Stikkordarkiv: deltidssamboerskap

En søt allianse

Da jeg kikket oppi nugattiboksen i morges, var den så godt som tom. Det er mindre enn en uke siden den kom i hus. Jeg kremtet og så på niåringen. Hun valgte dådyrøyne-strategi, og etterlyste samtidig sin stefar. Kunne det tenkes at han ville komme med fly fra øst til vest også denne uken? Kunne hun eventuelt ringe ham og spørre?

SMØRER TYKT PÅ
De har en nugattiallianse, de to. De er skjønt enige om at livet er litt bedre å leve hvis man av og til har usunt pålegg på brødskivene. Og da jeg sa nei til denne konkrete formen for livskvalitet i handlekurven forrige helg, forente de sin affekt og tok felles affære. Én stor og en liten marsjerte tilbake til butikken, med kun ett punkt på handlelista. Den store med et lurt blunk. Den lille med et strålende smil. Underveis diskuterte de verdensproblemer og utleverte hemmeligheter. Blant annet om meg. Visste han for eksempel at jeg en gang prompet mens jeg lot som jeg trakk i et håndtak? Jo, det hadde han hørt om, men en god historie kan ikke fortelles for ofte eller for høyt. Men visste hun at jeg en gang bommet da jeg skulle rygge bilen hans ut av garasjen?

SMÅ SKRITT
De hilste på hverandre for første gang for tre år siden. Den lille husker at det var flaut og rart å hilse på mammas nye kjæreste. Den store husker sommerfuglene i magen, og den forløsende følelsen av brutt is da den lille etter et par timer slo ham på rompa og lo.

Så oppdaget den lille, hun som har hår, at det gikk an å erte han store, han som ikke har hår. I retur fikk han uten hår lov til å erte henne tilbake, mye drøyere enn noen av oss andre fikk lov til. Ikke lenge etter var han oppført han på hennes faste klemmeliste. Og plutselig gjør de to mytteri og marsjerer av gårde til butikken for å bryte nugattiforbudet, som om det har vært dem mot øvrigheta siden tidenes morgen.

FRA KJERNEFAMILIE TIL STJERNEFAMILIE
Det tar litt tid å vokse seg inn i en ny familie. Der klassiske kjernefamilier som regel er ganske saktevoksende, er de nye konstellasjonene som vokser fram mer som familieutgaven av «The Big Bang». «Det føltes litt som å våkne og få beskjed om at jeg hadde fått fem nye søsken i løpet av natta», kommenterte ett av barna tørt, da nyfamilier på begge sider var etablert.

UTVIDET ROLLELISTE
Men søsken blir ikke søsken bare fordi man plutselig kan kalle dem det i navnet. Og selv om bonusbarn absolutt oppleves som en bonus, er det heller ikke sånn at man føler seg som hundre prosent mor eller far til en ekstra bukett med barn fra en dag til den neste.

Det tar litt tid å sette opp den nye rollelista, og finne sin plass. Ingen skal erstatte noen, så det er en del nye roller som må defineres. Og så oppstår det nye allianser, på kryss og tvers, med eller uten nugatti. Da begynner vi å snakke bonus.

Utdrag fra ordbok for nyfamilien

Kalenderkabal: Den i overkant intrikate barnefordelingskabalen som legges når sommerferien må planlegges i oktober året før, fordi eksen til samboeren til eksen gjerne vil bestille en tur til Tyrkia.

Kalenderkabal oppstår også når årets kalender har 53 uker, og uke 51 etterfølges av uke 1, og dermed skaper et salig kaos i et familieliv planlagt etter annenhver uke-prinsippet.

Familiependlere: For det meste barn, men noen ganger voksne, som ikke bare pendler fra hus til hus men samtidig fra familie til familie.

Stjernefamilie: Kjernefamilie som har endret form, men ikke funksjon. En familieform hvor det går an å drikke kaffe med eksens nye svigerforeldre og den nye partnerens gamle svigerforeldre uten å få panikk.

Kjærlighetsbarn: En form for barn som man visstnok bør ha for å vise sin kjærlighet, hvis ikke en forholdsoppdatering på Facebook er nok. Det er uklart hva som er forskjellen på kjærlighetsbarn og andre barn. Det er også uklart hvorfor mange mener at dette er en type barn man bør skaffe, selv om man allerede har en rekke bra barn allerede.

Kamel: I perioder hovedingrediens ved mange måltider etter at plan B er iverksatt.

Deltidssamboerskap: Skap som kan oppstå når man av ulike grunner har kommet ut av et skap, for eksempel et ekteskap, men ikke er avvisende til skap som et egnet sted for oppbevaring av livet sitt. Hvis de ytre omstendighetene er slik at et heltidsskap ikke er praktisk mulig, eller at man ser at et deltidsskap innebærer godt over halvparten av fordelene som følger skap som oppbevaringsform, er dette en god modell.

Voksenblakk: Ikke like lett å tulle med som studentblakk. Kjennetegnes gjerne ved at man sitter bufferløs og holder pusten og håper veldig hardt at ikke vaskemaskinen ryker.

Har du nyord til ordboken for nyfamilier? Skriv i kommentarfeltet eller send til siri@sirigjelsvik.no!

Seks og samliv (eller hva det er du egentlig leser)

– Er det sant at moren din har en blogg som heter seks og samliv???

cropped-seksogsamliv.jpg«Fem og samliv» hadde kanskje vært mindre stigmatiserende, men nå er vi nå en gang to voksne med til sammen seks barn. Så ja. Barn og bonusbarn må jevnlig svare bekreftende på slike spørsmål.

Vi (jeg sier vi, for selv om det er jeg som skriver, er vi to som drodler) skriver mye om nyfamilier. Et ganske naturlig tema, når plan A ikke gikk helt som man hadde tenkt, og man senere etablerer en ny familiekonstellasjon.

Familie er familie

Nyfamilier er ikke så veldig forskjellige fra andre familier. Vi har like mye rot på benken, vi brøler like mye, dagene er like travle. Just another mammablogg der altså. Men så er det en del problemstillinger som dukker opp, som ikke var så aktuelle før. To hjem, dine uker og mine uker, flytte sammen eller ei, samarbeid med ekser, intrikate hverdagskabaler. Sånt som veldig fort blir tema når folk med brudd i bagasjen treffes – særlig hvis det også innebærer historier med litt juicy knot. Har du for eksempel hørt den om hun som bare godtar å få mail fra eksen hver mandag klokka to?

Stemorblogger

FlokkDet er en grunn til at det er flere mammablogger enn skilsmisse- og stemorblogger. Det er ikke lett å gå gjennom et brudd, selv om man samarbeider aldri så bra. Det er mange potensielt ømme tær. Der det kan være (altfor) lett å skrive tant og fjas om egne barn, har bonusbarn mødre og fedre som ikke nødvendigvis synes det er tipp topp at stemor og stefar har laget seg en blogg. Det er ting som kan være både sårt og vondt og vanskelig å snakke om, ting som oppfattes helt forskjellig avhengig av hvilken side man står på.

Nå er Seks og samliv-kartet veldig oversiktlig og greit. Vi samarbeider så godt vi kan på kryss og tvers, og prøver å gjøre hverdagen så ukomplisert som mulig både for ungene og for hverandre. Men som de fleste skilte, havner vi ofte i prat med andre skilte, og utveksler erfaringer, frustrasjoner og vandrehistorier. Og det skriver vi litt om. Det, og vårt vanlige tull og tøys, som er en like stor del av hverdagen.

Prosjekt

Dette kommer aldri til å bli en blogg med et hyperaktivt kommentarfelt. Vi beveger oss i et delvis minebelagt område. Det går ikke an å utlevere eksen i en åpen kommentar på internettet. Eller, vel, jeg skjønner jo at det rent fysisk går an, det er jo mange som har fått det til før, jeg mener bare at det virkelig ikke går an.

Men jeg får mange tilbakemeldinger fra dere likevel, på melding og på mail. Det er veldig hyggelig.

Og vi jobber med et ganske stort prosjekt rundt dette temaet, som er litt hemmelig og som jeg gleder meg til å fortelle mer om senere.

Men hvis du har noe på hjertet rundt alt dette med nyfamilier, det være seg gode erfaringer, konkrete tips, eller rene skrekkhistorier – ta gjerne kontakt, på mail  eller Facebook. (NB: Dette er henvendelser som behandles anonymt).

 Litt om oss

2014-05-17-sirioysteinVi har tre pluss tre barn, på 15, 12, 9, 9, 7 og 6. Tekster som berører dem, får de lese før publisering. Som regel er det ikke nødvendig, vi har som utgangspunkt at vi ikke skal utlevere andre enn oss sjøl.

En av oss, tidligere omtalt som en av verdens ti kjekkeste menn, er seniorrådgiver. Han kunne jeg fint utlevert, hadde jeg bare ant hva seniorrådgivere driver med. Han er far til de tre yngste, stefar til de tre eldste, og fortsatt usikker på om han sovner eller besvimer om kvelden.

Jeg? Jeg skriver. Artikler, petiter, blogger. En liten bok. Jeg er mor til de tre eldste, stemor til de tre yngste, og pendlende deltidssamboer med løs tilknytning til arbeidslivet (eller frilanser, som det også kalles). Av og til glemmer jeg å ta mascara på begge øynene.

Vi er deltidssamboere – vi bor sammen i ukene uten barn. For oss passer det best sånn. Vi svarer ukentlig på spørsmål om når vi skal flytte sammen «på ordentlig», og av og til på spørsmål om når vi skal ha kjærlighetsbarnet. Svaret på det første spørsmålet (hvis man med «på ordentlig» mener fulltid), er når ungene blir store. Svaret på det andre spørsmålet er vanskeligere, for vi har ikke klart å finne ut hva som er forskjellen på kjærlighetsbarn og vanlige barn. Men vi tenker at vi har barn nok. Kanskje en katt, vi kan snakke om en katt. Men det får bli i et annet innlegg.

Annenhver uke

Det er noe med det der å føle seg savnet, altså. #velkommenhjem

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Det er det ene livet, hvor huset myldrer av liv og rot og kjøkkenbenken renner over av kopper som aldri rydder seg selv inn i oppvaskmaskinen. Jeg prøver å hjelpe til med lekser ganger tre mens jeg lager noe som skal likne på en variert og næringsrik middag, og det er litt vanskelig siden en tredjedel av middagsgjestene ikke vil ha noe annet enn pasta eller potet med smør. Jeg roper korte beskjeder, jeg kjører og henter på aktiviteter, jeg kjøper grillpølser til sommeravslutning, jeg blåser på skinnleggen til hun som for tiden har bein som vokser fortere enn hodet får med seg og derfor alltid snubler på vei opp trappa. Vi leser om Otto Monster som er så flink på skolen at han får kjeft, vi pumper sykkeldekk, vi tømmer fryseren for is, og i vinduskarmen er det legoklosser. Det er de ukene hvor jeg så vidt får snakket med kjæresten på telefon, fordi det av og til skjer så mye på begge kanter at vi må stå opp omtrent før vi har lagt oss, og jeg tenker at hvis ikke kaffe hadde vært oppfunnet hadde minst en av oss sittet i fengsel. Den er den uken bibliotekvarslene kommer, og den beste vitsen er den om hun som trodde hun skulle få lagt alle de rene klærne inn i skapet. Det er den uka hvor jeg besvimer i sofaen når jeg tror alle er i seng, bare for å mutere til et brølemonster sju minutter etterpå når jeg nok en gang hører noen som tasser i gangen. Av og til er det bare katten. Da føler jeg meg litt dum.

Det er fine uker.

