Kategoriarkiv: Yrkesliv

Noen ganger snakker jeg om jobben

To tyverier og sju anbefalinger

Det er ikke sant at det ikke lønner seg å stjele. Vi stjal to bøker 15. desember, og har så langt både hatt glede av det og sluppet unna med det.

Her følger sju bokanbefalinger, til deg som skal kjøpe før jul, trenger noe å bytte til etter jul, eller vil på jakt på biblioteket. Tema er stort sett ulike fasetter av familieliv, så det er ikke helt tilfeldig at akkurat disse sju står på akkurat denne lista. Men først, en liten oppklaring av tyveriet:

Continue reading To tyverier og sju anbefalinger

Intervju om bokprosjektet vårt

Varingen har intervjuet oss om stjernefamilie-boka vi jobber med. Det er intet mindre enn en ekte hjemme-hos-reportasje, med en nesten ryddig kjøkkenbenk! Saken stod på trykk 16. desember, men ligger ikke på nett – så vi har fått lov å dele teksten her.

Continue reading Intervju om bokprosjektet vårt

En fot i bakken og hodet i skyene

 

img_8375551
Så glad blir man av å skrive bokkontrakt! (Siri Gjelsvik / Øystein Østraat)

Noen ganger skjer det litt mye på en gang. Denne høsten har vært litt sånn. I en absurd miks bestående av alt fra vanlig ukependling til salg og kjøp av hytte og hyttetomt, via et utvalg hjertelig tilstedeværende nakkeprolapser medfølgende overhengende trussel/lovnad om operasjon, til en barnebok antatt av Cappelen Damm, og en stjernefamiliebok flere forlag ville ha – vi valgte Tiden – gikk vi litt i hi.

 

Men nå er vi her igjen…

Vi gleder oss til å fortelle mer om bokprosjektet som foreløpig har arbeidstittel «Fra kjernefamilie til stjernefamilie», underveis i prosessen mot ferdig bok. Planen er utgivelse våren 2018.

Det betyr at vi det nærmeste året skal grave oss grundig ned i diverse problemstillinger nyfamilielivet fører med seg. Vi kommer til å fiske etter flere informanter som har noe på hjertet i den sammenheng. Mange har kontaktet oss allerede – det er så bra! Men vi hører gjerne fra deg også, enten du har stålkontroll på stjernefamilietilværelsen, eller ting er skikkelig innvikla. I et så rotete farvann er det rom for å være anonym. Har du lyst å ta en uforpliktende prat, kan du kontakte oss her eller på facebook.

I mellomtiden kan vi bekrefte at det er minst like stas som vi forestilte oss å signere bokkontrakt. (To kontrakter samme uke – den ene halvparten av oss signerte barnebok dagen før vi signerte fellesprosjektet – er så til de grader stas at all beskjedenhet bare må spares til en annen gang).

Jubalong!

It’s complicated

Welcome to the dark side.

Jeg var litt pjusk i fjor, og plutselig befant jeg meg i et møte hvor noen sa ordet «restarbeidsevne». Det er litt det samme som restverdiredning etter brann, tror jeg. Reddes det som reddes kan!

morfinmelding
Tekstmelding post-morfin

Så jeg har jo tenkt litt. Og tenking er noe man har lett for å gjøre litt for mye av i (den ganske lange) perioden som kan lede fram til slike møter. Sykdom er et utmerket virkemiddel hvis man trenger et lite puff i navlebeskuende retning. Hvis hodet våkner en del før kroppen om morgenen, og hodet vil en del mer enn kroppen i løpet av dagen, er navlebeskuende ofte standard-innstillingen med mindre man aktivt har skrudd den over på et mer empatisk og sosialt akseptabelt program. Og det er det faktisk ikke alltid man husker å gjøre, før noen kanskje kommer med en liten påminner, og da kan man bruke den påminneren til å piske seg selv resten av dagen. En nydelig logikk.

Men altså. Man rekker mye tenking. Ikke all tenkingen får plass i ett blogginnlegg, og langt fra all tenkingen egner seg for publisering. Dette gjelder særlig de mørke utkantene, hvor hodet henger eller man nesten banner på seg nittitallsdiagnosen nakkesleng. «Helvetes forpulte møkkadrittkropp» er jo ikke noe man skriver på internettet så lenge man har barn som kan lese. (…)

Ting skjer. Shit happens. «Det var den vinteren onkel John fikk det med hofta, han ble jo aldri helt frisk av det der«, synger Tore Renberg i «Margaret«. Og jeg liker denne grafen, som vandrer rundt på sosiale medier med jevne mellomrom:

livet

Noe av det man er nødt til å lære seg når shit happens, er både veldig fint og veldig vanskelig på en gang: Å ta imot hjelp.

Det er mye lettere å hjelpe enn å bli hjulpet. Samtidig er det fint å få hjelp; å oppdage hvor mange som er så veldig klar for å hjelpe, med smått eller stort, og som gjør det med glede. De fleste av oss er jo sånn – vi hjelper mer enn gjerne, og fører ikke noe regnskap over det.

I mottakerenden er det å la være å føre regnskap kanskje den vanskeligste øvelsen, nest etter det å gi slipp og akseptere at man faktisk trenger hjelp til en del ting. Det er et regnskap som aldri vil gå opp, hvis man skal måle epler mot epler og pærer mot pærer.

Men det er noe veldig fint med det også. Det er som et sikkerhetsnett som kommer til syne, omtrent som når regnet legger seg på et spindelvev. Det har vært der hele tiden, men jeg har ikke tenkt så mye over det. Jeg er litt flau over at det måtte en grundig dørking til før jeg lærte meg å sette virkelig pris på det.

Regnskapsmessig er det vel heller ikke nødvendig at alt går opp hele tiden. I noen andres sikkerhetsnett spiller kanskje jeg en rolle, uten at det er noe jeg tenker så mye over. Og hvis noen lover at de skal hjelpe meg tilbake, tenker jeg at det trenger de jo ikke. Jeg vil ikke at de skal tenke at de skylder meg noe. Vi er jo ikke greie med hverandre fordi vi vil ha noe igjen. Vi er greie fordi det er en mye hyggeligere måte å bruke livet sitt på, enn å være sur.

Her trenger jeg en litt catchy punchline, men det er det kanskje noen av dere som kan hjelpe meg med?

Sykt barn lærer kvinne i nød å finne nye funksjoner på tv-en

Alle tre (fire) oppe, alle tre (fire) påkledd, alle matpakker i orden. Samlebånd, samlebånd, samlebånd, morgenstund må vente til i kveld. Ut, ut, ut, skole, skole, skole, jobb!

Det tok litt tid før jeg oppdaget at Barn 3 var slakk i pelsen helt på ordentlig. Det var riktignok litt mindre lyd i henne enn vanlig, men det er ikke alltid at jeg synes litt mindre lyd er kjempedumt, så det tenkte jeg ikke så mye på. Men da hun datt tungt ned på sofaen og ikke en gang orket å foreslå at hun skulle være hjemme fra skolen, tok jeg hintet.

sykt barnUtekontor ble hjemmekontor, hjemmekontor ble gjemmekontor. Ti tusen ting å gjøre, ren lykke for en som lever av å selge skrivetimer. Det er bare det at det ikke er kjempelett å skrive noe som helst når bakgrunnslyden er plinki-plonki, plinki-plonki, og dialogen er på et språk det ikke finnes noe valg for i Google Translate: «På tide for Makka Pakka å moffe med hoffepoffen sin! Hoppsideisi fant hoffepoffen. Makkapakka elsker hoffepoffen sin! Tuuuusen takk, Hoppsideisi! Sove nå, Ninkinonk!» Plinki-plonki, plinki-plonki.

Lyden i seg selv burde kanskje gjort meg bekymret for om hun var alvorlig syk, for det er ganske lenge siden hoffepoffe-hva-de-nå-heter var noe det gikk an å se på tv. Jeg burde kanskje konstatere at slaget var tapt, at det er kul umulig å få gjort noe som helst, og sette meg i sofaen med henne og erklære unntakstilstand og kosedag. Burde, burde. Det er bare det at det går ikke.

lyd avNød lærer kvinne i nød å finne nye funksjoner på tv-en. Eller nærmere bestemt, nye hull. Til øreklokker. (Alle dere som alltid har visst at det er hull til øreklokker på tv-en, hysj!)

Enter øreklokker. Exit summetone. Retur fra gjemmekontor til hjemmekontor mens det fortsatt er noe igjen av dagen. Ikke verdens beste konsulent i dag. Ikke verdens beste mamma heller. Men åtti prosent må være bra nok på en travel tirsdag.

Comeback Kid

Greit. 2015 ble kanskje ikke HELT som planlagt.

Blå sykehuspysj er ikke kledelig. For ikke å snakke om sykehusunderbukser og sykehusundertrøyer. Det er i og for seg et underordnet problem målt opp mot grunnen til at man i det hele tatt er nødt til å iføre seg slike plagg, men siden det ofte er lettere å forholde seg til slike underordnede problemer, tenker jeg at det må være innafor.

Hvor mye skal man si om sykdom? Man rekker å tenke en og annen eksistensiell tanke når man plutselig er en tur i grenseland med en litt uklar returbillett. Samtidig er det så mange andre ting som er mye mer interessant å prate om. Jeg nøyer meg med denne oppsummeringen i første omgang:

  1. Seks og samliv er tilbake på nett. Vi er like mange barn og like mange voksne og like mange husdyr som før, og vi kommer ikke til å bli enige om/når vi skal ha hund.
  2. Det er fint å kunne jobbe igjen.
  3. Vanlige dager er best i verden.

Og snart er det tid for julekalender!