Kategoriarkiv: Storbarnsliv

Sponsing

Det er mye snakk om bloggere og sponsing og riktig merking av innlegg. I den forbindelse har jeg noen spørsmål:

Jeg får jevnlig henvendelser om sponsing. Riktignok i ti av ti tilfeller om jeg er interessert i å sponse, ikke å bli sponset, men prinsippet er jo noe av det samme.

Eksempler på tilfeller i løpet av de siste par ukene:

Innesko: En åtteåring fremmet ønske om å få sponset et par innesko med reinsdyr på. Hun hadde allerede innesko i ekte plast og fine farger, men argumenterte med at reinsdyr passet bedre til årstiden, at noen på skolen hadde sagt at crocs ikke var fine (vanskelig å være uenig i det), og at hun dessuten ville nekte å bruke plast-tøflene, så alternativet var å bli kald på beina og dermed syk (en god trussel skal ikke undervurderes). Hun toppet forespørselen med en 70/30-kombinasjon av dådyrøyne og skjelmsk smil.
Strategi: Fashion-retorikk, trusler og sjarm.
Resultat: Jeg sponset innesko med reinsdyr.

åttitallet
Smashing, Gjelsvika. Hæsjtægg åttitallet.
Åttitallsklær: En elleveåring planlegger åttitallsfest. Hun googlet åttitallet: «Jeg har sett bilder, de var skikkelig sprø da. Jeg trenger noen sånne klær. Men det har vi vel ikke, mamma, for du levde vel ikke på åttitallet?»
Taktikken er fremragende. Jeg levde i høyeste grad på åttitallet, selv om jeg har gjort mitt beste for å skjule alle spor. Jeg pleier å få spørsmål om jeg levde da dinosaurene var små (at jeg levde da dinosaurene var voksne er det ingen som lurer på).
Strategi: Overrumplende og artig frekt kompliment som veier opp for motviljen mot å bruke mer penger på pannebånd og leggvarmere.
Resultat: Jeg sponset åttitallsklær. Hun fikk en is også.

Dopapir: Idrettslaget vil at vi skal sørge for at Norges befolkning er sikret tilstrekkelig med dopapir. Fire ganger i året må vi passe på at alle har nok å tørke seg med, eller hva de nå bruker alle disse sekkene med dopapir til. For min del kan jeg stable dem opp etter veggen og bruke dem som etterisolering av huset.
Strategi: Tvang.
Resultat: Jeg prøver å slippe unna, men vi vet jo hvordan det går. (Vil du kjøpe dopapir, forresten?)

Spørsmål 1: Hvordan skal slik sponsing merkes? Særlig dopapiret lurer jeg på. Skal vi skrive sponset på hver rull?

Spørsmål 2: Hva er best strategi for å bli sponset? Gjerne som en generell sponsing av småbarnsforeldre. Personlig trenger jeg verken innesko, åttitallsklær eller dopapir, særlig ikke dopapir, men med til sammen seks unger, alle med flere utesko enn innesko og dessuten en utpreget horisontal tilnærming til oppbevaring av eiendeler, kunne vi trengt en god bulldoser. Eventuelt en robotstøvsuger. Og en vindusvasker, en to kasser med kaffe vin, en del mer søvn og et klippekort på spa.
Strategi: Jeg er veldig usikker på strategien her. Jeg er mye bedre på tomme trusler enn på sjarm og komplimenter, men ser for meg at en kombinasjon av tvang og trusler vil fungere dårlig opp mot robotstøvsugerfabrikken (mot bulldoserfabrikken er det jo helt meningsløst). 

Inntil noen kommer med noen gode forslag her må vi kalle en spade en spade (selv om vi ikke er sponset av spadefabrikken) og fortsette å grave fram gulvet sjøl.

Den mentale strekkbenken

Det første jeg tenker når jeg våkner om morgenen, er stort sett aldri at i dag skal jeg utrette noe stort. Fem av sju morgener tenker jeg «herregud er det morgen allerede», før jeg etter hvert tenker på kaffe. To av sju morgener tenker jeg først på kaffe. En gang i året, eller kanskje to, hvis det er et riktig bra år, våkner jeg og tenker at i dag, i dag er jammen dagen. I dag skal jeg begynne på noe av alt det jeg har så lyst å gjøre, noen av alle planene og drømmene som det ikke er tid eller overskudd til ellers. Og så tenker jeg på kaffe.

Dette er ikke et sponset innlegg, jeg kjøper kaffen min sjøl.

Dette er ikke en klage heller. Jeg er litt tung i panna om morgenen, sånn er det bare å være B-menneske. Det lysner fram mot lunsj, da klarer jeg både å løfte blikket og snakke i hele setninger. Etter lunsj ser jeg bare muligheter og ingen begrensninger.

IMG_2207 [1373979]Det handler stort sett om de samme tingene. Jeg vil at ungene mine skal vokse opp og ha det bra, og være glade, sympatiske mennesker som skjønner at vi er bortimot heldigst i verden som bor her i Norge. Jeg vil at vi skal ta vare på miljøet. Jeg vil at vi skal spise sunt og smart. Jeg vil at vi skal kjøpe mindre. Jeg vil skrive mer. Hundre løsrevne tanker, som i løpet av dagen blir oversatt til småting som på en eller annen måte kan knyttes til den røde tråden. På vei hjem fra jobb er jeg et litt bedre menneske. Jeg kjøper grønnkål og gir penger til flyktningene og tenker at i dag skal jeg jammen ta med ungene på kunstutstilling, og dessuten skal vi lese på sengekanten, og så skal jeg skrive litt før jeg sovner.

Så kommer vi hjem. Jeg har som vanlig glemt at det ikke er jeg som er sjefen, jeg er bare en slags arbeidsleder, og knapt nok det, skal vi dømme ut fra stabelen på kjøkkenbenken. Andre hoder tenkte andre tanker da de stod opp i dag tidlig, andre hoder har tenkt andre tanker i løpet av dagen. Hæ, kunstutstilling, skulle ikke vi i butikken da? Og på turn? Jeg ser at du har kjøpt grønnkål, men hva skal vi egentlig ha til middag?

De skal treffe venner og være på snurrelekeplassen, og bygge hytte under et teppe og to stoler, og dessuten hadde jeg glemt at vi alltid bruker minst to timer på å krangle om leksene. Innen vi er ferdig med det, og jeg har laget en noenlunde næringsrik middag i henhold til gjeldende formaninger, og levert og hentet på en eller annen aktivitet som er bra fordi det er viktig at barn er fysisk aktive, og fått dem i seng ikke så alt for lenge etter den foreskrevne idealtiden fordi det er viktig at barn får nok søvn, da er både jeg og dagen ferdig.

Der sitter jeg med grønnkålen.

Kjøkkenbenken ser ut som den har vært brukt til prøvesprengning.

Noen har kledd av seg og kledd på seg og kledd av seg og kledd på seg i en slags merket løype mellom stue, bad og soverom.

Gulvet på badet er dekket av plastponnier og barbier og petshoper som har badet i en bolle full av vann og oppløst dopapir.

Dette er ikke en klage. Det er bare sånn det er. Vi er mange viljer under samme tak. Det blir kaos. Vi gjør så godt vi kan, alle sammen. Jeg kan tenke og planlegge alt jeg orker, men det er fortsatt bare mine planer. Jeg kan si at vi skal ha det fint og ryddig, og at vi skal smake noe nytt minst en gang i uka, og at vi skal la være å krangle om leksene fordi da sparer vi en time og tre kvarter. Jeg tenker at det er så mye ballast jeg vil gi dem, så mye jeg vil hjelpe dem med, så mye jeg vil ordne og fikse før jeg sender dem ut i verden.

Det er bare det at de er sjøsatt, for lenge siden. Den ene drømmer om å dra på ekspedisjon. Den andre planlegger å bli politi og krimforfatter. Den tredje minner oss på at det er viktig å alltid få nok kos.

Hadde mine foreldre det sånn? Jeg husker at vi var mye på tur og aldri på kino, at vi hadde hjemmebakt brød så ofte at jeg var kjempeglad hver gang vi fikk kjøpekneipp, at jeg var masse, masse, masse med venner og at jeg var sur fordi jeg synes foreldrene mine var for strenge. (Jeg fikk ikke se Twin Peaks, så det snek jeg meg til å se hengende opp-ned i trappa ned mot stua.)

Jeg rekker ikke å gjøre alt jeg skulle ønske sammen med ungene mine. Vi skulle vært mer på ski, vi skulle vært mer ute og reist, vi skulle hatt mer juleverksted, vi skulle vært mer på biblioteket, vi skulle engasjert oss mer. Vi skulle helt klart spist mer grønnkål. For hver skulle og burde, sitter jeg mer og mer fast i den mentale strekkbenken.

«Tenk på det sånn,» sa en kamerat til meg en gang jeg sukket litt vel dypt, «at du må se på det fra månen. Fra månen er dette en sånn I-don’t-give-a-fuck-sak.»

Som i at ungene ikke måler oss etter den samme målestokken som vi bruker på oss sjøl.

Sånn må det kanskje være. Jeg står ved siden av den skitne stabelen på kjøkkenbenken og strekker meg mot månen, og et eller annet sted der, i viljen til alltid å strekke seg, ligger forhåpentligvis det som trengs for å gjøre små båter sjødyktige.

 

Høy på livet

ungdom_rus
Brosjyre fra Kompetansesenter rus – region vest Stavanger. Link til brosjyre nederst i innlegget.

Tenåringen kom hjem, påtatt bekymra:

-Jeg fikk en brosjyre på skolen som jeg skulle gi til deg. Jeg har lest litt i den. Og jeg håper ikke du tror jeg TAR NOE altså, men det er en del av punktene som passer. Det begynner allerede med det første punktet; her står det at du skal bli bekymra for om jeg ruser meg hvis jeg har humørsvingninger, og det hender jo, eller om jeg er sløv, og jeg liker jo å være sløv! Og så fortsetter det; har jeg problemer med å stå opp om morgenen, ja, det har jeg jo hver eneste dag, herregud,  og det neste, har jeg god matlyst, ja, det har jeg jo, jeg spiser jo mer enn deg for tida. Og så er det det med fravær på skolen, og jeg har jo vært kjempemye borte (ekstremt gyldig grunn, hun har vært på langtur), og om jeg har mange nye venner, og jeg har kjempemange nye venner (vi har flytta), og om jeg gjør grimaser, og det gjør jeg jo hele tida, og om jeg glemmer avtaler og kommer for sent hjem. Og det stemmer jo alt dette her, og da står det at du skal være bekymra for meg, ehehehe, men jeg håper ikke du ER det, altså. Er du?

bekymret_rusJeg er ikke bekymra. Men jeg synes det er fint at vi får sånne brosjyrer fra skolen. Vi fniste oss gjennom bekymringslista, men det er fint å fnise seg gjennom bekymringslister sammen. (Se, nå lager jeg grimaser. Tror du at jeg ruser meg nå? Nå da? Nå?)

Akkurat denne brosjyren inneholdt for eksempel en liste med ungdommens egne grunner for ikke å drikke alkohol, og hvilken rolle vi som foreldre har oppi det hele. Det står ikke spesifikt at fnising og grimaser er forebyggende tiltak, men det passer muligens inn under kulepunktet «god dialog».

Link til brosjyren

Delt fast bosted

Tog for tog, en vanlig mandag mellom to hus.

Mandag morgen starter som vanlig med tanken som burde vært tenkt søndag kveld: Hva må være med i bagen?

Med rutinen kommer standardsvaret; så lite som mulig. Tannkost, nei, har en i hvert hjem. Det samme gjelder varm jakke, regntøy, og joggesko i tilfelle lysten på en joggetur blir større enn lysten til å undersøke hvor dypt ned i sofaen det er mulig å synke. (Det har faktisk skjedd, og det finnes vitner). Pc? Må med. Og mobiltelefon. Kanskje et ekstra par sko, fordi forfengelig trumfer praktisk.

Uansett alltid det samme; hektisk aktivitet de siste minuttene før avgang. Alltid lure på hva man har glemt. Aldri glemme hadet-kosen. Ny uke. Annet hus, andre lukter, andre vaner. Men det er også en vane, som når den foregår i sin faste rytme blir en ting som bare er.

«Delt fast bosted» heter det, når foreldre skiller lag og barna skifter hus hver uke. Hos oss skifter sju av åtte hus hver uke. Vi synes vi har det fint, vi.

Nye juler

View this post on Instagram

Jul med snøgaranti

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Vi har pinnekjøtt eller ribbe eller juletorsk eller grandiosa på julaften.
Vi har alltid nisse eller vi tror ikke på nissen.
Vi har julestrømper eller vi har ikke julestrømper, vi ser på tegnefilmer og vi elsker eller hater Love Actually og vi går i kirken i bunad eller det kunne ikke falle oss inn å gå i kirken.

Det finnes mange juler. De formes over mange år; litt av min jul og litt av din jul, til sammen blir det vår jul, det blir en tradisjon – akkurat sånn gjør vi det når det er jul. Hva må du ha for at det skal være jul, spør avisene i «fem på gata», og vi vet akkurat hva vi ville svart om vi hadde blitt spurt.

Og så blir det annerledes. Les mer Nye juler

Julehøne(mor)

onskeliste

Nytt juledyr: Julehøne(mor). En i utgangspunktet  vanlig og nokså pragmatisk høne, som når hun overleverer kyllingene til det andre redet for jula, muteres til en vanvittig tullehøne.

En vanlig hønemor ville, i hvert fall hvis hun var sent nok ute allerede, ventet til den litt mindre travle romjula med å få på plass kyllingenes julegaver, siden kyllingene ikke kommer for andre del av julefeiringen før både ribbe og pinnekjøtt har lagt seg.

En julehøne(mor), derimot, leser ønskelistene til de er gjennomvåte. Veslekroppen ønsker seg en fugl! En lekefugl, og den skal være av hard plast, ikke sånn myk, og den skal være i et bur, og den skal si pip-pip. For å være helt sikker på at ønsket forstås riktig, har ønskeren tegnet en fugl. Sukkerspinn står også på lista. Storesøsteren ønsker seg sokker. Sokker! Og den største vil ha badekuler! Julehøne(mor) er på dette tidspunktet både rødkantet og oppløst og synes det er den naturligste sak av verden, faktisk den viktigste sak i verden, at noen av disse ønskene oppfylles, og det før julaften, selv om kyllingene storkoser seg i det andre redet og gavene pent må ligge og vente på eierne sine en stund til. At en million to hundre og åtti tusen andre personer har lagt turen til Strømmen storsenter akkurat samtidig, i svært liknende ærend siden det tross alt er bare to dager til jul, er fullstendig irrelevant for julehøna.

Men i morgen har hun planer om å legge beina på bordet og ta livet med ro.

Det kommer hun til å si hvis du spør henne i morgen også.