Kategoriarkiv: Storbarnsliv

Spor

Når jeg kommer hjem og tv-en er vridd sånn at det går an å se den fra kjøkkensofaen,

når det er smuler etter tørre nudler i det lodne gulvteppet på stua,

når det står en skål med nugattirester og en skje oppvaskbenken,

når osten står framme,

når håndkledet på badet er fullt av ansiktsmaling,

når limpistolen og en saks og en hel pakke glitter ligger midt på stuegulvet,

og noen har kledd av seg litt her og litt der,

da må jeg se vekk fra at det endevendte totalinntrykket peker mot innbrudd,  eksplosjon eller naturkatastrofe,

og kvele brølemonsteret som har lyst å rope at noen må se til helvete å lære å rydde etter seg,

for det nytter uansett ikke å brøle i tomt hus,

og her er det ingen som tenker at de har rotet,

de har bare kost seg hjemme alene.

 

 Blogglistenhits

Den andre kvinnen

Jeg kjenner henne mest indirekte, selv om hun på mange måter er en av de viktigste personene i livet mitt. Vi er ikke hjemme i hverandres kjøkken og diskuterer krig og fred og religion og politikk og sånn, men jeg vet for eksempel at hun liker kaffe og er veldig flink til å bake grytebrød med sprø skorpe. Continue reading Den andre kvinnen

Storbarnsliv: en slags bokmelding

Storbarnsliv/ Guro Hoftun Gjestad/ Forlaget Oktober/ 347 sider / 379 kr

Storbarnsliv/ Guro Hoftun Gjestad
Storbarnsliv/ Guro Hoftun Gjestad

Det begynte med kommentaren «Kjære storbarnsforeldre» i VG i august 2014. Har du ikke lest den ennå, gjør det nå. Her i Seks og samliv har vi vært innom den noen ganger. Og storbarnsliv er et fint ord. Journalist og forfatter Guro Hoftun Gjestad er årsaken til at «storbarnsliv» er en egen kategori her på bloggen, mellom alle de andre kategori-livene vi også lever. (Hvis ikke hadde kategorien muligens hett «Den EGENTLIGE grunnen til de grå hårene?»)

Gjestad fikk enorm respons på kommentaren, og fortsatte å nøste i de ulike problemstillingene man kommer bort i etter hvert som skoene som ligger slengt i gangen bare blir større og større og større. Resultatet er boka Storbarnsliv – om å vokse opp med barn – som ble gitt ut tidligere i høst.

I tillegg til å dele egne erfaringer og refleksjoner, har hun intervjuet både foreldre, barn og fagfolk. Vi møter de samme problemstillingene, sett fra ulike ståsteder. Hun er innom mørke ungdomsrom med lysende skjermer, hun er innom depresjoner, skole, spiseforstyrrelser, festing og brudd i familien. Blant annet. Hun er også innom den såre, vemodige, fine løsrivelsesprosessen, som gjør at hønemødre (og helt sikkert –fedre) går rundt med en vedvarende klump i halsen i mange år; en dirrende streng av frustrasjon og kjærlighet, og dessuten et behov for å bli sett, også i den fasen av foreldrelivet. Når ingenting annet virker, tyr vi fortsatt til brøling og tomme trusler. Det virker selvfølgelig enda mindre nå enn da den håpefulle var fire, men det er en del ting som ikke har noen aldersgrense.

Gjestad ser oss litt, alle sammen. Hun skriver solid, godt og personlig om noe mange tenker på, men som er vanskelig å snakke om – fordi samtalen ikke lenger eies kun av oss foreldre. Det er kjempelett å dele hverdagssituasjoner fra småbarnslivet; om slitsomme våkenetter, sutring, slit og glede. Det er veldig gjenkjennelig. Det er bare sånn; det er ikke barna som utleveres. Det er ikke like lett å dele slitsomme våkenetter fra storbarnslivet; om nattlig digital aktivitet, om noen som «glemmer» å komme hjem til avtalt tid og «glemmer» å ha lyden på telefonen – fordi det handler om noen som har en (stor) fot inn i voksenlivet og eier sin egen historie i større grad. Det er helt greit. Det er sånn det skal være.

Så er det stor forskjell på å ha en samtale om problemstillinger som hører til denne delen av livet, og på å utlevere de i husholdningen som til enhver tid måtte befinne seg i den aktuelle aldersgruppen. Det er den samtalen Guro Hoftun Gjestad har startet, med sin kommentar og med denne boka.

Hun beskriver mange situasjoner vi kjenner oss igjen i, og mange situasjoner vi (heldigvis) ikke kjenner oss igjen i. Men vi vet ikke mer enn noen andre om hva vi har i vente. Jeg synes det var nyttig å lese om krevende situasjoner beskrevet av både foreldre og barn. Intervjuene med barna ga et fint innblikk i en periodevis litt lite tilgjengelig verden. Jeg tenkte; dette skal jeg huske. Denne boka skal jeg ta fram, hvis verden begynner å bli vanskelig. Denne boka skal ungdommene mine få lese. Dette er kanskje verktøyet som trengs for å starte en samtale.

