«Det er altfor lett å skille seg i dag»

Hørt det før? Denne uka var det komiker Ørjan Burøe som uttalte seg, i et Tv2.no-klipp fra serien «Bloggerne»: «Det er for lett i dette egoistiske i-landet å bare du liker ikke samme sushi som meg, da gidder jeg ikke være sammen med deg lenger. Jeg tenker at man må kjempe mye hardere.» I et kommentarfelt jeg rotet meg inn i, var det enighet: «Jeg er så enig i det Ørjan sier, at det er altfor enkelt å skille seg i dag.»

Og jeg bare, hæ? Er det enkelt? Hva vet dere som jeg ikke vet? Opplys meg!

PERSPEKTIV
For jeg er skilt, og selv om det i rett perspektiv, for eksempel fra månen, har gått helt greit, kan jeg ikke si at det var lett. Det var ikke sånn at jeg våknet en torsdag, lurte litt på hva jeg skulle finne på den dagen, og kom på at jeg kunne ta og skille meg litegrann. Aiaiai, hvorfor ikke røske litt opp i tilværelsen? Snu familien på hodet, se hva som skjer da? Moro! Kjøpe fine kofferter til ungene, de synes jo det er morsomt å reise, nå kan de jo flytte på seg hver uke? Selge huset, artig! Flytte til liten leilighet, se hvor trangt det går an å bo? Kjempelett!

MUNNHELL
Men det er altså altfor lett å skille seg i dag, ifølge ganske mange. Det er nærmest en etablert sannhet som hvem som helst kan lire av seg, akkurat som vi snakker om været.

Her er det jeg hører:

Noen mener at vi som er skilt, ikke har prøvd hardt nok.
Vi har ikke forstått at parforhold kan være krevende.
Vi har ikke tenkt på ungene.
Vi har bare tenkt på oss sjøl.
Vi har valgt enkleste utvei.

HVEM ER EKSPERTENE?
Det er bare det at disse ekspertene, som jeg åpenbart glemte å rådføre meg før jeg tok dette enkle skrittet, fortsatt er gift. Det forklarer kanskje skråsikkerheten, det er tross alt mye lettere å være skråsikker på ting hvis man ikke vet hva man snakker om.

Så i stedet for å hisse meg sånn opp, som jeg alltid gjør når jeg møter sånne ting, har jeg bestemt meg for å prøve å være løsningsorientert. (Litt som å være skilte foreldre som samarbeider om barna, egentlig.) Derfor har jeg laget en praktisk liten sjekkliste til alle som får lyst å si «det er altfor lett å skille seg i dag».

Før du åpner munnen, spør deg selv:

1)      Kjenner du noen som har skilt seg, som synes det var lett?
2)      Kjenner du noen som kjenner noen som har skilt seg, og som synes det var altfor lett?
3)      Kjenner du noen som er skilt, som går rundt og sier slike ting?

 Hvis du ikke kan svare klart ja på minst to av spørsmålene – hold kjeft.

 

Foto: By Jennifer Pahlka from Oakland, CA, sfo – LOL Just divorced. And no, that’s not my car., CC BY-SA 2.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=10973297

Blogglistenhits

Hvordan det også går an å bli kjent med poesi, og en takk til Arne Ruste

Vi har to (for oss) nye diktsamlinger i bokhylla. Den ene stjal vi på julebord. Den andre fikk vi hjertelig anbefalt, av forfatteren av den boka vi stjal.

Siden forfatteren av den anbefalte boka også var der, og han hadde en liten stabel av akkurat denne boka hjemme (den fantes heldigvis ikke i julebordhylla, hvis ikke hadde vi sikkert stjålet den også), fikk vi en epostadresse. Og i bytte mot en epost, fikk vi en dag helt ordentlig post.

Der lå Arne Rustes veldig fine «Søsken for en tid». Og siden det er verdens poesidag i dag (hilsen FN/ UNESCO), vil jeg dele en av hans «Huskelapper, i tilfelle»:

IMG_0155

Det er muligens enklere måter å få tak i poesi på enn metoden som er beskrevet over, men det er mye morsommere enn å være med i bokklubb, for eksempel.

Jeg er rastløs, og kommer sjelden på å sette meg ned for å lese dikt. Men når jeg gjør det, er det ofte sånn at det er disse tekstene som henger igjen. «Not Waving but Drowning», mumler jeg når vi er på dypt vann. Jeg blir like glad hver gang noen skjønner hva jeg mener.

