Kategoriarkiv: Storbarnsliv

Høy på livet

ungdom_rus
Brosjyre fra Kompetansesenter rus – region vest Stavanger. Link til brosjyre nederst i innlegget.

Tenåringen kom hjem, påtatt bekymra:

-Jeg fikk en brosjyre på skolen som jeg skulle gi til deg. Jeg har lest litt i den. Og jeg håper ikke du tror jeg TAR NOE altså, men det er en del av punktene som passer. Det begynner allerede med det første punktet; her står det at du skal bli bekymra for om jeg ruser meg hvis jeg har humørsvingninger, og det hender jo, eller om jeg er sløv, og jeg liker jo å være sløv! Og så fortsetter det; har jeg problemer med å stå opp om morgenen, ja, det har jeg jo hver eneste dag, herregud,  og det neste, har jeg god matlyst, ja, det har jeg jo, jeg spiser jo mer enn deg for tida. Og så er det det med fravær på skolen, og jeg har jo vært kjempemye borte (ekstremt gyldig grunn, hun har vært på langtur), og om jeg har mange nye venner, og jeg har kjempemange nye venner (vi har flytta), og om jeg gjør grimaser, og det gjør jeg jo hele tida, og om jeg glemmer avtaler og kommer for sent hjem. Og det stemmer jo alt dette her, og da står det at du skal være bekymra for meg, ehehehe, men jeg håper ikke du ER det, altså. Er du?

bekymret_rusJeg er ikke bekymra. Men jeg synes det er fint at vi får sånne brosjyrer fra skolen. Vi fniste oss gjennom bekymringslista, men det er fint å fnise seg gjennom bekymringslister sammen. (Se, nå lager jeg grimaser. Tror du at jeg ruser meg nå? Nå da? Nå?)

Akkurat denne brosjyren inneholdt for eksempel en liste med ungdommens egne grunner for ikke å drikke alkohol, og hvilken rolle vi som foreldre har oppi det hele. Det står ikke spesifikt at fnising og grimaser er forebyggende tiltak, men det passer muligens inn under kulepunktet «god dialog».

Link til brosjyren

Delt fast bosted

Tog for tog, en vanlig mandag mellom to hus.

Mandag morgen starter som vanlig med tanken som burde vært tenkt søndag kveld: Hva må være med i bagen?

Med rutinen kommer standardsvaret; så lite som mulig. Tannkost, nei, har en i hvert hjem. Det samme gjelder varm jakke, regntøy, og joggesko i tilfelle lysten på en joggetur blir større enn lysten til å undersøke hvor dypt ned i sofaen det er mulig å synke. (Det har faktisk skjedd, og det finnes vitner). Pc? Må med. Og mobiltelefon. Kanskje et ekstra par sko, fordi forfengelig trumfer praktisk.

Uansett alltid det samme; hektisk aktivitet de siste minuttene før avgang. Alltid lure på hva man har glemt. Aldri glemme hadet-kosen. Ny uke. Annet hus, andre lukter, andre vaner. Men det er også en vane, som når den foregår i sin faste rytme blir en ting som bare er.

«Delt fast bosted» heter det, når foreldre skiller lag og barna skifter hus hver uke. Hos oss skifter sju av åtte hus hver uke. Vi synes vi har det fint, vi.

Nye juler

View this post on Instagram

Jul med snøgaranti

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Vi har pinnekjøtt eller ribbe eller juletorsk eller grandiosa på julaften.
Vi har alltid nisse eller vi tror ikke på nissen.
Vi har julestrømper eller vi har ikke julestrømper, vi ser på tegnefilmer og vi elsker eller hater Love Actually og vi går i kirken i bunad eller det kunne ikke falle oss inn å gå i kirken.

Det finnes mange juler. De formes over mange år; litt av min jul og litt av din jul, til sammen blir det vår jul, det blir en tradisjon – akkurat sånn gjør vi det når det er jul. Hva må du ha for at det skal være jul, spør avisene i «fem på gata», og vi vet akkurat hva vi ville svart om vi hadde blitt spurt.

Og så blir det annerledes. Les mer Nye juler

Julehøne(mor)

onskeliste

Nytt juledyr: Julehøne(mor). En i utgangspunktet  vanlig og nokså pragmatisk høne, som når hun overleverer kyllingene til det andre redet for jula, muteres til en vanvittig tullehøne.

