Kategoriarkiv: Småbarnsliv

En søt allianse

Da jeg kikket oppi nugattiboksen i morges, var den så godt som tom. Det er mindre enn en uke siden den kom i hus. Jeg kremtet og så på niåringen. Hun valgte dådyrøyne-strategi, og etterlyste samtidig sin stefar. Kunne det tenkes at han ville komme med fly fra øst til vest også denne uken? Kunne hun eventuelt ringe ham og spørre?

SMØRER TYKT PÅ
De har en nugattiallianse, de to. De er skjønt enige om at livet er litt bedre å leve hvis man av og til har usunt pålegg på brødskivene. Og da jeg sa nei til denne konkrete formen for livskvalitet i handlekurven forrige helg, forente de sin affekt og tok felles affære. Én stor og en liten marsjerte tilbake til butikken, med kun ett punkt på handlelista. Den store med et lurt blunk. Den lille med et strålende smil. Underveis diskuterte de verdensproblemer og utleverte hemmeligheter. Blant annet om meg. Visste han for eksempel at jeg en gang prompet mens jeg lot som jeg trakk i et håndtak? Jo, det hadde han hørt om, men en god historie kan ikke fortelles for ofte eller for høyt. Men visste hun at jeg en gang bommet da jeg skulle rygge bilen hans ut av garasjen?

SMÅ SKRITT
De hilste på hverandre for første gang for tre år siden. Den lille husker at det var flaut og rart å hilse på mammas nye kjæreste. Den store husker sommerfuglene i magen, og den forløsende følelsen av brutt is da den lille etter et par timer slo ham på rompa og lo.

Så oppdaget den lille, hun som har hår, at det gikk an å erte han store, han som ikke har hår. I retur fikk han uten hår lov til å erte henne tilbake, mye drøyere enn noen av oss andre fikk lov til. Ikke lenge etter var han oppført han på hennes faste klemmeliste. Og plutselig gjør de to mytteri og marsjerer av gårde til butikken for å bryte nugattiforbudet, som om det har vært dem mot øvrigheta siden tidenes morgen.

FRA KJERNEFAMILIE TIL STJERNEFAMILIE
Det tar litt tid å vokse seg inn i en ny familie. Der klassiske kjernefamilier som regel er ganske saktevoksende, er de nye konstellasjonene som vokser fram mer som familieutgaven av «The Big Bang». «Det føltes litt som å våkne og få beskjed om at jeg hadde fått fem nye søsken i løpet av natta», kommenterte ett av barna tørt, da nyfamilier på begge sider var etablert.

UTVIDET ROLLELISTE
Men søsken blir ikke søsken bare fordi man plutselig kan kalle dem det i navnet. Og selv om bonusbarn absolutt oppleves som en bonus, er det heller ikke sånn at man føler seg som hundre prosent mor eller far til en ekstra bukett med barn fra en dag til den neste.

Det tar litt tid å sette opp den nye rollelista, og finne sin plass. Ingen skal erstatte noen, så det er en del nye roller som må defineres. Og så oppstår det nye allianser, på kryss og tvers, med eller uten nugatti. Da begynner vi å snakke bonus.

Campingliv

 

beduincamp
zzz

Beduincamp i stua, dag 3. Beduin (9) motsetter seg pålegg om riving. Hun har sovet i campen to netter. Mora til beduinen mangler alle kjøkkenstolene, all plass på stuegulvet og etterhvert generell tålmodighet.

 

For øyeblikket har beduinen sitt ned-aksjon inni teltet, med kakao og lapper med jordbærsyltetøy, og kan således ikke flyttes uten at det kommer kliss på alle husets tepper og puter. «Og da må du vaske det», sier beduinen i en kort kommentar, som vanskelig kan oppfattes som annet enn en trussel. Det tilspisser seg raskt nå.

Blogglistenhits

Spor

Når jeg kommer hjem og tv-en er vridd sånn at det går an å se den fra kjøkkensofaen,

når det er smuler etter tørre nudler i det lodne gulvteppet på stua,

når det står en skål med nugattirester og en skje oppvaskbenken,

når osten står framme,

når håndkledet på badet er fullt av ansiktsmaling,

når limpistolen og en saks og en hel pakke glitter ligger midt på stuegulvet,

og noen har kledd av seg litt her og litt der,

da må jeg se vekk fra at det endevendte totalinntrykket peker mot innbrudd,  eksplosjon eller naturkatastrofe,

og kvele brølemonsteret som har lyst å rope at noen må se til helvete å lære å rydde etter seg,

for det nytter uansett ikke å brøle i tomt hus,

og her er det ingen som tenker at de har rotet,

de har bare kost seg hjemme alene.

 

 Blogglistenhits

«Home sweet home» (fjellvettregler etter hjemkomst fra hyttetur)

De nye fjellvettreglene er sikkert bra. Men de tar ikke høyde for de virkelig farlige situasjonene, som oppstår før avreise og etter hjemkomst. Her er tilleggsreglene, som kan redde liv, forhold og materielle verdier!

  1. Planlegg turen så det er nok tid mellom arbeids-/skoledagens slutt og avreise, sånn at pakke- og transportansvarlig slipper hjerteinfarkt, sprukne blodkar og brøleanfall. (Lytt til erfarne panikkpakkere: Det er alltid nødvendig med minst dobbelt så lang tid fredag før avreise, som du legger opp til mens du er tidsoptimist mandag formiddag).
  2. Tilpass turen etter evne og forhold. Husk at mesteparten av overskuddet ditt er brukt opp før du har kommet så langt som inn i bilen (ref punkt 1), og at evnen til å takle for eksempel gjenglemt hyttenøkkel er tilsvarende redusert. Det kan fort påvirke diverse forhold (it’s complicated), og da er det viktig at du ikke har glemt vin.
  3. Ta hensyn til værvarselet. Er det meldt kraftig nedbør, tenk nøye gjennom om du orker å sitte inne på hytta hele helga med en gjeng rastløse unger uten internett-tilgang.
  4. Sørg for nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.  img_5208-1
    Vær forberedt på at ingen av ungene gidder å hjelpe til med å rydde etter at dere har kommet hjem, og at nødvendig sikringsutstyr (stegjern , klatretau, hjelm) ligger lett tilgjengelig i gangen sånn at husstanden kan evakueres raskt og sikkert ved en eventuell nødsituasjon. Merk høy skredfare, samt økt brannfare (mer fristende å brenne rotet enn å rydde det på plass). Ha alltid med mobiltelefon så du kan småsyte litt på Facebook hvis du setter deg fast.
  5. Vend i tide, det er ingen skam å bli hjemme.

Den andre kvinnen

Jeg kjenner henne mest indirekte, selv om hun på mange måter er en av de viktigste personene i livet mitt. Vi er ikke hjemme i hverandres kjøkken og diskuterer krig og fred og religion og politikk og sånn, men jeg vet for eksempel at hun liker kaffe og er veldig flink til å bake grytebrød med sprø skorpe. Les mer Den andre kvinnen

Julekalendermonsteret (en tilståelse)

Det begynner å røre på seg allerede i oktober. I november begynner det å bli vanskelig å holde nede. Julekalendermonsteret er ute av sommerdvalen.

Det er veldig fristende å spørre hvem i alle dager som kom på den tåpelige idéen med tjuefire små pakker ganger X antall unger hver bidige desember. Virkelig. Vedkommende skulle vært tvunget til å drikke julegløgg med rosiner fra januar til november.

Det er bare det at jeg ville blitt så innmari kvalm av all den gløggen. Jeg skal på ingen måte påta meg æren for konseptet julekalender, men julekalendermonsteret i eget hus er det dessverre ingen tvil om hvem som har skapt.

Jeg er usikker på hvordan det begynte. Jeg er tåpelig begeistra for jul, det er jo et dårlig utgangspunkt. Jeg er ikke så bra på konsekvensanalyse heller. Dessuten har jeg litt problemer med å begrense meg. Og når jeg ikke helt klarer å begrense meg når det kommer til jul, og setter i gang pakkekalenderiet, og heller ikke begrenser meg noe særlig når det kommer til antall unger, og dessuten ikke skjønner konsekvensen av å la hvert barn få sin egen pakkekalender, da passer ordtaket «som man reder ligger man», bortsett fra at det blir sykt lite tid til ligging som en konsekvens av punktene over.

Alt dette har fått en del sære utslag. Pragmatikeren i meg var for eksempel innom for en del år siden og laget en julekalender i solid heltre, med tjuefire øyeskruer, solid nok til å holde selv tunge pakker til mange barn. Jeg malte snekker Andersen og julenissen på den. Så fornøyd var jeg, at jeg laget en til, som jeg ga til tvillingfamilien vår. De hadde nemlig ikke tradisjon for pakkekalender, og det mente jeg var bortimot uhørt (unnskyld, tvillingfamilie. Dere vet hvem dere er). En annen gang laget jeg en artikkel med en lang rekke tips til kalendergaver. Det gjør litt vondt å skrive dette, i tilfelle du lurte.

Samtidig har jeg har brølt over dustegaver som blir liggende og slenge overalt (bombe!). Jeg har forsøkt fornuftskalender, med sokker og truser og såper. Det var begrensa populært, selv om den eldste tok til orde for en øvelse i takknemlighet og husk på barna i Afrika. Jeg har laget pakkekalender bare av sjokolade. Det skapte konseptuell forvirring. Jeg har hatt spørreundersøkelse i barneflokken i et slags naivt håp om en dugnad for å tøyle julekalendermonsteret. Riiiight.

Dele kalender? Omtrent like populært som grønnkål. Aktivitetskalender, a la Martes variant i Casa Kaos? En strålende lavterskel-plan. Ungene ikke helt uinteressert. Sjansen for at jeg klarer å gjennomføre det? Null prosent. Og akkurat i dette frustrasjonsvinduet kommer det helsikes julekalendermonsteret og trykker på de samme knappene som i fjor, og året før, og året før. For tenk så koselig, da! Og tenk så glade de blir, da! Og det er jo jul bare en gang i året!

Det er februar bare en gang i året også, men la oss ikke blande ord som rasjonell inn i dette.

Fornuft vs følelser, 0-1, i år igjen. Det er jo også en juletradisjon.

 

Sponsing

Det er mye snakk om bloggere og sponsing og riktig merking av innlegg. I den forbindelse har jeg noen spørsmål:

Jeg får jevnlig henvendelser om sponsing. Riktignok i ti av ti tilfeller om jeg er interessert i å sponse, ikke å bli sponset, men prinsippet er jo noe av det samme.

Eksempler på tilfeller i løpet av de siste par ukene:

Innesko: En åtteåring fremmet ønske om å få sponset et par innesko med reinsdyr på. Hun hadde allerede innesko i ekte plast og fine farger, men argumenterte med at reinsdyr passet bedre til årstiden, at noen på skolen hadde sagt at crocs ikke var fine (vanskelig å være uenig i det), og at hun dessuten ville nekte å bruke plast-tøflene, så alternativet var å bli kald på beina og dermed syk (en god trussel skal ikke undervurderes). Hun toppet forespørselen med en 70/30-kombinasjon av dådyrøyne og skjelmsk smil.
Strategi: Fashion-retorikk, trusler og sjarm.
Resultat: Jeg sponset innesko med reinsdyr.

åttitallet
Smashing, Gjelsvika. Hæsjtægg åttitallet.
Åttitallsklær: En elleveåring planlegger åttitallsfest. Hun googlet åttitallet: «Jeg har sett bilder, de var skikkelig sprø da. Jeg trenger noen sånne klær. Men det har vi vel ikke, mamma, for du levde vel ikke på åttitallet?»
Taktikken er fremragende. Jeg levde i høyeste grad på åttitallet, selv om jeg har gjort mitt beste for å skjule alle spor. Jeg pleier å få spørsmål om jeg levde da dinosaurene var små (at jeg levde da dinosaurene var voksne er det ingen som lurer på).
Strategi: Overrumplende og artig frekt kompliment som veier opp for motviljen mot å bruke mer penger på pannebånd og leggvarmere.
Resultat: Jeg sponset åttitallsklær. Hun fikk en is også.

Dopapir: Idrettslaget vil at vi skal sørge for at Norges befolkning er sikret tilstrekkelig med dopapir. Fire ganger i året må vi passe på at alle har nok å tørke seg med, eller hva de nå bruker alle disse sekkene med dopapir til. For min del kan jeg stable dem opp etter veggen og bruke dem som etterisolering av huset.
Strategi: Tvang.
Resultat: Jeg prøver å slippe unna, men vi vet jo hvordan det går. (Vil du kjøpe dopapir, forresten?)

Spørsmål 1: Hvordan skal slik sponsing merkes? Særlig dopapiret lurer jeg på. Skal vi skrive sponset på hver rull?

Spørsmål 2: Hva er best strategi for å bli sponset? Gjerne som en generell sponsing av småbarnsforeldre. Personlig trenger jeg verken innesko, åttitallsklær eller dopapir, særlig ikke dopapir, men med til sammen seks unger, alle med flere utesko enn innesko og dessuten en utpreget horisontal tilnærming til oppbevaring av eiendeler, kunne vi trengt en god bulldoser. Eventuelt en robotstøvsuger. Og en vindusvasker, en to kasser med kaffe vin, en del mer søvn og et klippekort på spa.
Strategi: Jeg er veldig usikker på strategien her. Jeg er mye bedre på tomme trusler enn på sjarm og komplimenter, men ser for meg at en kombinasjon av tvang og trusler vil fungere dårlig opp mot robotstøvsugerfabrikken (mot bulldoserfabrikken er det jo helt meningsløst). 

Inntil noen kommer med noen gode forslag her må vi kalle en spade en spade (selv om vi ikke er sponset av spadefabrikken) og fortsette å grave fram gulvet sjøl.