Sprittusj vs visningsklart hus 1-0

Sprittusj vs visningsklart hus 1-0

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Jeg skulle skrive litt om juleverkstedet vårt. Vi hadde et slags juleverksted i dag. Jeg antar det gikk noenlunde greit, det var i hvert fall ingen skader og begrenset med grining (hvis vi ser bort fra meg, jeg skal kanskje sette meg ned og grine litt etterpå), men jeg husker ikke hva vi lagde. For midt mellom pepperkake-etellerannet og limpistol-etellerannet, forsvant den ene sjuåringen. Det ble mistenkelig stille, mistenkelig lenge. Dessverre ble jeg ikke mistenksom fort nok. Dessverre viste det seg at den savnede var i besittelse av en sprittusj, type svart. Dessverre skal jeg ha visning av huset om noen dager. Og så skjer det som alltid skjer når et eller annet uforutsett vipper lasset. Mens jeg fektet med armene og prøvde å fjerne sprittusjmerkene (til dere fremtidige huskjøpere; det gikk noenlunde greit), var et knippe unger alene med limpistolen, en haug med fjær og en saks. Og på kjøkkenet kom noen på at de skulle blande melis og eggehvite for å lime sammen pepperkakefuglehus. Og noen var litt sultne, så de ordnet seg litt mat. Og fordi det var så vanskelig å finne igjen kjøkkenbenken og -bordet under laget av melisdryss og oppklippede fjær, ble taffelet flyttet til sofaen. Der passet det fint å spise pepperkaker også. Og de synes sikkert som meg, at det er litt vanskelig å vite hvor man skal begynne å rydde når det er rotete absolutt over alt, og da har det lett for å bli sånn at man bare lar være å rydde. Av og til etter at det har blitt akkurat sånn, hender det jeg tenker at det hadde vært mye lettere å brenne opp hele huset i stedet for å rydde det. Jeg tror det er derfor det finnes rødvin. Det er forebyggende og bra for folkehelsa, og anbefales av samtlige forsikringsselskap som vet hva småbarnsmødre kan være i stand til.

Pepperkakefuglehusene nå til dags… #tenåringer #tuller med #tradisjoner

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Morgenmonster jr. og sr.

De beste desembermorgenene er de hvor man våkner litt før klokka ringer, og kan labbe ned og fyre i peisen og sette på kaffen før man vekker ungene litt sånn i ro og mak. Og de finnes jo, de morgenene. Ekle A-mennesker har dem visstnok hele tiden. For meg som er en litt tung B, er det omtrent som å finne trøfler i skogen. Relativt usannsynlig, altså, og om det skjer blir jeg så himmelfallen at dagen blir helt forstyrret likevel.

Men det finnes jo andre måter å starte dagen på også. Hvis man har en tenåring, for eksempel. Tenåringer er litt trege om morgenen. Noen av dem kan man snakke med uten at de egentlig er våkne, og da sier de mye rart som de ikke nødvendigvis husker etterpå. For eksempel dette:

Jeg, andre vekkerunde: – Nå MÅ du stå opp!
Tenåring, snakker i nattlua: – Mmmmjada… Men hva mener du egentlig med stå opp? Mener du stå opp… sånn som i… reise seg opp…, eller på den, …hmmm, eller sånn annen stå opp?
Jeg: – Jeg mener på begge måter! Alle måter! Du må reise deg opp OG våkne!
Tenåring: Zzzzzz.

Eller dette:
Jeg, andre vekkerunde: – Nå MÅ du stå opp!
Tenåring, tilsynelatende i nattlua: -Jada.
Jeg: – Klokka er mye! Det er andre gang jeg sier du må stå opp, nå må du komme!
Tenåring: – Nei. Forrige gang du var her sa du har jeg måtte tenke på å stå opp. Og det har jeg gjort.

Eller dette:
Jeg, minst tredje vekkerunde: – NÅMÅDUSTÅOPP!!! BUSSEN GÅR OM TI MINUTTER!
Tenåring: – Mbffffgrynt.
Tenåring beveger seg mot kjøkkenet i ekstremt sakte film. Tenåring krangler med matboksen. Tenåring kjefter på søstrene med store bokstaver. Tenåring brummer og skjeller og smeller med skapdører.
Jeg: – Du skjønner at det er du som er ganske urimelig nå?
Tenåring: – JA! Men hva skal jeg gjøre da!?

Når er det greit å gi tenåringer kaffe, egentlig? Jeg tenker at hun trenger kaffe, og en vegg å stirre i fram til hjernen begynner å ta inn over seg at kroppen allerede har stått opp. Vi er flere som trenger det av og til. Rundt regnet fem av sju dager i uka.

Lykke som smuldrer

Restene av et øyeblikks ekte julelykke når man er sju: Verdens største kakemann.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Bytur. Den store pepperkakebyen er ferdig beskuet. Den så spiselig ut. Vi er egentlig litt sultne. Vi bestemmer oss for å finne et bakeri.

Trettenåringen vil ha grovt rundstykke med tunfisk og kapers, men uten tomat, så vi sier at hun ikke tåler tomat, det er jo på en måte sant. Tiåringen vil ha pizzabolle, hvis hun damen i bakeriet bare vennligst kan ta av alt det grønne, ruccola er ikke mat. Sjuåringen klarer ikke helt å bestemme seg. Men hun står lenge foran glassdisken og stirrer inn på en enorm kakemann. Den er like lang som armen hennes. Det er en kjempejulekake av hvitt mel og sukker, en ernæringsmessig katastrofe på opp mot et halvt kilo.

– Den var stor, sier sjuåringen.
– Ja, sier jeg. – Skikkelig stor.
– Den er så stor at jeg ikke tror jeg hadde orket den, sier sjuåringen, og ser ut som hun hadde orket den.
– Vil du ha den, spør jeg.
Sjuåringen får kulerunde øyne.
– Ja.

Vi kjøper kakemannen. Sjuåringen bærer den på stive armer, som et fat med noe viktig på. Hun sakker litt bak. Jeg lurer på om hun trenger hjelp til å bære, men hun er bare litt opptatt med å titte på den.
– Jeg er nesten litt stolt, sier hun, uvanlig lavmælt.
Så går vi sånn en stund.

Når vi nærmer oss bilen brekker kakemannen på midten.
– Det var bra, sier sjuåringen. – Nå blir det litt lettere å spise den.
Så hjelper hun til litt, sånn at den brekker litt til. Og så konstaterer hun at vi må forte oss hjem:
– Sånn at vi kan sitte i sofaen sammen og så kan alle smake!

Jakten på julestemningen

Katten antyder at hun på ingen måte har tenkt å være hjemme alene i dag.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Har pynta i gangen.

Jeg elsker jul. Og jeg har et sånt bilde i hodet av desember som en endeløs måned fullpakket av lys, lukt, lyd og stemning, og inni hodet mitt ser jeg meg selv sitte i sofakroken, småsalig (muligens på grunn av rødvinsglasset jeg ser meg selv med), mens jeg ser på Love Actually og det er fyr i peisen og lys på juletreet og det lukter pepperkaker og jeg hører julemusikk og alt er bare innmari, innmari kooooselig.

Det er fjerde desember, og det nærmeste jeg har kommet noe av det jeg nettopp har beskrevet er sofaputemønster i fjeset etter at jeg sannsynligvis besvimte i 25 minutter mens halvannen unge så på et eller annet skrålete program på barnetv. Ute er det surt regn, eskene med julepynt står fortsatt åpnet litt rundt omkring, pynten er enda mer rundt omkring, og jeg husker ikke sist jeg hadde tilgang til tv og rødvin og hvilepuls på en gang.

Det er noe i dette regnestykket som ikke stemmer. Det er dessverre meg. Men jeg har jo feiret jul nesten 40 ganger, så jeg kan jo ikke være helt ute på jordet heller.

Her er sånn jeg tror det er: Jeg husker alle disse små puslebitene som tilsammen er jul for meg, og i løpet av de 11 månedene som går mellom hver gang dette snurrer i gang, komprimerer jeg det til en slags jule-essens. Og så glemmer jeg at jeg må blande den ut med 31 dager med kaos.

Virginia Woolf har beskrevet «little moments of being»; disse små, sterke øyeblikkene hvor absolutt alt bare stemmer. Og det er kanskje med julestemningen som med lykkefølelsen – snarere enn en vedvarende følelse, er det disse små glimtene av noe som er veldig, veldig bra – og så er det det vi husker?

Sånn må det være. Da stresser jeg ikke mer med det.

Merry multitasking

Lekser gjort. Middag spist. Kjøkkenet = bombekrater. Legging plutselig. Logistikknøtt: Henting på turn. Detaljert plan for å bli ferdig før midnatt: Barn (7 + 10) bader seg selv mens jeg rydder kjøkkenet. Barn spiser moderat næringsrik kveldsmat. Jeg pusser tenner på barn og parkerer dem på hvert sitt rom med ipad-bok mens jeg kjører for å hente tenåringen på turn. Inkludert foring og klemming av tenåringen bør da alle være i seng, fortrinnsvis sovende, før halv elleve. Vurdering: Ikke helt etter helsesøsters anbefalinger, men helt innafor på en innvikla hverdagskveld.

Lyteklubben

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Hva tenkte jeg på?