En vanlig hønemor ville, i hvert fall hvis hun var sent nok ute allerede, ventet til den litt mindre travle romjula med å få på plass kyllingenes julegaver, siden kyllingene ikke kommer for andre del av julefeiringen før både ribbe og pinnekjøtt har lagt seg.

En julehøne(mor), derimot, leser ønskelistene til de er gjennomvåte. Veslekroppen ønsker seg en fugl! En lekefugl, og den skal være av hard plast, ikke sånn myk, og den skal være i et bur, og den skal si pip-pip. For å være helt sikker på at ønsket forstås riktig, har ønskeren tegnet en fugl. Sukkerspinn står også på lista. Storesøsteren ønsker seg sokker. Sokker! Og den største vil ha badekuler! Julehøne(mor) er på dette tidspunktet både rødkantet og oppløst og synes det er den naturligste sak av verden, faktisk den viktigste sak i verden, at noen av disse ønskene oppfylles, og det før julaften, selv om kyllingene storkoser seg i det andre redet og gavene pent må ligge og vente på eierne sine en stund til. At en million to hundre og åtti tusen andre personer har lagt turen til Strømmen storsenter akkurat samtidig, i svært liknende ærend siden det tross alt er bare to dager til jul, er fullstendig irrelevant for julehøna.

Men i morgen har hun planer om å legge beina på bordet og ta livet med ro.

Det kommer hun til å si hvis du spør henne i morgen også.

Familiedemokrati

 

Eksempel på styreform som aldri, ALDRI må innføres i familier hvor det er færre voksne enn barn. (Det må heller ikke innføres i familier med færre barn enn voksne, hvis man på sikt vurderer flere barn, siden eldstebarnet ofte viser seg forræderisk lærenemt og dermed innlemmer nyankomne i familiedemokratiet før de gamle rekker å summe seg.)

Ulemper med familiedemokrati:
Etter at styreformen er innført kan den aldri avvikles. Korte perioder med kupp og gjeninnføring av det gode, gamle familiediktaturet vil raskt bli styrtet, særlig hvis diktatoren(e) har satt seg i kraftig mindretall. Noen, jeg skal ikke nevne navn men det kan hende jeg mener oss, som opererer i en to-pluss-seks-modell, burde tenkt nøye på dette for lenge siden.

Familiedemokratiet er preget av et ungt, tildels anarkistisk styresett. Hvis regjeringa vil ha lakrispiper, blir det lakrispiper, for å si det sånn.

Forsøk fra mindretallet på å trumfe gjennom kjøttkaker i stedet for taco, kan foregå omtrent sånn:
1: – Ja, jeg vil ha kjøttkaker!
2 (lobbyist): -Vil du? Er ikke taco det beste du vet?
1: -Jooo, men…
2: – Vi andre vil ha taco. Ikke sant, alle andre?
3, 4, 5, 6: (Følger ikke med)
2: – Der ser du.
1: – Men de sa ikke noe?
2: – Det er fordi de er enige.
1: – Javel.
2, til kjøkkenet: – Ingen vil ha kjøttkaker. Alle vil ha taco. Hvis dere lager kjøttkaker kommer vi ikke til å spise.
Kjøkkenet: (legger seg i fosterstilling og famler etter pustemasken).

Fordeler med familiedemokrati:
Ingen.

Å komme til julekort

«Å komme til julekort», begrep:

Følelse som oppstår når man begynner å få julekort uten å ha laget julekort, og følelsen varer såpass lenge at man innser at man ikke kommer til å få laget julekort, og dermed kommer til julekort.

(Er det innafor å sende ut 2014-kortene i år, hvis de ligger ferdige i skapet, ved siden av takkekortene fra konfirmasjonen, som ved en inkurie heller ikke er sendt ut? Hvis nei spør jeg bare for en venn).

Julekort, 2013-utgave. Foreløpig den siste utgaven sendt fra oss.

Blogglistenhits

Juletomt

View this post on Instagram

Julevær, check.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Det er det ene livet, hvor huset er fullt av liv og rot og kjøkkenbenken renner over av kopper som aldri rydder seg selv inn i oppvaskmaskinen, og jeg prøver å hjelpe til med lekser ganger tre mens jeg lager noe som skal likne på en næringsrik middag, noe som i seg selv ikke er så lett siden en tredjedel av middagsgjestene ikke vil ha noe annet enn pasta, og jeg kjører og henter på aktiviteter og blåser på skinnleggen til hun som alltid snubler på vei opp trappa for tiden, og vi leser om den vesle bygda som hadde glemt at det var jul, og prøver å huske at det er jul sjøl og pynter med en ekstra nisse, og jeg besvimer i sofaen når jeg tror alle er i seng, bare for å muteres til et brølemonster sju minutter etterpå når jeg nok en gang hører tassing i trappa, og jeg føler jeg må stå opp omtrent før jeg har lagt meg, og tenker at hvis ikke kaffe hadde vært oppfunnet, hadde jeg sittet i fengsel.

Det er fine uker.

Og så er det det andre livet, hvor jeg våkner om morran og får lov til å stirre litt tomt inn i en vegg helt til hjernen har tatt inn over seg at kroppen faktisk har stått opp. Hvor noen av og til oppfordrer meg til å sove så lenge at hjernen og kroppen kan stå opp samtidig. Hvor jeg kan jobbe så lenge jeg vil, uten å se på klokka hvis et møte trekker i langdrag. Hvor ingen av oss klager på middagen. Hvor jeg av og til rekker å trene. Hvor jeg ofte sovner i stedet for å besvime om kvelden.

Det er også fine uker.

Men det er noe med jul. Jeg elsker jul. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, jeg tror ikke det er særlig rasjonelt. Men jeg merker at skiftet mellom ukene med og uten barn, som har har sin ukompliserte rytme resten av året, er litt skarpere i desember. Det er en overgang fra myldrende julekaos, til en følelse av ganske tomt.

De hjemmelagede julenissene titter på meg med skjevt påtegnet smil, og jeg merker at jeg skuler litt tilbake.

Morgenmonster jr. og sr.

De beste desembermorgenene er de hvor man våkner litt før klokka ringer, og kan labbe ned og fyre i peisen og sette på kaffen før man vekker ungene litt sånn i ro og mak. Og de finnes jo, de morgenene. Ekle A-mennesker har dem visstnok hele tiden. For meg som er en litt tung B, er det omtrent som å finne trøfler i skogen. Relativt usannsynlig, altså, og om det skjer blir jeg så himmelfallen at dagen blir helt forstyrret likevel.

Men det finnes jo andre måter å starte dagen på også. Hvis man har en tenåring, for eksempel. Tenåringer er litt trege om morgenen. Noen av dem kan man snakke med uten at de egentlig er våkne, og da sier de mye rart som de ikke nødvendigvis husker etterpå. For eksempel dette:

Jeg, andre vekkerunde: – Nå MÅ du stå opp!
Tenåring, snakker i nattlua: – Mmmmjada… Men hva mener du egentlig med stå opp? Mener du stå opp… sånn som i… reise seg opp…, eller på den, …hmmm, eller sånn annen stå opp?
Jeg: – Jeg mener på begge måter! Alle måter! Du må reise deg opp OG våkne!
Tenåring: Zzzzzz.

Eller dette:
Jeg, andre vekkerunde: – Nå MÅ du stå opp!
Tenåring, tilsynelatende i nattlua: -Jada.
Jeg: – Klokka er mye! Det er andre gang jeg sier du må stå opp, nå må du komme!
Tenåring: – Nei. Forrige gang du var her sa du har jeg måtte tenke på å stå opp. Og det har jeg gjort.

Eller dette:
Jeg, minst tredje vekkerunde: – NÅMÅDUSTÅOPP!!! BUSSEN GÅR OM TI MINUTTER!
Tenåring: – Mbffffgrynt.
Tenåring beveger seg mot kjøkkenet i ekstremt sakte film. Tenåring krangler med matboksen. Tenåring kjefter på søstrene med store bokstaver. Tenåring brummer og skjeller og smeller med skapdører.
Jeg: – Du skjønner at det er du som er ganske urimelig nå?
Tenåring: – JA! Men hva skal jeg gjøre da!?

Når er det greit å gi tenåringer kaffe, egentlig? Jeg tenker at hun trenger kaffe, og en vegg å stirre i fram til hjernen begynner å ta inn over seg at kroppen allerede har stått opp. Vi er flere som trenger det av og til. Rundt regnet fem av sju dager i uka.

Jakten på julestemningen

Har pynta i gangen.

