foretaksomme avkom valgte en mer konkret tilnærming, og lurte på om vi kunne få det gjort i løpet av sommeren. Da helst på et tidspunkt hvor begge hennes bestevenninner var hjemme og kunne være med.

Etter litt om og men fikk vi avviklet forviklingene. Joda, det kan godt hende vi skal gifte oss en gang. Nei, det blir ikke i sommer. Barnas venninner på gjestelista, nja, tror vel egentlig ikke det. Joda, de er kjempehyggelige, det er bare at, du vet, skal vi ikke nøye oss med familien?

Men det viser seg at falske nyheter er hardnakkede, særlig i enkelte fraksjoner av barneflokken. En bryr seg ikke om annet enn Harry Potter, en annen er med på hva som helst så lenge det er fotball, mens de fire siste viser varierende grad av Bridezilla-tendenser. «Når dere gifter dere, kan vi være brudepiker da? Kan guttene holde ringene? Du må ha hvit kjole!»

For et par uker siden var vi i Stavanger sentrum. Etter biblioteket og før fargegata svingte vi som alltid innom Fretex, som har alt fra funn til redesign-prosjekter og ganske stygge påskekyllinger i porselen (fem kroner), og følgelig er rene Sareptas krukke for hele flokken. Butikken ligger attpåtil i et knirkete gammelt trehus, med et loft fullt av selskapsklær. Særlig brudekjoler.

«Den! Den kan du ha når dere gifter dere!» «Nei, den!!!» De medbragte barna organiserte seg i en slags hurtigarbeidende planleggingskomité, med svært ulikt syn på stil. Mens jeg var i etasjen under hadde de kommet til en omforent løsning som i all hovedsak gikk ut på at det meste var greit, bare jeg unngikk slør. Jeg kjente at jeg fikk et snev av fatigue, avviste kremkakekjolen som ble foreslått, og slepte den kaklende forsamlingen med meg ned fra selskapsloftet. Etter hver vår kakao med krem og marshmallows labbet vi hjemover, og snakket om alt fra ferieplaner til ugjorte lekser. En helt vanlig lørdagsbytur, altså.

Vel hjemme kom mor på besøk. «Hva har dere gjort i byen, da?» spurte hun. «Vi har sett på brudekjole til mamma og Øystein skal gifte seg», svarte komitélederen.

Nå har vi satt ut hele planleggingen til ungene. Den eneste betingelsen er at vi får komme.

 

Foto: Graham Hellewell from San Diego, USA – FlickrUploaded by Fæ, CC BY 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=22928081

Blogglistenhits

3 tanker på “Fake wedding”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s