Nå skal jeg sette meg ned og lage min egen huskelapp, i tilfelle. Takk, Arne Ruste!

Bildet i toppen er stjålet, som så mye annet i dette innlegget. Men dette er fra UNESCOs infoside om verdens poesidag, og handler om nettopp slikt som er stjålet. Det var for bra til å la være. (Det kan jeg tenke mer på når jeg sitter der i fengsel). Teksten står for øvrig Cesar Vallejo for. Via bildetyveriet ble jeg litt bedre kjent med ham også.

En søt allianse

Da jeg kikket oppi nugattiboksen i morges, var den så godt som tom. Det er mindre enn en uke siden den kom i hus. Jeg kremtet og så på niåringen. Hun valgte dådyrøyne-strategi, og etterlyste samtidig sin stefar. Kunne det tenkes at han ville komme med fly fra øst til vest også denne uken? Kunne hun eventuelt ringe ham og spørre?

SMØRER TYKT PÅ
De har en nugattiallianse, de to. De er skjønt enige om at livet er litt bedre å leve hvis man av og til har usunt pålegg på brødskivene. Og da jeg sa nei til denne konkrete formen for livskvalitet i handlekurven forrige helg, forente de sin affekt og tok felles affære. Én stor og en liten marsjerte tilbake til butikken, med kun ett punkt på handlelista. Den store med et lurt blunk. Den lille med et strålende smil. Underveis diskuterte de verdensproblemer og utleverte hemmeligheter. Blant annet om meg. Visste han for eksempel at jeg en gang prompet mens jeg lot som jeg trakk i et håndtak? Jo, det hadde han hørt om, men en god historie kan ikke fortelles for ofte eller for høyt. Men visste hun at jeg en gang bommet da jeg skulle rygge bilen hans ut av garasjen?

SMÅ SKRITT
De hilste på hverandre for første gang for tre år siden. Den lille husker at det var flaut og rart å hilse på mammas nye kjæreste. Den store husker sommerfuglene i magen, og den forløsende følelsen av brutt is da den lille etter et par timer slo ham på rompa og lo.

Så oppdaget den lille, hun som har hår, at det gikk an å erte han store, han som ikke har hår. I retur fikk han uten hår lov til å erte henne tilbake, mye drøyere enn noen av oss andre fikk lov til. Ikke lenge etter var han oppført han på hennes faste klemmeliste. Og plutselig gjør de to mytteri og marsjerer av gårde til butikken for å bryte nugattiforbudet, som om det har vært dem mot øvrigheta siden tidenes morgen.

FRA KJERNEFAMILIE TIL STJERNEFAMILIE
Det tar litt tid å vokse seg inn i en ny familie. Der klassiske kjernefamilier som regel er ganske saktevoksende, er de nye konstellasjonene som vokser fram mer som familieutgaven av «The Big Bang». «Det føltes litt som å våkne og få beskjed om at jeg hadde fått fem nye søsken i løpet av natta», kommenterte ett av barna tørt, da nyfamilier på begge sider var etablert.

UTVIDET ROLLELISTE
Men søsken blir ikke søsken bare fordi man plutselig kan kalle dem det i navnet. Og selv om bonusbarn absolutt oppleves som en bonus, er det heller ikke sånn at man føler seg som hundre prosent mor eller far til en ekstra bukett med barn fra en dag til den neste.

Det tar litt tid å sette opp den nye rollelista, og finne sin plass. Ingen skal erstatte noen, så det er en del nye roller som må defineres. Og så oppstår det nye allianser, på kryss og tvers, med eller uten nugatti. Da begynner vi å snakke bonus.

Det går alltid et tog

Det går alltid et tog. Men bortsett fra 17. mai-tog, gikk vi aldri i noen av dem under min oppvekst.

Det var ingen stor greie, det var ikke sånn at vi hadde lyst og ikke fikk lov, det var bare noe vi ikke gjorde. Arbeidernes dag hadde vi hørt om, men arbeidere har også en plen å klippe, og når det nå engang er fri 1. mai, var det jo like greit å få den klipt.

8. mars var noe annet. Jeg var seks år da hu derre Gro Harlem Brundtland ble statsminister første gang. En stund trodde jeg hun het «Hu derre» til fornavn. Men det ville jo vært litt rart om hun hadde nesten samme navn som de som gikk i tog 8. mars; det var «de derre kjerringene», og absolutt ikke noen jeg og søsteren min ville identifisere oss med.