Og så er det det andre livet, hvor vi er to voksne i huset, og det ikke er mer leven rundt oss enn vi klarer å lage sjøl. Hvor jeg kan høre på mine egne spillelister på Spotify. Hvor samtalene ofte foregår i hele setninger. Hvor jeg kan jobbe uten å se på klokka, hvor jeg får levert bibliotekbøker, hvor det går an å ha grønnkål og byggryn til middag uten at noen av middagsgjestene ringer barnevernet. Av og til får jeg trent, og en gang var vi til og med på konsert.

Det er også fine uker.

-Savner du oss når vi ikke er hos deg, spurte mellomsten. Hun vet at Spotify-en min er Bieber-fri, og var muligens redd for at min uke uten barn skulle være like stusselig som spillelista.

Svaret er både ja og nei. Annenhver uke-livet har sin egen rytme. Den ene uka kan det være litt fullt, den andre uka kan det være litt tomt. Særlig på dager som 17. mai, og rundt jul, hvor vi har mange ting vi pleier å gjøre sammen. Jeg gleder meg alltid til å se ungene igjen, men jeg gleder meg av og til til å ikke se dem på noen dager også. Litt som intervalltrening, egentlig. Og annenhver uke er det den eneste intervalltreningen jeg får til.

Krysser av for tjuefire ganger sju timer med trening denne uka. Fornøyd.

Blogglistenhits

Brølebalansen

Jeg er ingen tilhenger av brøling som kommunikasjonsform. Jeg kan ikke fordra at folk brøler til meg. Jeg får utslett inni meg av å høre på brøling. Jeg har lyst å si at jeg ikke brøler, men alle barna mine kan lese, og akkurat når det kommer til det med hverdagsblogging er det egentlig litt dumt. Det er veldig vanskelig å konstruere idealbilder av seg selv med sånne tikkende bomber i kommentarfeltet.

Noen ganger brøler jeg fordi jeg synes jeg har gitt den samme beskjeden mellom hundre og to hundre ganger. Noen ganger fordi jeg er trøtt og lei og av en eller annen grunn har innover-lunte. Av og til litt uforutsigbart, fordi det plutselig bare blir nok av et eller annet. Særlig erting og småkjekling som hele tiden ligger og vipper på grensen til hyl og skrik. Da kan jeg finne på å brøle «KAN DERE SLUTTE Å BRØLE TIL HVERANDRE?!!!» Det er relativt usaklig, siden det fram til da ikke er andre enn meg som har brølt, men jeg er ikke et osean av opphøyet ro og tålmodighet, og vippe-krangling lager storm i hodet mitt.

brøling
Her har jeg tegnet omtrent hvordan en detonert hjemmebrølebombe kan framstå.

Så brøler vi litt til hverandre, og da er vi ikke nødvendigvis hyggelige eller saklige noen av oss, og vi vifter og fekter litt med armene, og bruker mer enn tre utropstegn selv om det bare er teit. Når vi er ferdige med å brøle er lufta litt klarere. Ikke alltid med en gang, men i hvert fall i løpet av dagen, og alltid før natta. Da er det hvitt flagg og nattakos og på tide å legge fram blanke ark med fargestifter til.

Beskrivelsen av den sitasjonen er ganske relevant, for hvis jeg skal lage en liste over hvem jeg brøler til, blir den ganske kort:

  1. Ungene mine
  2. Av og til katten

Jeg brøler ikke på jobb, og sjelden ute i det offentlige rom. Jeg brøler ikke noe særlig til samboeren min. Glefsing, helt klart. Dryppende sarkasmer, uten tvil. Ting jeg må be om unnskyldning for i første halvdel av relativt nær framtid, check. Men brøling? Voksenbrøling orker jeg ikke.