Hvis du liker best at ting holdes saklig og greit, kan du slutte å lese her. Terningkast seks.

Til deg som fortsatt måtte henge med, om enn av ren nysgjerrighet: Når jeg mener at Guro Hoftun Gjestad i tillegg til terningkast seks fortjener en sekk med gull og kaffe på senga minst fire ganger i uka (pluss Brageprisen, som hun er nominert til), er det fordi hun skriver så drivende godt om – og til – oss som til tider har både hjertet og nervene utenpå kroppen når det kommer til alskens små- og storbarnslivssituasjoner. Her i husholdningen  har vi seks barn; tre pluss tre, som i tur og orden skal loses – og lose oss – gjennom disse årene. Det er både fantastisk og frustrerende, og av og til fantastisk frustrerende. Jeg leste og leste, og tenkte «akkurat sånn er det. Akkurat sånn som du skriver». Det hadde den litt kjedelige bivirkningen at jeg måtte slutte å lese denne boka på morgentoget,  fordi jeg flere ganger ble så blank i øynene at det rant over. (Si hva du vil om kollektivtrafikk, men grining på toget er aldri bra.) Men bortsett fra at Storbarnsliv ikke nødvendigvis kan leses av alle overalt, mener jeg den bør være pensum i familier hvor skoene som ligger slengt i gangen begynner å bli påfallende store.

Denne bokmeldingen er ikke sponset. Jeg har kjøpt min egen bok. Jeg har uoppfordret linket til forlaget og til Storbarnsliv på Facebook, fordi folk som gjør bra ting, fortjener applaus. Yay, Guro!!!

Julekalendermonsteret (en tilståelse)

Det begynner å røre på seg allerede i oktober. I november begynner det å bli vanskelig å holde nede. Julekalendermonsteret er ute av sommerdvalen.

Det er veldig fristende å spørre hvem i alle dager som kom på den tåpelige idéen med tjuefire små pakker ganger X antall unger hver bidige desember. Virkelig. Vedkommende skulle vært tvunget til å drikke julegløgg med rosiner fra januar til november.

Det er bare det at jeg ville blitt så innmari kvalm av all den gløggen. Jeg skal på ingen måte påta meg æren for konseptet julekalender, men julekalendermonsteret i eget hus er det dessverre ingen tvil om hvem som har skapt.

"Eg, altså, eg VETT ka så e i den neste pakken! Sjokolade!"

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Jeg er usikker på hvordan det begynte. Jeg er tåpelig begeistra for jul, det er jo et dårlig utgangspunkt. Jeg er ikke så bra på konsekvensanalyse heller. Dessuten har jeg litt problemer med å begrense meg. Og når jeg ikke helt klarer å begrense meg når det kommer til jul, og setter i gang pakkekalenderiet, og heller ikke begrenser meg noe særlig når det kommer til antall unger, og dessuten ikke skjønner konsekvensen av å la hvert barn få sin egen pakkekalender, da passer ordtaket «som man reder ligger man», bortsett fra at det blir sykt lite tid til ligging som en konsekvens av punktene over.

Alt dette har fått en del sære utslag. Pragmatikeren i meg var for eksempel innom for en del år siden og laget en julekalender i solid heltre, med tjuefire øyeskruer, solid nok til å holde selv tunge pakker til mange barn. Jeg malte snekker Andersen og julenissen på den. Så fornøyd var jeg, at jeg laget en til, som jeg ga til tvillingfamilien vår. De hadde nemlig ikke tradisjon for pakkekalender, og det mente jeg var bortimot uhørt (unnskyld, tvillingfamilie. Dere vet hvem dere er). En annen gang laget jeg en artikkel med en lang rekke tips til kalendergaver. Det gjør litt vondt å skrive dette, i tilfelle du lurte.

Samtidig har jeg har brølt over dustegaver som blir liggende og slenge overalt (bombe!). Jeg har forsøkt fornuftskalender, med sokker og truser og såper. Det var begrensa populært, selv om den eldste tok til orde for en øvelse i takknemlighet og husk på barna i Afrika. Jeg har laget pakkekalender bare av sjokolade. Det skapte konseptuell forvirring. Jeg har hatt spørreundersøkelse i barneflokken i et slags naivt håp om en dugnad for å tøyle julekalendermonsteret. Riiiight.

Dele kalender? Omtrent like populært som grønnkål. Aktivitetskalender, a la Martes variant i Casa Kaos? En strålende lavterskel-plan. Ungene ikke helt uinteressert. Sjansen for at jeg klarer å gjennomføre det? Null prosent. Og akkurat i dette frustrasjonsvinduet kommer det helsikes julekalendermonsteret og trykker på de samme knappene som i fjor, og året før, og året før. For tenk så koselig, da! Og tenk så glade de blir, da! Og det er jo jul bare en gang i året!

Det er februar bare en gang i året også, men la oss ikke blande ord som rasjonell inn i dette.

Fornuft vs følelser, 0-1, i år igjen. Det er jo også en juletradisjon.