Jeg elsker jul. Og jeg har et sånt bilde i hodet av desember som en endeløs måned fullpakket av lys, lukt, lyd og stemning, og inni hodet mitt ser jeg meg selv sitte i sofakroken, småsalig (muligens på grunn av rødvinsglasset jeg ser meg selv med), mens jeg ser på Love Actually og det er fyr i peisen og lys på juletreet og det lukter pepperkaker og jeg hører julemusikk og alt er bare innmari, innmari kooooselig.

Det er fjerde desember, og det nærmeste jeg har kommet noe av det jeg nettopp har beskrevet er sofaputemønster i fjeset etter at jeg sannsynligvis besvimte i 25 minutter mens halvannen unge så på et eller annet skrålete program på barnetv. Ute er det surt regn, eskene med julepynt står fortsatt åpnet litt rundt omkring, pynten er enda mer rundt omkring, og jeg husker ikke sist jeg hadde tilgang til tv og rødvin og hvilepuls på en gang.

Det er noe i dette regnestykket som ikke stemmer. Det er dessverre meg. Men jeg har jo feiret jul nesten 40 ganger, så jeg kan jo ikke være helt ute på jordet heller.

Her er sånn jeg tror det er: Jeg husker alle disse små puslebitene som tilsammen er jul for meg, og i løpet av de 11 månedene som går mellom hver gang dette snurrer i gang, komprimerer jeg det til en slags jule-essens. Og så glemmer jeg at jeg må blande den ut med 31 dager med kaos.

Virginia Woolf har beskrevet «little moments of being»; disse små, sterke øyeblikkene hvor absolutt alt bare stemmer. Og det er kanskje med julestemningen som med lykkefølelsen – snarere enn en vedvarende følelse, er det disse små glimtene av noe som er veldig, veldig bra – og så er det det vi husker?

Sånn må det være. Da stresser jeg ikke mer med det.

Merry multitasking

Lekser gjort. Middag spist. Kjøkkenet = bombekrater. Legging plutselig. Logistikknøtt: Henting på turn. Detaljert plan for å bli ferdig før midnatt: Barn (7 + 10) bader seg selv mens jeg rydder kjøkkenet. Barn spiser moderat næringsrik kveldsmat. Jeg pusser tenner på barn og parkerer dem på hvert sitt rom med ipad-bok mens jeg kjører for å hente tenåringen på turn. Inkludert foring og klemming av tenåringen bør da alle være i seng, fortrinnsvis sovende, før halv elleve. Vurdering: Ikke helt etter helsesøsters anbefalinger, men helt innafor på en innvikla hverdagskveld.

View this post on Instagram

Lyteklubben

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Hva tenkte jeg på?

  1. Barn på 7 og 10 kan ikke bade alene med mindre jeg har planer om å rundvaske badet. (Men nå er det rent. Og tørt).
  2. Barn på 7 og 10 kan ikke bade alene samme kveld som tenåring kommer hjem fra trening og forventer at det er mer varmt vann i dusjen.
  3. Barn på 7 og 10 kan ikke bade alene hvis planen er husfred og fordragelighet.
  4. Konsekvensen av å nok en gang glemme å ta hensyn til 1-3 er at denne prosessen tar vesentlig lengre tid enn beregnet. Det fører til at barn på 7 og 10 sendes videre til kveldsmatstasjonen på egen hånd, mens jeg driver skadebegrensning på badet. Finn fem feil. Det er på grunn av sånne som meg at restverdiredning er et begrep.
  5. Kjøkkenet som var ryddig etter middagen er ikke ryddig lengre, ref barn på 7 og 10 som ble satt til å ordne kveldsmat selv.
  6. Forskyvninger i tidsplanen gjør at tannpuss før avgang til turn utgår. Barn på 7 og 10 instrueres om å pusse tenner sjøl, innen jeg er tilbake. Jeg har enorm tro på at det kommer til å skje.
  7. Jeg rekker turnen med et hyl.
  8. Tenåringen hyler når dusjen er kald.
  9. Barn på 7 og 10 har fortsatt ikke pusset tennene. De har i stedet hver sin skål med cheerios under dyna mens de ser på YouTube og Netflix på iPaden.
  10. Jeg legger meg i fosterstilling en bitteliten stund. Mens jeg ligger der oppdager jeg julepynten som noen har tatt ned fra klatreplanten og bygget små byer av utover kjøkkengolvet.

Og i morgen er det en ny dag.