Det viser seg at personene som utløser hjemmebrøleren i meg i ti av ti tilfeller er under myndighetsalder. Mellom åtte og fjorten, for å være helt nøyaktig. Og ikke alle i den aldersgruppen heller. For jeg brøler ikke noe særlig til bonusbarna mine (her må vi i rettferdighetens navn lage en skala som definerer grensen mellom høy, streng snakking og brøling). Jeg brøler ikke til vennene til ungene mine. Det hender jeg brøler til katten, men det er når sant skal sies veldig lite tilfredsstillende.

Gjemmeleken. 1-0 til meg.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

(Jeg framstår som et skikkelig sjarmtroll nå, gjør jeg ikke? Hvis du er fra barnevernet eller har funnet fram telefonnummeret deres nå, vil jeg gjerne protokollføre at jeg helt på ordentlig ikke brøler fullt så ofte som det kan virke ut fra denne teksten).

Men jeg har grublet litt på dette her, og kommet fram til en slags formel:

Alder pluss nærhet til brøleofferet ganget med dagens lunte delt på tilgang på nattakos pluss andre utjevnende tiltak er lik brølebalanse

Ungene mine har jeg levd med siden de kom til. Vi har kranglet og kost, tullet, lekt, eksplodert, grått, gneldret og forhandlet. Vi kjenner hverandre ut og inn, og vet akkurat hvilke knapper vi skal trykke på for å få en eller annen reaksjon. Vi er som tektoniske plater; vi gnisser mot hverandre i en evig diskusjon om hvor grensen skal gå. Av og til er det nødvendig å lette på trykket. Så pirker vi på de aller, aller nærmeste, fisker etter respons, fyrer opp bålet og sender opp rakettene, før vi forhandler oss fra betinget våpenhvile til ubetinget fred og drikker kakao i kjøkkensofaen for å markere at stormen er over for denne gang (jeg klarer ikke å legge inn flere metaforer enn det i ett og samme avsnitt, beklager det).

Panikk-knapp installert.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Så skulle man kanskje tro at bonusbarna trykker på noen av de samme knappene. Og de gjør jo det. Vippe-krangling er det verste jeg vet, uansett hvem som driver med det. Grensene er de samme. Jeg er tullete glad i dem. Men jeg flyr ikke helt i flint likevel. Tvert imot kan jeg telle til både ti og fjorten. Litt urettferdig for de andre ungene, som kan få så hatten passer? Helt klart. Et mål å brøle mer til bonusbarna? På ingen måte. Men det tar tid å komme så nær hverandre at vi kan vise hverandre vrangsiden. Kontoen med nattakos og tillit og plaster på kneet må være ordentlig fylt opp før man kan gjøre et brøleuttak uten å gå rett i minus. Brølebalansen må være i orden.

Hadde det ikke vært for at barna mine leser denne bloggen, ville jeg gjerne påstått at jeg som følge av denne grublingen rundt brølebalanse, brøler mindre til dem. Men det er ikke helt sant. Det hender jeg klarer å telle helt til ti, men aldri så langt som til fjorten. Elleveåringen skal få lov til å by på litt av forklaringen.

Jeg: MEN HVORFOR MÅ JEG PÅ DØD OG LIV BLI SÅ SINT FØR DU HØRER ETTER, DA?!!!
11: Fordi det er morsomt.

Hva med kjærlighetsbarnet?

Seks varianter av standardspørsmål til nyfamilie:

-Dere skal ikke ha en til, da? (blunk, blunk)

-Seks barn, woo-hooo! Når kommer den sjuende, da? (hæhæhæhæ)

-Mine barn og dine barn, når slår dere til med «våre barn», da? (hæhæblunkhæhæ)

-Når kommer kjærlighetsbarnet, da? (blunk, blunk). (Kjærlighetsbarn? I motsetning til…hva da, egentlig? Vanlige barn?)

-Tenker dere å, eeeeh, hahahahahaaaa, jaaa, vil dere ha flere, eller? (liksomlatter)

-Åja, det blir nok en sjuende tenker jeg! (Know what I mean? Know what I mean? Nudge, nudge. Wink wink. Say no more!)

Svar:

-Nei.