Kategoriarkiv: Storbarnsliv

Spor

Når jeg kommer hjem og tv-en er vridd sånn at det går an å se den fra kjøkkensofaen,

når det er smuler etter tørre nudler i det lodne gulvteppet på stua,

når det står en skål med nugattirester og en skje oppvaskbenken,

når osten står framme,

når håndkledet på badet er fullt av ansiktsmaling,

når limpistolen og en saks og en hel pakke glitter ligger midt på stuegulvet,

og noen har kledd av seg litt her og litt der,

da må jeg se vekk fra at det endevendte totalinntrykket peker mot innbrudd,  eksplosjon eller naturkatastrofe,

og kvele brølemonsteret som har lyst å rope at noen må se til helvete å lære å rydde etter seg,

for det nytter uansett ikke å brøle i tomt hus,

og her er det ingen som tenker at de har rotet,

de har bare kost seg hjemme alene.

 

 Blogglistenhits

Den andre kvinnen

Jeg kjenner henne mest indirekte, selv om hun på mange måter er en av de viktigste personene i livet mitt. Vi er ikke hjemme i hverandres kjøkken og diskuterer krig og fred og religion og politikk og sånn, men jeg vet for eksempel at hun liker kaffe og er veldig flink til å bake grytebrød med sprø skorpe. Les mer Den andre kvinnen

Storbarnsliv: en slags bokmelding

Storbarnsliv/ Guro Hoftun Gjestad/ Forlaget Oktober/ 347 sider / 379 kr

Storbarnsliv/ Guro Hoftun Gjestad
Storbarnsliv/ Guro Hoftun Gjestad

Det begynte med kommentaren «Kjære storbarnsforeldre» i VG i august 2014. Har du ikke lest den ennå, gjør det nå. Her i Seks og samliv har vi vært innom den noen ganger. Og storbarnsliv er et fint ord. Journalist og forfatter Guro Hoftun Gjestad er årsaken til at «storbarnsliv» er en egen kategori her på bloggen, mellom alle de andre kategori-livene vi også lever. (Hvis ikke hadde kategorien muligens hett «Den EGENTLIGE grunnen til de grå hårene?»)

Gjestad fikk enorm respons på kommentaren, og fortsatte å nøste i de ulike problemstillingene man kommer bort i etter hvert som skoene som ligger slengt i gangen bare blir større og større og større. Resultatet er boka Storbarnsliv – om å vokse opp med barn – som ble gitt ut tidligere i høst.

I tillegg til å dele egne erfaringer og refleksjoner, har hun intervjuet både foreldre, barn og fagfolk. Vi møter de samme problemstillingene, sett fra ulike ståsteder. Hun er innom mørke ungdomsrom med lysende skjermer, hun er innom depresjoner, skole, spiseforstyrrelser, festing og brudd i familien. Blant annet. Hun er også innom den såre, vemodige, fine løsrivelsesprosessen, som gjør at hønemødre (og helt sikkert –fedre) går rundt med en vedvarende klump i halsen i mange år; en dirrende streng av frustrasjon og kjærlighet, og dessuten et behov for å bli sett, også i den fasen av foreldrelivet. Når ingenting annet virker, tyr vi fortsatt til brøling og tomme trusler. Det virker selvfølgelig enda mindre nå enn da den håpefulle var fire, men det er en del ting som ikke har noen aldersgrense.

Gjestad ser oss litt, alle sammen. Hun skriver solid, godt og personlig om noe mange tenker på, men som er vanskelig å snakke om – fordi samtalen ikke lenger eies kun av oss foreldre. Det er kjempelett å dele hverdagssituasjoner fra småbarnslivet; om slitsomme våkenetter, sutring, slit og glede. Det er veldig gjenkjennelig. Det er bare sånn; det er ikke barna som utleveres. Det er ikke like lett å dele slitsomme våkenetter fra storbarnslivet; om nattlig digital aktivitet, om noen som «glemmer» å komme hjem til avtalt tid og «glemmer» å ha lyden på telefonen – fordi det handler om noen som har en (stor) fot inn i voksenlivet og eier sin egen historie i større grad. Det er helt greit. Det er sånn det skal være.

Så er det stor forskjell på å ha en samtale om problemstillinger som hører til denne delen av livet, og på å utlevere de i husholdningen som til enhver tid måtte befinne seg i den aktuelle aldersgruppen. Det er den samtalen Guro Hoftun Gjestad har startet, med sin kommentar og med denne boka.

Hun beskriver mange situasjoner vi kjenner oss igjen i, og mange situasjoner vi (heldigvis) ikke kjenner oss igjen i. Men vi vet ikke mer enn noen andre om hva vi har i vente. Jeg synes det var nyttig å lese om krevende situasjoner beskrevet av både foreldre og barn. Intervjuene med barna ga et fint innblikk i en periodevis litt lite tilgjengelig verden. Jeg tenkte; dette skal jeg huske. Denne boka skal jeg ta fram, hvis verden begynner å bli vanskelig. Denne boka skal ungdommene mine få lese. Dette er kanskje verktøyet som trengs for å starte en samtale.

Hvis du liker best at ting holdes saklig og greit, kan du slutte å lese her. Terningkast seks.

Til deg som fortsatt måtte henge med, om enn av ren nysgjerrighet: Når jeg mener at Guro Hoftun Gjestad i tillegg til terningkast seks fortjener en sekk med gull og kaffe på senga minst fire ganger i uka (pluss Brageprisen, som hun er nominert til), er det fordi hun skriver så drivende godt om – og til – oss som til tider har både hjertet og nervene utenpå kroppen når det kommer til alskens små- og storbarnslivssituasjoner. Her i husholdningen  har vi seks barn; tre pluss tre, som i tur og orden skal loses – og lose oss – gjennom disse årene. Det er både fantastisk og frustrerende, og av og til fantastisk frustrerende. Jeg leste og leste, og tenkte «akkurat sånn er det. Akkurat sånn som du skriver». Det hadde den litt kjedelige bivirkningen at jeg måtte slutte å lese denne boka på morgentoget,  fordi jeg flere ganger ble så blank i øynene at det rant over. (Si hva du vil om kollektivtrafikk, men grining på toget er aldri bra.) Men bortsett fra at Storbarnsliv ikke nødvendigvis kan leses av alle overalt, mener jeg den bør være pensum i familier hvor skoene som ligger slengt i gangen begynner å bli påfallende store.

Denne bokmeldingen er ikke sponset. Jeg har kjøpt min egen bok. Jeg har uoppfordret linket til forlaget og til Storbarnsliv på Facebook, fordi folk som gjør bra ting, fortjener applaus. Yay, Guro!!!

Julekalendermonsteret (en tilståelse)

Det begynner å røre på seg allerede i oktober. I november begynner det å bli vanskelig å holde nede. Julekalendermonsteret er ute av sommerdvalen.

Det er veldig fristende å spørre hvem i alle dager som kom på den tåpelige idéen med tjuefire små pakker ganger X antall unger hver bidige desember. Virkelig. Vedkommende skulle vært tvunget til å drikke julegløgg med rosiner fra januar til november.

Det er bare det at jeg ville blitt så innmari kvalm av all den gløggen. Jeg skal på ingen måte påta meg æren for konseptet julekalender, men julekalendermonsteret i eget hus er det dessverre ingen tvil om hvem som har skapt.

Jeg er usikker på hvordan det begynte. Jeg er tåpelig begeistra for jul, det er jo et dårlig utgangspunkt. Jeg er ikke så bra på konsekvensanalyse heller. Dessuten har jeg litt problemer med å begrense meg. Og når jeg ikke helt klarer å begrense meg når det kommer til jul, og setter i gang pakkekalenderiet, og heller ikke begrenser meg noe særlig når det kommer til antall unger, og dessuten ikke skjønner konsekvensen av å la hvert barn få sin egen pakkekalender, da passer ordtaket «som man reder ligger man», bortsett fra at det blir sykt lite tid til ligging som en konsekvens av punktene over.

Alt dette har fått en del sære utslag. Pragmatikeren i meg var for eksempel innom for en del år siden og laget en julekalender i solid heltre, med tjuefire øyeskruer, solid nok til å holde selv tunge pakker til mange barn. Jeg malte snekker Andersen og julenissen på den. Så fornøyd var jeg, at jeg laget en til, som jeg ga til tvillingfamilien vår. De hadde nemlig ikke tradisjon for pakkekalender, og det mente jeg var bortimot uhørt (unnskyld, tvillingfamilie. Dere vet hvem dere er). En annen gang laget jeg en artikkel med en lang rekke tips til kalendergaver. Det gjør litt vondt å skrive dette, i tilfelle du lurte.

Samtidig har jeg har brølt over dustegaver som blir liggende og slenge overalt (bombe!). Jeg har forsøkt fornuftskalender, med sokker og truser og såper. Det var begrensa populært, selv om den eldste tok til orde for en øvelse i takknemlighet og husk på barna i Afrika. Jeg har laget pakkekalender bare av sjokolade. Det skapte konseptuell forvirring. Jeg har hatt spørreundersøkelse i barneflokken i et slags naivt håp om en dugnad for å tøyle julekalendermonsteret. Riiiight.

Dele kalender? Omtrent like populært som grønnkål. Aktivitetskalender, a la Martes variant i Casa Kaos? En strålende lavterskel-plan. Ungene ikke helt uinteressert. Sjansen for at jeg klarer å gjennomføre det? Null prosent. Og akkurat i dette frustrasjonsvinduet kommer det helsikes julekalendermonsteret og trykker på de samme knappene som i fjor, og året før, og året før. For tenk så koselig, da! Og tenk så glade de blir, da! Og det er jo jul bare en gang i året!

Det er februar bare en gang i året også, men la oss ikke blande ord som rasjonell inn i dette.

Fornuft vs følelser, 0-1, i år igjen. Det er jo også en juletradisjon.

 

Sponsing

Det er mye snakk om bloggere og sponsing og riktig merking av innlegg. I den forbindelse har jeg noen spørsmål:

Jeg får jevnlig henvendelser om sponsing. Riktignok i ti av ti tilfeller om jeg er interessert i å sponse, ikke å bli sponset, men prinsippet er jo noe av det samme.

Eksempler på tilfeller i løpet av de siste par ukene:

Innesko: En åtteåring fremmet ønske om å få sponset et par innesko med reinsdyr på. Hun hadde allerede innesko i ekte plast og fine farger, men argumenterte med at reinsdyr passet bedre til årstiden, at noen på skolen hadde sagt at crocs ikke var fine (vanskelig å være uenig i det), og at hun dessuten ville nekte å bruke plast-tøflene, så alternativet var å bli kald på beina og dermed syk (en god trussel skal ikke undervurderes). Hun toppet forespørselen med en 70/30-kombinasjon av dådyrøyne og skjelmsk smil.
Strategi: Fashion-retorikk, trusler og sjarm.
Resultat: Jeg sponset innesko med reinsdyr.

åttitallet
Smashing, Gjelsvika. Hæsjtægg åttitallet.
Åttitallsklær: En elleveåring planlegger åttitallsfest. Hun googlet åttitallet: «Jeg har sett bilder, de var skikkelig sprø da. Jeg trenger noen sånne klær. Men det har vi vel ikke, mamma, for du levde vel ikke på åttitallet?»
Taktikken er fremragende. Jeg levde i høyeste grad på åttitallet, selv om jeg har gjort mitt beste for å skjule alle spor. Jeg pleier å få spørsmål om jeg levde da dinosaurene var små (at jeg levde da dinosaurene var voksne er det ingen som lurer på).
Strategi: Overrumplende og artig frekt kompliment som veier opp for motviljen mot å bruke mer penger på pannebånd og leggvarmere.
Resultat: Jeg sponset åttitallsklær. Hun fikk en is også.

Dopapir: Idrettslaget vil at vi skal sørge for at Norges befolkning er sikret tilstrekkelig med dopapir. Fire ganger i året må vi passe på at alle har nok å tørke seg med, eller hva de nå bruker alle disse sekkene med dopapir til. For min del kan jeg stable dem opp etter veggen og bruke dem som etterisolering av huset.
Strategi: Tvang.
Resultat: Jeg prøver å slippe unna, men vi vet jo hvordan det går. (Vil du kjøpe dopapir, forresten?)

Spørsmål 1: Hvordan skal slik sponsing merkes? Særlig dopapiret lurer jeg på. Skal vi skrive sponset på hver rull?

Spørsmål 2: Hva er best strategi for å bli sponset? Gjerne som en generell sponsing av småbarnsforeldre. Personlig trenger jeg verken innesko, åttitallsklær eller dopapir, særlig ikke dopapir, men med til sammen seks unger, alle med flere utesko enn innesko og dessuten en utpreget horisontal tilnærming til oppbevaring av eiendeler, kunne vi trengt en god bulldoser. Eventuelt en robotstøvsuger. Og en vindusvasker, en to kasser med kaffe vin, en del mer søvn og et klippekort på spa.
Strategi: Jeg er veldig usikker på strategien her. Jeg er mye bedre på tomme trusler enn på sjarm og komplimenter, men ser for meg at en kombinasjon av tvang og trusler vil fungere dårlig opp mot robotstøvsugerfabrikken (mot bulldoserfabrikken er det jo helt meningsløst). 

Inntil noen kommer med noen gode forslag her må vi kalle en spade en spade (selv om vi ikke er sponset av spadefabrikken) og fortsette å grave fram gulvet sjøl.

Den mentale strekkbenken

Det første jeg tenker når jeg våkner om morgenen, er stort sett aldri at i dag skal jeg utrette noe stort. Fem av sju morgener tenker jeg «herregud er det morgen allerede», før jeg etter hvert tenker på kaffe. To av sju morgener tenker jeg først på kaffe. En gang i året, eller kanskje to, hvis det er et riktig bra år, våkner jeg og tenker at i dag, i dag er jammen dagen. I dag skal jeg begynne på noe av alt det jeg har så lyst å gjøre, noen av alle planene og drømmene som det ikke er tid eller overskudd til ellers. Og så tenker jeg på kaffe.

Dette er ikke et sponset innlegg, jeg kjøper kaffen min sjøl.

Dette er ikke en klage heller. Jeg er litt tung i panna om morgenen, sånn er det bare å være B-menneske. Det lysner fram mot lunsj, da klarer jeg både å løfte blikket og snakke i hele setninger. Etter lunsj ser jeg bare muligheter og ingen begrensninger.

IMG_2207 [1373979]Det handler stort sett om de samme tingene. Jeg vil at ungene mine skal vokse opp og ha det bra, og være glade, sympatiske mennesker som skjønner at vi er bortimot heldigst i verden som bor her i Norge. Jeg vil at vi skal ta vare på miljøet. Jeg vil at vi skal spise sunt og smart. Jeg vil at vi skal kjøpe mindre. Jeg vil skrive mer. Hundre løsrevne tanker, som i løpet av dagen blir oversatt til småting som på en eller annen måte kan knyttes til den røde tråden. På vei hjem fra jobb er jeg et litt bedre menneske. Jeg kjøper grønnkål og gir penger til flyktningene og tenker at i dag skal jeg jammen ta med ungene på kunstutstilling, og dessuten skal vi lese på sengekanten, og så skal jeg skrive litt før jeg sovner.

Så kommer vi hjem. Jeg har som vanlig glemt at det ikke er jeg som er sjefen, jeg er bare en slags arbeidsleder, og knapt nok det, skal vi dømme ut fra stabelen på kjøkkenbenken. Andre hoder tenkte andre tanker da de stod opp i dag tidlig, andre hoder har tenkt andre tanker i løpet av dagen. Hæ, kunstutstilling, skulle ikke vi i butikken da? Og på turn? Jeg ser at du har kjøpt grønnkål, men hva skal vi egentlig ha til middag?

De skal treffe venner og være på snurrelekeplassen, og bygge hytte under et teppe og to stoler, og dessuten hadde jeg glemt at vi alltid bruker minst to timer på å krangle om leksene. Innen vi er ferdig med det, og jeg har laget en noenlunde næringsrik middag i henhold til gjeldende formaninger, og levert og hentet på en eller annen aktivitet som er bra fordi det er viktig at barn er fysisk aktive, og fått dem i seng ikke så alt for lenge etter den foreskrevne idealtiden fordi det er viktig at barn får nok søvn, da er både jeg og dagen ferdig.

Der sitter jeg med grønnkålen.

Kjøkkenbenken ser ut som den har vært brukt til prøvesprengning.

Noen har kledd av seg og kledd på seg og kledd av seg og kledd på seg i en slags merket løype mellom stue, bad og soverom.

Gulvet på badet er dekket av plastponnier og barbier og petshoper som har badet i en bolle full av vann og oppløst dopapir.

Dette er ikke en klage. Det er bare sånn det er. Vi er mange viljer under samme tak. Det blir kaos. Vi gjør så godt vi kan, alle sammen. Jeg kan tenke og planlegge alt jeg orker, men det er fortsatt bare mine planer. Jeg kan si at vi skal ha det fint og ryddig, og at vi skal smake noe nytt minst en gang i uka, og at vi skal la være å krangle om leksene fordi da sparer vi en time og tre kvarter. Jeg tenker at det er så mye ballast jeg vil gi dem, så mye jeg vil hjelpe dem med, så mye jeg vil ordne og fikse før jeg sender dem ut i verden.

Det er bare det at de er sjøsatt, for lenge siden. Den ene drømmer om å dra på ekspedisjon. Den andre planlegger å bli politi og krimforfatter. Den tredje minner oss på at det er viktig å alltid få nok kos.

Hadde mine foreldre det sånn? Jeg husker at vi var mye på tur og aldri på kino, at vi hadde hjemmebakt brød så ofte at jeg var kjempeglad hver gang vi fikk kjøpekneipp, at jeg var masse, masse, masse med venner og at jeg var sur fordi jeg synes foreldrene mine var for strenge. (Jeg fikk ikke se Twin Peaks, så det snek jeg meg til å se hengende opp-ned i trappa ned mot stua.)

Jeg rekker ikke å gjøre alt jeg skulle ønske sammen med ungene mine. Vi skulle vært mer på ski, vi skulle vært mer ute og reist, vi skulle hatt mer juleverksted, vi skulle vært mer på biblioteket, vi skulle engasjert oss mer. Vi skulle helt klart spist mer grønnkål. For hver skulle og burde, sitter jeg mer og mer fast i den mentale strekkbenken.

«Tenk på det sånn,» sa en kamerat til meg en gang jeg sukket litt vel dypt, «at du må se på det fra månen. Fra månen er dette en sånn I-don’t-give-a-fuck-sak.»

Som i at ungene ikke måler oss etter den samme målestokken som vi bruker på oss sjøl.

Sånn må det kanskje være. Jeg står ved siden av den skitne stabelen på kjøkkenbenken og strekker meg mot månen, og et eller annet sted der, i viljen til alltid å strekke seg, ligger forhåpentligvis det som trengs for å gjøre små båter sjødyktige.