Å komme til julekort

«Å komme til julekort», begrep:

Følelse som oppstår når man begynner å få julekort uten å ha laget julekort, og følelsen varer såpass lenge at man innser at man ikke kommer til å få laget julekort, og dermed kommer til julekort.

(Er det innafor å sende ut 2014-kortene i år, hvis de ligger ferdige i skapet, ved siden av takkekortene fra konfirmasjonen, som ved en inkurie heller ikke er sendt ut? Hvis nei spør jeg bare for en venn).

Julekort, 2013-utgave. Foreløpig den siste utgaven sendt fra oss.

Blogglistenhits

Deltidssamboerskap

Deltidssamboerskap: (subst.) Skap som kan oppstå når man av ulike grunner har kommet ut av et skap, for eksempel et ekteskap, men ikke er avvisende til skap som et egnet sted for oppbevaring av livet sitt. Hvis de ytre omstendighetene er slik at et heltidsskap ikke er praktisk mulig, eller at man ser at et deltidsskap innebærer godt over halvparten av fordelene som følger skap som oppbevaringsform, er dette en foretrukket modell.

I tilfeller hvor partene i et deltidssamboerskap har folkeregistrert adresse et stykke fra hverandre, for eksempel på vestlandet og på østlandet, er det en fordel at minst en av partene har en løs tilknytning til arbeidslivet, for eksempel et kontor- og kontortidsuavhengig virke som lett kan kombineres med hyppig skifte av hjem.

21900 vanlige dager

Fin frokostfyr(ing) #denkaldefinetida

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Tusle opp, fyre i peisen, fyre opp kaffen, fyre i gang kroppen. Fortsatt mørkt ute. Ha til middag? Vet ikke ennå. Snakker ikke hele setninger før nærmere lunsj. Men etter jobb og jobb, og noe med mat, da må vi på handletur, vi må ha maling, og gulvvarmematter, og noe til, det er noe vi har glemt, men det var i hvert fall tre ting, vi husker det sikkert i løpet av dagen, og forresten så ringte blodbanken, vi har tid samtidig neste gang. Og vi har fått steinsprut i ruta og har du sett hvor jeg har lagt hanskene mine og hva skal vi gi til ungene til jul og hvis du vinner i Wordfeud en gang til må du sove i garasjen.

En helt vanlig dag, et lite stykke ut i intensjonsavtalen om å spise frokost sammen i pluss/minus 60 år. Det blir 21900 vanlige dager. Vanlig er uvanlig fint.

Juletomt

Julevær, check.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Det er det ene livet, hvor huset er fullt av liv og rot og kjøkkenbenken renner over av kopper som aldri rydder seg selv inn i oppvaskmaskinen, og jeg prøver å hjelpe til med lekser ganger tre mens jeg lager noe som skal likne på en næringsrik middag, noe som i seg selv ikke er så lett siden en tredjedel av middagsgjestene ikke vil ha noe annet enn pasta, og jeg kjører og henter på aktiviteter og blåser på skinnleggen til hun som alltid snubler på vei opp trappa for tiden, og vi leser om den vesle bygda som hadde glemt at det var jul, og prøver å huske at det er jul sjøl og pynter med en ekstra nisse, og jeg besvimer i sofaen når jeg tror alle er i seng, bare for å muteres til et brølemonster sju minutter etterpå når jeg nok en gang hører tassing i trappa, og jeg føler jeg må stå opp omtrent før jeg har lagt meg, og tenker at hvis ikke kaffe hadde vært oppfunnet, hadde jeg sittet i fengsel.

Det er fine uker.

Og så er det det andre livet, hvor jeg våkner om morran og får lov til å stirre litt tomt inn i en vegg helt til hjernen har tatt inn over seg at kroppen faktisk har stått opp. Hvor noen av og til oppfordrer meg til å sove så lenge at hjernen og kroppen kan stå opp samtidig. Hvor jeg kan jobbe så lenge jeg vil, uten å se på klokka hvis et møte trekker i langdrag. Hvor ingen av oss klager på middagen. Hvor jeg av og til rekker å trene. Hvor jeg ofte sovner i stedet for å besvime om kvelden.

Det er også fine uker.

Men det er noe med jul. Jeg elsker jul. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, jeg tror ikke det er særlig rasjonelt. Men jeg merker at skiftet mellom ukene med og uten barn, som har har sin ukompliserte rytme resten av året, er litt skarpere i desember. Det er en overgang fra myldrende julekaos, til en følelse av ganske tomt.

De hjemmelagede julenissene titter på meg med skjevt påtegnet smil, og jeg merker at jeg skuler litt tilbake.

Gaven som varmer hele året

kork

Juleverksted kan være helseskadelig, som vi så vidt var inne på i går. For å balansere inntrykket lanserer jeg derfor det ultimate juleverkstedproduktet; gaven som varmer hele året.

Først må man samle tilstrekkelig med råvarer. Ett gryteunderlag av champagnekorker krever mellom åtte og 12 korker, avhengig av hvor stor gryte som skal stå på den. Pinnekjøttgryter krever naturlig nok en hel del mer. Da er det bare å regne seg fram til hvor mange venner man har på gavelista, og hvor store gryter folk har. En standard mandagsgryte (tomatsuppe fra pose med litt ekstra makaroni) krever for eksempel åtte korker. Ganget med for eksempel ti venner som skal ha julegave, vil det si at du trenger 80 korker, pluss et par i reserve bare for sikkerhets skyld.

Champagnekorker er vanskelig å få kjøpt uten at de sitter fast i en champagneflaske, så det er lurt å begynne tidlig på året skal du rekke å samle nok.

Så låner du bormaskin av naboen, siden småbarnsmødre på alenebudsjett ikke kan investere i alskens verktøy i tide og utide, og borrer hull i alle korkene. Tre dem på ståltråd, putt en snaisen perle mellom hver kork, snurr sammen, og vips! Husk å sette lapp på gaven sånn at mottakeren skjønner hva det er for noe.

Når barna sier «Oi, mamma! Det var mange korker! Du må ha samlet lenge!», må du huske å svare bekreftende. Dagens gavetips der altså, fra Seks og samliv. Husk at selvgjort er selvgjort!

Sprittusj vs visningsklart hus 1-0

Sprittusj vs visningsklart hus 1-0

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Jeg skulle skrive litt om juleverkstedet vårt. Vi hadde et slags juleverksted i dag. Jeg antar det gikk noenlunde greit, det var i hvert fall ingen skader og begrenset med grining (hvis vi ser bort fra meg, jeg skal kanskje sette meg ned og grine litt etterpå), men jeg husker ikke hva vi lagde. For midt mellom pepperkake-etellerannet og limpistol-etellerannet, forsvant den ene sjuåringen. Det ble mistenkelig stille, mistenkelig lenge. Dessverre ble jeg ikke mistenksom fort nok. Dessverre viste det seg at den savnede var i besittelse av en sprittusj, type svart. Dessverre skal jeg ha visning av huset om noen dager. Og så skjer det som alltid skjer når et eller annet uforutsett vipper lasset. Mens jeg fektet med armene og prøvde å fjerne sprittusjmerkene (til dere fremtidige huskjøpere; det gikk noenlunde greit), var et knippe unger alene med limpistolen, en haug med fjær og en saks. Og på kjøkkenet kom noen på at de skulle blande melis og eggehvite for å lime sammen pepperkakefuglehus. Og noen var litt sultne, så de ordnet seg litt mat. Og fordi det var så vanskelig å finne igjen kjøkkenbenken og -bordet under laget av melisdryss og oppklippede fjær, ble taffelet flyttet til sofaen. Der passet det fint å spise pepperkaker også. Og de synes sikkert som meg, at det er litt vanskelig å vite hvor man skal begynne å rydde når det er rotete absolutt over alt, og da har det lett for å bli sånn at man bare lar være å rydde. Av og til etter at det har blitt akkurat sånn, hender det jeg tenker at det hadde vært mye lettere å brenne opp hele huset i stedet for å rydde det. Jeg tror det er derfor det finnes rødvin. Det er forebyggende og bra for folkehelsa, og anbefales av samtlige forsikringsselskap som vet hva småbarnsmødre kan være i stand til.

Morgenmonster jr. og sr.

De beste desembermorgenene er de hvor man våkner litt før klokka ringer, og kan labbe ned og fyre i peisen og sette på kaffen før man vekker ungene litt sånn i ro og mak. Og de finnes jo, de morgenene. Ekle A-mennesker har dem visstnok hele tiden. For meg som er en litt tung B, er det omtrent som å finne trøfler i skogen. Relativt usannsynlig, altså, og om det skjer blir jeg så himmelfallen at dagen blir helt forstyrret likevel.

Men det finnes jo andre måter å starte dagen på også. Hvis man har en tenåring, for eksempel. Tenåringer er litt trege om morgenen. Noen av dem kan man snakke med uten at de egentlig er våkne, og da sier de mye rart som de ikke nødvendigvis husker etterpå. For eksempel dette:

Jeg, andre vekkerunde: – Nå MÅ du stå opp!
Tenåring, snakker i nattlua: – Mmmmjada… Men hva mener du egentlig med stå opp? Mener du stå opp… sånn som i… reise seg opp…, eller på den, …hmmm, eller sånn annen stå opp?
Jeg: – Jeg mener på begge måter! Alle måter! Du må reise deg opp OG våkne!
Tenåring: Zzzzzz.

Eller dette:
Jeg, andre vekkerunde: – Nå MÅ du stå opp!
Tenåring, tilsynelatende i nattlua: -Jada.
Jeg: – Klokka er mye! Det er andre gang jeg sier du må stå opp, nå må du komme!
Tenåring: – Nei. Forrige gang du var her sa du har jeg måtte tenke på å stå opp. Og det har jeg gjort.

Eller dette:
Jeg, minst tredje vekkerunde: – NÅMÅDUSTÅOPP!!! BUSSEN GÅR OM TI MINUTTER!
Tenåring: – Mbffffgrynt.
Tenåring beveger seg mot kjøkkenet i ekstremt sakte film. Tenåring krangler med matboksen. Tenåring kjefter på søstrene med store bokstaver. Tenåring brummer og skjeller og smeller med skapdører.
Jeg: – Du skjønner at det er du som er ganske urimelig nå?
Tenåring: – JA! Men hva skal jeg gjøre da!?

Når er det greit å gi tenåringer kaffe, egentlig? Jeg tenker at hun trenger kaffe, og en vegg å stirre i fram til hjernen begynner å ta inn over seg at kroppen allerede har stått opp. Vi er flere som trenger det av og til. Rundt regnet fem av sju dager i uka.

%d bloggere like this: