Kategoriarkiv: Strekkbenken

Bill. mrk. «Trenger robotstøvsuger»

Nattmus (ting sjefen aldri får vite)

Vi stod opp om morran, som vanlig litt for seint, ungene spiste en slags frokostblanding som ikke framstår som sunn i andre sammenhenger enn i produsentens markedsføring, og jeg drakk kaffe, mye kaffe, jeg snakker ikke i hele setninger før etter minst to kopper. Vi kom oss avgårde i vanlig tid, altså bare akkurat litt for seint, til skole og jobb. En helt vanlig dag, og da jeg kom på jobb så jeg bare vanlig trøtt ut.

løvetann
Helvetes kattejævel, eller «Løvetann» som hun heter når hun ikke tar med mus gjennom katteluka.

Da jeg satt i møte med mennesker som hadde tatt på seg jobb-klær og jobb-fjes og sa ord som quality assessment uten å fnise, var det ingen som visste at jeg for fem timer siden løp rundt i huset i bare underbuksa og prøvde å fange en mus, mens jeg ropte «kattejævel, helvetes kattejævel», og katten ikke klarte å bestemme seg for om hun skulle være skyldbetynget eller forbannet for at jeg prøvde å rappe musa hennes, og musa stakk under sofaen, og katten fulgte etter og drepte den ganske mørbanka musa rett foran øynene på meg. Og mens katten tydelig signaliserte at hun mente det var på sin plass med litt ros, kom jeg på at jeg ikke er så glad i døde mus heller, særlig ikke når jeg ikke er helt sikker på om vedkommende mus er helt død eller bare grundig svimeslått, for hva om jeg hadde plukka den opp og den hadde begynt å løpe opp etter armen min, da vet jeg ikke helt hva jeg hadde gjort, for jeg hadde ikke kjempelyst å løpe rundt i hele huset med en pupp til høyre og en pupp til venstre og hyle som besatt, og vekke ungene og dessuten ikke ane hvor musa hadde blitt av.

spissmusJeg fant et stivt ark. Jeg puffet musa opp på arket med et eller annet som jeg ikke husker hva var, bortsett fra at det ikke var en av mine kroppsdeler. Det var en spissmus. Den var litt kul. Det virket plutselig helt naturlig å ta bilde av den og legge den ut på instagram. Sett utenfra: Så godt som naken dame skrur på lyset i stua for å mobilfotografere en mus mens en sur katt sitter ved siden av og ser på. Gardiner, altså. En fin oppfinnelse.

mus forbudtMusa ble lagt i forvaring under en eske i tilfelle den skulle bestemme seg for å stå opp fra de døde mens jeg tok på meg akkurat nok til å ikke bli anmeldt av naboene. Så gikk jeg ut på trappa og kastet musa i hekken. Ett stykk sur katt fulgte etter. Det gikk an å legge seg å sove igjen.

Neste morgen var ungene sure for at jeg ikke vekket dem, de ville også se musa. Katten fikk skryt for at hun var flink til å fange mus. De foreslo at hun kanskje kunne legge eventuelle mus på trappa i framtiden, i stedet for å ta dem med inn gjennom katteluka. Katten så ut til å forstå. Ungene tegnet mus-forbudt-skilt ved katteluka i tilfelle hun skulle glemme seg.

Og vi kom oss avgårde i vanlig tid, altså bare akkurat litt for seint, til skole og jobb. En helt vanlig dag, og da jeg kom på jobb så jeg bare vanlig trøtt ut.

Jeg, en julestruts

Noen dager, når pengene ikke en gang rekker innom kontoen før de snur, og alle er sånn passe morragretne etter en natt med uvær som vekket både store og små, og den største av de minste har feber og halsvondt, og julekortene ikke har bestilt seg sjøl og julegavene ikke er påbegynt og huset på ingen måte lukter julekaker, og båtjævelen på toppen av det hele er frekk nok til å synke, da hender det jeg tenker at dette julegreiene er litt oppskrytt. Julestrutsen stikker hodet i sanden og gjør det den har lært at den skal gjøre i slike situasjoner; ta først på egen maske før man hjelper andre  tenk positivt  gi kjempefaen og trekk opp en flaske vin.

Å komme til julekort

«Å komme til julekort», begrep:

Følelse som oppstår når man begynner å få julekort uten å ha laget julekort, og følelsen varer såpass lenge at man innser at man ikke kommer til å få laget julekort, og dermed kommer til julekort.

(Er det innafor å sende ut 2014-kortene i år, hvis de ligger ferdige i skapet, ved siden av takkekortene fra konfirmasjonen, som ved en inkurie heller ikke er sendt ut? Hvis nei spør jeg bare for en venn).

Julekort, 2013-utgave. Foreløpig den siste utgaven sendt fra oss.

Blogglistenhits

Gaven som varmer hele året

kork

Juleverksted kan være helseskadelig, som vi så vidt var inne på i går. For å balansere inntrykket lanserer jeg derfor det ultimate juleverkstedproduktet; gaven som varmer hele året.

Først må man samle tilstrekkelig med råvarer. Ett gryteunderlag av champagnekorker krever mellom åtte og 12 korker, avhengig av hvor stor gryte som skal stå på den. Pinnekjøttgryter krever naturlig nok en hel del mer. Da er det bare å regne seg fram til hvor mange venner man har på gavelista, og hvor store gryter folk har. En standard mandagsgryte (tomatsuppe fra pose med litt ekstra makaroni) krever for eksempel åtte korker. Ganget med for eksempel ti venner som skal ha julegave, vil det si at du trenger 80 korker, pluss et par i reserve bare for sikkerhets skyld.

Champagnekorker er vanskelig å få kjøpt uten at de sitter fast i en champagneflaske, så det er lurt å begynne tidlig på året skal du rekke å samle nok.

Så låner du bormaskin av naboen, siden småbarnsmødre på alenebudsjett ikke kan investere i alskens verktøy i tide og utide, og borrer hull i alle korkene. Tre dem på ståltråd, putt en snaisen perle mellom hver kork, snurr sammen, og vips! Husk å sette lapp på gaven sånn at mottakeren skjønner hva det er for noe.

Når barna sier «Oi, mamma! Det var mange korker! Du må ha samlet lenge!», må du huske å svare bekreftende. Dagens gavetips der altså, fra Seks og samliv. Husk at selvgjort er selvgjort!

Sprittusj vs visningsklart hus 1-0

View this post on Instagram

Sprittusj vs visningsklart hus 1-0

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Jeg skulle skrive litt om juleverkstedet vårt. Vi hadde et slags juleverksted i dag. Jeg antar det gikk noenlunde greit, det var i hvert fall ingen skader og begrenset med grining (hvis vi ser bort fra meg, jeg skal kanskje sette meg ned og grine litt etterpå), men jeg husker ikke hva vi lagde. For midt mellom pepperkake-etellerannet og limpistol-etellerannet, forsvant den ene sjuåringen. Det ble mistenkelig stille, mistenkelig lenge. Dessverre ble jeg ikke mistenksom fort nok. Dessverre viste det seg at den savnede var i besittelse av en sprittusj, type svart. Dessverre skal jeg ha visning av huset om noen dager. Og så skjer det som alltid skjer når et eller annet uforutsett vipper lasset. Mens jeg fektet med armene og prøvde å fjerne sprittusjmerkene (til dere fremtidige huskjøpere; det gikk noenlunde greit), var et knippe unger alene med limpistolen, en haug med fjær og en saks. Og på kjøkkenet kom noen på at de skulle blande melis og eggehvite for å lime sammen pepperkakefuglehus. Og noen var litt sultne, så de ordnet seg litt mat. Og fordi det var så vanskelig å finne igjen kjøkkenbenken og -bordet under laget av melisdryss og oppklippede fjær, ble taffelet flyttet til sofaen. Der passet det fint å spise pepperkaker også. Og de synes sikkert som meg, at det er litt vanskelig å vite hvor man skal begynne å rydde når det er rotete absolutt over alt, og da har det lett for å bli sånn at man bare lar være å rydde. Av og til etter at det har blitt akkurat sånn, hender det jeg tenker at det hadde vært mye lettere å brenne opp hele huset i stedet for å rydde det. Jeg tror det er derfor det finnes rødvin. Det er forebyggende og bra for folkehelsa, og anbefales av samtlige forsikringsselskap som vet hva småbarnsmødre kan være i stand til.