  1. Barn på 7 og 10 kan ikke bade alene med mindre jeg har planer om å rundvaske badet. (Men nå er det rent. Og tørt).
  2. Barn på 7 og 10 kan ikke bade alene samme kveld som tenåring kommer hjem fra trening og forventer at det er mer varmt vann i dusjen.
  3. Barn på 7 og 10 kan ikke bade alene hvis planen er husfred og fordragelighet.
  4. Konsekvensen av å nok en gang glemme å ta hensyn til 1-3 er at denne prosessen tar vesentlig lengre tid enn beregnet. Det fører til at barn på 7 og 10 sendes videre til kveldsmatstasjonen på egen hånd, mens jeg driver skadebegrensning på badet. Finn fem feil. Det er på grunn av sånne som meg at restverdiredning er et begrep.
  5. Kjøkkenet som var ryddig etter middagen er ikke ryddig lengre, ref barn på 7 og 10 som ble satt til å ordne kveldsmat selv.
  6. Forskyvninger i tidsplanen gjør at tannpuss før avgang til turn utgår. Barn på 7 og 10 instrueres om å pusse tenner sjøl, innen jeg er tilbake. Jeg har enorm tro på at det kommer til å skje.
  7. Jeg rekker turnen med et hyl.
  8. Tenåringen hyler når dusjen er kald.
  9. Barn på 7 og 10 har fortsatt ikke pusset tennene. De har i stedet hver sin skål med cheerios under dyna mens de ser på YouTube og Netflix på iPaden.
  10. Jeg legger meg i fosterstilling en bitteliten stund. Mens jeg ligger der oppdager jeg julepynten som noen har tatt ned fra klatreplanten og bygget små byer av utover kjøkkengolvet.

Og i morgen er det en ny dag.

Spørreundersøkelse om julekvalitet

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

(Foto av den sjeldne husjulenissen)

Vi har i dag gjennomført den årlige julespørreundersøkelsen. Vi brukte en kvalitativ metode, med intervjuer av målgruppen. Halve målgruppen, for å være helt nøyaktig. Rent statistisk regnes det vel som et representativt utvalg, men siden hele Kaptein Sabeltann-fraksjonen er i den andre halvparten, vil det bli gjennomført intervjuer også der. Undersøkelsen foregikk på kjøkkenet mens vi smurte etterskolemat, så i år klarte vi å unngå å snakke med mat i munnen mens intervjuene pågikk. Vi vil gjerne rose oss selv for akkurat det. Undersøkelsen var som vanlig både inspirerende og hyggelig, om enn noe springende.

Her er rapporten i sin helhet:

Hva er det aller beste med julen?

Barn1 (13):
– At hele familien samler seg.
– Men hele familien samler seg jo egentlig ikke.
– Jeg vet det. Men det er kjekt når vi gjør det.
– Å gi gaver, særlig når jeg kan se reaksjonen til dem som får dem når de pakker opp.
– Bakedag.
– Peppernøtter, serinakaker, sirupsnipper og pepperkaker. Og brente mandler!! Mmmmm!
– Sofa og peis og julefilm.

Barn2 (10):
– Peis! Og snø!!!
– Vi bor i Rogaland. Vinter betyr bare at regnet er enda kaldere enn vanlig.
– Jeg vet det. Men jeg vil ha snø likevel. Og vi kan fyre i peisen uansett!
– Å se på pepperkakebyen.
– Bake julekaker.
– Pynte juletreet.
– Legge gaver under det store juletreet i byen.
– Pinnekjøtt.

Barn3 (7):
– Hmmm. Julestemning?
– Vet du hva julestemning er?
– Nei. Men vi må ha det.
– Ok. Andre ting?
– Snø og pepperkakefuglehus og snøballer og julepynting og lys og få gaver og juleverksted. Og julekalender. Og ønskeliste. Og snøballykt.
– Alt, egentlig?
– Ja. Kan vi ta pakker også når vi er ved det store juletreet i byen?

Resultatene fra undersøkelsen danner grunnlaget for familiens julefeiring, i år igjen. Bortsett fra det med snø, som vi ikke er helt sikre på hvordan vi skal løse, tenker vi at dette er innafor hva vi klarer å levere på selv på en litt regngrå tirsdag.

Hallo til deg også, desember

julekatt
Stilleben av katt med julepynt.

Unger! Unger!! UNGEEEER!!! Det er bare første desember!! Vi trenger ikke ta fram all julepynten på en gang! Vær så snill! Kan dere ikke bare ta fram litt, vi trenger ikke… Ikke den kassa i hvert fall! Det er bare juletrepynt, det er lenge til vi skal ha juletre, vi skal ikke ha juletre faktisk, vi har ikke plass, vi er ikke her på julaften! Nå er det nisser og engler overalt allerede, og… Nei, vi trenger ikke pynte klatreplanten i stedet, juletrepynten kan bare ligge i kassa… Joda, det er klart det ble fint, men… Ja, jeg vet jeg sa dere skulle få være med å pynte til jul, det er klart dere skal få være med, men… Ja, nå har dere jo pyntet til jul, jeg ser jo det, men…

 

Hallo til deg også, desember.

%d bloggers like this: