Hvorfor snakker vi ikke om speedokroppen?

Utdrag fra tilfeldig artikkel for årstiden: «Bikinikroppen kommer dessverre ikke av seg selv. Det tar tid, og krever hardt arbeid.»

Jaha.

Slike påstander er beviselig feil. Du har en kropp, og når du tar på den en bikini, har du en bikinikropp. Dette vet vi. Gjør vi ikke?

Vi vet i hvert fall at det er det som er rett å si. Vi skal være kroppspositive, og akseptere både oss selv og andre med det som hører til av valker, appelsinhud, rynker, grått hår, kroppshår, en lang pupp og en flat pupp, og hvilke andre spesialiteter vi nå er utstyrt med.

Noe annet er strengt tatt absurd. Hvorfor skulle vi IKKE akseptere det?

Men livet er jo litt absurd. Det er mye lettere å være kroppspositiv om vinteren, når vi er pakket inn i lag på lag med klær. For hvert plagg som ryker av, rykker klargjørings- og vedlikeholdsregimet nærmere. Det skal klippes og strammes, vokses, lakkes og brunes, som en slags uunngåelig kvinnevåronn. Ferdig vokset (ritsj!), nå kan sommeren komme!

Han jeg bor med skjønner ingenting av dette. Han tar i høyden på litt solkrem, og vips, så er han klar. Han vet ingenting om hvordan jeg ser ut med langt hår på leggene, det husker jeg ikke engang sjøl, men jeg tror faktisk ikke han hadde brydd seg så hardt. Han tok bilde av meg på bassengkanten i fjor. Jeg grøsset da jeg så bildet. For se på lårene, og se på magen, herreguuuud. Han ristet bare på hodet. Jeg synes du er fin, jeg, sa han.

Det er ikke så lenge siden pappakroppen gikk viralt, under taggen #dadbod. Alskens vanlige hverdagskropper i herreutgave dukket opp i insta-feeden. Det var en kul greie. Litt sånn jeg har en kropp, og her er den, high five! Menn driver ikke så mye med lakking og bruning, med mindre det handler om bilpleie eller grilling. Derfor finnes det ikke artikler om «10 tips til speedokroppen», eller «Pappakroppen: Slik skjuler du magefett!».

Mammakroppen er ikke kul. Den må unnskyldes og forsvares. Bilder av hverdagskropper i dameutgave er full av på tross-er: Jeg er stolt av strekkmerkene!!! Eller alle damer har appelsinhud, og her er min!!! Og det er mulig ekshibisjonisme er en naturlig følge av utropstegnene, for det er alltid damer som kler av seg i alskens absurde reportasjer. Hvis menn vil framstå som modige, og det må vi jo gå ut fra at de vil, kler de ikke av seg på trykk. Fotografen ber dem ikke om å gjøre det heller. Og de snakker ikke om (og slipper å bli spurt om) kroppen sin når de er på jobb, eller driver med hva det nå er menn driver med når de blir intervjuet. Mann (42): Jeg er stolt av kroppen min, på tross av brokk og åreknuter! Ikke lest? Ikke jeg heller.

Vi er enige om at dobbelt standard ikke er bra. Mye kan sies om hvorfor det er sånn. Men litt av det skaper vi sjøl, der vi står foran speilet og vurderer oss selv bit for bit, og fører regnskap over innbilte feil og mangler. Da er det lett å bli litt nedfor. Og det er lett å sammenlikne seg med andre. Og plutselig har vi pekt på en medsøster, og sagt herregud, HUN burde i hvert fall ikke gå i bikini!

Og sånn kan vi jo ikke holde på.

Så hvorfor snakker vi ikke om speedokroppen?

Fordi det er bare en kropp. Du har en og jeg har en. Sju milliarder andre har også hver sin. Og det er jo både praktisk og greit, da har vi noe å feste hodet på, og noe å løpe til bussen med, og noe å ta bikini på når sola skinner (og det er jo bra, for hva skulle vi ellers gjort med bikiniene?)

Ikke blir vi brune der inne foran speilet heller. Ut med oss. Få noen fregner på nesa. Stress ned. Snakk om viktige ting i stedet.

Blogglistenhits

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s