1024px-frauentag_1914_heraus_mit_dem_frauenwahlrecht
Plakat fra kvinnedagen 1914. Karl Maria Sradler, 188-1943. Scan fra bok. (Wikimedia Commons)

INNFORSTÅTTHETER
Det virker hardt når jeg skriver det. Det var ikke sånn. Det var ikke noe som ble stavet med store bokstaver, det var bare mange, mange små bokstaver som til sammen ble en stor innforståtthet: Det er ikke oss. Vi er ikke sånn. De derre folka får styre på så mye de vil, her i vår familie har vi bedre ting å ta oss til.

Men så var det ikke helt sånn heller. Det er mange måter å gjøre inntrykk på. Språk er tilsynelatende så lett, det er bare å åpne munnen og se hva som ramler ut, og ramler det ut ofte nok, blir det en slags sannhet, i hvert fall hvis den som lytter glemmer å koble til hjernen. Og hvis noen protesterer er det bare å le det vekk; hæhæhæ, du skjønner ikke spøken! Du er ikke innafor! Det finnes folk som har blitt president i USA på den måten.

EKSEMPELETS MAKT
Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør, er et uttrykk alle foreldre en eller annen gang har brukt. Gjør som jeg gjør, sa mor, uten å si så mye. For midt i denne innforståttheten av hva som var oss og hva som ikke var det, gikk hun rundt og utstrålte et slags «hmpf». Hver eneste gang hun hørte ymt om at jenter på en eller annen måte var mindre verdt, markerte hun. Familiens retro-representant brydde hun seg ikke om å korrigere. Gamle hunder, osv. Men hørte hun at jeg eller søsteren min plasserte oss selv bak guttene i køen, fikk vi streng beskjed: Nei. Det stopper her. Jenter kan gjøre akkurat det samme som gutter. Jeg vil ikke høre snakk om annet.

Det var ikke særlig aktuelt å protestere. Da hun etter hvert ble alene med oss, skrudde hun bil, før hun vasket oljen av fingrene og lakket neglene med blank neglelakk. Hun skiftet dekk og monterte møbler og bakte brød og utdannet seg til elektronikkingeniør. Da jeg flyttet hjemmefra, var det hun som leide lastebil, og som den selvfølgeligste ting i verden rygget den inn på en gårdsplass som var så smal at vi hadde problemer med å gå rundt bilen etterpå.

SELVFØLGELIGHETER
Likestilling ble like selvfølgelig. Alt annet er bare merkelig. Det er ikke kontroversielt å være for likestilling. Det er bare rart å ikke være feminist. En av jentene mine kom hjem her om dagen og himlet med øynene; en gutt hun kjenner hadde sagt at det var noe jenter ikke kunne gjøre, stakkars ham, hahaha!

Samtidig kaller vi jentene våre for søte og guttene våre for tøffe, og vi finner oss i at ski og sykler kommer i det vi uten videre refererer til som jentefarger og guttefarger. Og plutselig krympet fedrekvoten igjen, og selv om de blå-blå påstår noe annet vet vi jo hva det fører til. Og her forleden stod det jammen en fyr og sa «grab them by the pussy», uten at noen tok fra ham atomknappen av den grunn.

Vi tar det som en selvfølge at det alltid går et tog. Det er kanskje på tide å bli med.

Dette klippet er fra Europaparlamentet. I 2017, i tilfelle du lurte:

https://www.facebook.com/plugins/video.php?href=https%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2Fcnninternational%2Fvideos%2F10155057003069641%2F&show_text=0&width=400

Toppfoto: Wikimedia Commons, Calmuziclover

Blogglistenhits

På kjøret igjen

Jeg trodde jeg hadde klart å slutte. Så feil kan man ta.

For noen år siden flyttet jeg fra hus til leilighet, som nyskilte av og til gjør. Med på flyttelasset fulgte flere pappesker enn det var plass til i leiligheten. En stund dannet de en slags labyrint i stua, hvor minstemann yndet å stikke seg vekk med ipaden. Jeg måtte skru av internett for å finne henne igjen; først da nettet var nede gav hun lyd fra seg i en krok. Continue reading På kjøret igjen

%d bloggers like this: