Stikkordarkiv: den lengste denne uka

Seks og samliv (eller hva det er du egentlig leser)

– Er det sant at moren din har en blogg som heter seks og samliv???

cropped-seksogsamliv.jpg«Fem og samliv» hadde kanskje vært mindre stigmatiserende, men nå er vi nå en gang to voksne med til sammen seks barn. Så ja. Barn og bonusbarn må jevnlig svare bekreftende på slike spørsmål.

Vi (jeg sier vi, for selv om det er jeg som skriver, er vi to som drodler) skriver mye om nyfamilier. Et ganske naturlig tema, når plan A ikke gikk helt som man hadde tenkt, og man senere etablerer en ny familiekonstellasjon.

Familie er familie

Nyfamilier er ikke så veldig forskjellige fra andre familier. Vi har like mye rot på benken, vi brøler like mye, dagene er like travle. Just another mammablogg der altså. Men så er det en del problemstillinger som dukker opp, som ikke var så aktuelle før. To hjem, dine uker og mine uker, flytte sammen eller ei, samarbeid med ekser, intrikate hverdagskabaler. Sånt som veldig fort blir tema når folk med brudd i bagasjen treffes – særlig hvis det også innebærer historier med litt juicy knot. Har du for eksempel hørt den om hun som bare godtar å få mail fra eksen hver mandag klokka to?

Stemorblogger

FlokkDet er en grunn til at det er flere mammablogger enn skilsmisse- og stemorblogger. Det er ikke lett å gå gjennom et brudd, selv om man samarbeider aldri så bra. Det er mange potensielt ømme tær. Der det kan være (altfor) lett å skrive tant og fjas om egne barn, har bonusbarn mødre og fedre som ikke nødvendigvis synes det er tipp topp at stemor og stefar har laget seg en blogg. Det er ting som kan være både sårt og vondt og vanskelig å snakke om, ting som oppfattes helt forskjellig avhengig av hvilken side man står på.

Nå er Seks og samliv-kartet veldig oversiktlig og greit. Vi samarbeider så godt vi kan på kryss og tvers, og prøver å gjøre hverdagen så ukomplisert som mulig både for ungene og for hverandre. Men som de fleste skilte, havner vi ofte i prat med andre skilte, og utveksler erfaringer, frustrasjoner og vandrehistorier. Og det skriver vi litt om. Det, og vårt vanlige tull og tøys, som er en like stor del av hverdagen.

Prosjekt

Dette kommer aldri til å bli en blogg med et hyperaktivt kommentarfelt. Vi beveger oss i et delvis minebelagt område. Det går ikke an å utlevere eksen i en åpen kommentar på internettet. Eller, vel, jeg skjønner jo at det rent fysisk går an, det er jo mange som har fått det til før, jeg mener bare at det virkelig ikke går an.

Men jeg får mange tilbakemeldinger fra dere likevel, på melding og på mail. Det er veldig hyggelig.

Og vi jobber med et ganske stort prosjekt rundt dette temaet, som er litt hemmelig og som jeg gleder meg til å fortelle mer om senere.

Men hvis du har noe på hjertet rundt alt dette med nyfamilier, det være seg gode erfaringer, konkrete tips, eller rene skrekkhistorier – ta gjerne kontakt, på mail  eller Facebook. (NB: Dette er henvendelser som behandles anonymt).

 Litt om oss

2014-05-17-sirioysteinVi har tre pluss tre barn, på 15, 12, 9, 9, 7 og 6. Tekster som berører dem, får de lese før publisering. Som regel er det ikke nødvendig, vi har som utgangspunkt at vi ikke skal utlevere andre enn oss sjøl.

En av oss, tidligere omtalt som en av verdens ti kjekkeste menn, er seniorrådgiver. Han kunne jeg fint utlevert, hadde jeg bare ant hva seniorrådgivere driver med. Han er far til de tre yngste, stefar til de tre eldste, og fortsatt usikker på om han sovner eller besvimer om kvelden.

Jeg? Jeg skriver. Artikler, petiter, blogger. En liten bok. Jeg er mor til de tre eldste, stemor til de tre yngste, og pendlende deltidssamboer med løs tilknytning til arbeidslivet (eller frilanser, som det også kalles). Av og til glemmer jeg å ta mascara på begge øynene.

Vi er deltidssamboere – vi bor sammen i ukene uten barn. For oss passer det best sånn. Vi svarer ukentlig på spørsmål om når vi skal flytte sammen «på ordentlig», og av og til på spørsmål om når vi skal ha kjærlighetsbarnet. Svaret på det første spørsmålet (hvis man med «på ordentlig» mener fulltid), er når ungene blir store. Svaret på det andre spørsmålet er vanskeligere, for vi har ikke klart å finne ut hva som er forskjellen på kjærlighetsbarn og vanlige barn. Men vi tenker at vi har barn nok. Kanskje en katt, vi kan snakke om en katt. Men det får bli i et annet innlegg.

It’s complicated

Welcome to the dark side.

Jeg var litt pjusk i fjor, og plutselig befant jeg meg i et møte hvor noen sa ordet «restarbeidsevne». Det er litt det samme som restverdiredning etter brann, tror jeg. Reddes det som reddes kan!

morfinmelding
Tekstmelding post-morfin

Så jeg har jo tenkt litt. Og tenking er noe man har lett for å gjøre litt for mye av i (den ganske lange) perioden som kan lede fram til slike møter. Sykdom er et utmerket virkemiddel hvis man trenger et lite puff i navlebeskuende retning. Hvis hodet våkner en del før kroppen om morgenen, og hodet vil en del mer enn kroppen i løpet av dagen, er navlebeskuende ofte standard-innstillingen med mindre man aktivt har skrudd den over på et mer empatisk og sosialt akseptabelt program. Og det er det faktisk ikke alltid man husker å gjøre, før noen kanskje kommer med en liten påminner, og da kan man bruke den påminneren til å piske seg selv resten av dagen. En nydelig logikk.

Men altså. Man rekker mye tenking. Ikke all tenkingen får plass i ett blogginnlegg, og langt fra all tenkingen egner seg for publisering. Dette gjelder særlig de mørke utkantene, hvor hodet henger eller man nesten banner på seg nittitallsdiagnosen nakkesleng. «Helvetes forpulte møkkadrittkropp» er jo ikke noe man skriver på internettet så lenge man har barn som kan lese. (…)

Ting skjer. Shit happens. «Det var den vinteren onkel John fikk det med hofta, han ble jo aldri helt frisk av det der«, synger Tore Renberg i «Margaret«. Og jeg liker denne grafen, som vandrer rundt på sosiale medier med jevne mellomrom:

livet

Noe av det man er nødt til å lære seg når shit happens, er både veldig fint og veldig vanskelig på en gang: Å ta imot hjelp.

Det er mye lettere å hjelpe enn å bli hjulpet. Samtidig er det fint å få hjelp; å oppdage hvor mange som er så veldig klar for å hjelpe, med smått eller stort, og som gjør det med glede. De fleste av oss er jo sånn – vi hjelper mer enn gjerne, og fører ikke noe regnskap over det.

I mottakerenden er det å la være å føre regnskap kanskje den vanskeligste øvelsen, nest etter det å gi slipp og akseptere at man faktisk trenger hjelp til en del ting. Det er et regnskap som aldri vil gå opp, hvis man skal måle epler mot epler og pærer mot pærer.

Men det er noe veldig fint med det også. Det er som et sikkerhetsnett som kommer til syne, omtrent som når regnet legger seg på et spindelvev. Det har vært der hele tiden, men jeg har ikke tenkt så mye over det. Jeg er litt flau over at det måtte en grundig dørking til før jeg lærte meg å sette virkelig pris på det.

Regnskapsmessig er det vel heller ikke nødvendig at alt går opp hele tiden. I noen andres sikkerhetsnett spiller kanskje jeg en rolle, uten at det er noe jeg tenker så mye over. Og hvis noen lover at de skal hjelpe meg tilbake, tenker jeg at det trenger de jo ikke. Jeg vil ikke at de skal tenke at de skylder meg noe. Vi er jo ikke greie med hverandre fordi vi vil ha noe igjen. Vi er greie fordi det er en mye hyggeligere måte å bruke livet sitt på, enn å være sur.

Her trenger jeg en litt catchy punchline, men det er det kanskje noen av dere som kan hjelpe meg med?

Brølebalansen

Jeg er ingen tilhenger av brøling som kommunikasjonsform. Jeg kan ikke fordra at folk brøler til meg. Jeg får utslett inni meg av å høre på brøling. Jeg har lyst å si at jeg ikke brøler, men alle barna mine kan lese, og akkurat når det kommer til det med hverdagsblogging er det egentlig litt dumt. Det er veldig vanskelig å konstruere idealbilder av seg selv med sånne tikkende bomber i kommentarfeltet.

Noen ganger brøler jeg fordi jeg synes jeg har gitt den samme beskjeden mellom hundre og to hundre ganger. Noen ganger fordi jeg er trøtt og lei og av en eller annen grunn har innover-lunte. Av og til litt uforutsigbart, fordi det plutselig bare blir nok av et eller annet. Særlig erting og småkjekling som hele tiden ligger og vipper på grensen til hyl og skrik. Da kan jeg finne på å brøle «KAN DERE SLUTTE Å BRØLE TIL HVERANDRE?!!!» Det er relativt usaklig, siden det fram til da ikke er andre enn meg som har brølt, men jeg er ikke et osean av opphøyet ro og tålmodighet, og vippe-krangling lager storm i hodet mitt.

brøling
Her har jeg tegnet omtrent hvordan en detonert hjemmebrølebombe kan framstå.

Så brøler vi litt til hverandre, og da er vi ikke nødvendigvis hyggelige eller saklige noen av oss, og vi vifter og fekter litt med armene, og bruker mer enn tre utropstegn selv om det bare er teit. Når vi er ferdige med å brøle er lufta litt klarere. Ikke alltid med en gang, men i hvert fall i løpet av dagen, og alltid før natta. Da er det hvitt flagg og nattakos og på tide å legge fram blanke ark med fargestifter til.

Beskrivelsen av den sitasjonen er ganske relevant, for hvis jeg skal lage en liste over hvem jeg brøler til, blir den ganske kort:

  1. Ungene mine
  2. Av og til katten

Jeg brøler ikke på jobb, og sjelden ute i det offentlige rom. Jeg brøler ikke noe særlig til samboeren min. Glefsing, helt klart. Dryppende sarkasmer, uten tvil. Ting jeg må be om unnskyldning for i første halvdel av relativt nær framtid, check. Men brøling? Voksenbrøling orker jeg ikke.

Det viser seg at personene som utløser hjemmebrøleren i meg i ti av ti tilfeller er under myndighetsalder. Mellom åtte og fjorten, for å være helt nøyaktig. Og ikke alle i den aldersgruppen heller. For jeg brøler ikke noe særlig til bonusbarna mine (her må vi i rettferdighetens navn lage en skala som definerer grensen mellom høy, streng snakking og brøling). Jeg brøler ikke til vennene til ungene mine. Det hender jeg brøler til katten, men det er når sant skal sies veldig lite tilfredsstillende.

Gjemmeleken. 1-0 til meg.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

(Jeg framstår som et skikkelig sjarmtroll nå, gjør jeg ikke? Hvis du er fra barnevernet eller har funnet fram telefonnummeret deres nå, vil jeg gjerne protokollføre at jeg helt på ordentlig ikke brøler fullt så ofte som det kan virke ut fra denne teksten).

Men jeg har grublet litt på dette her, og kommet fram til en slags formel:

Alder pluss nærhet til brøleofferet ganget med dagens lunte delt på tilgang på nattakos pluss andre utjevnende tiltak er lik brølebalanse

Ungene mine har jeg levd med siden de kom til. Vi har kranglet og kost, tullet, lekt, eksplodert, grått, gneldret og forhandlet. Vi kjenner hverandre ut og inn, og vet akkurat hvilke knapper vi skal trykke på for å få en eller annen reaksjon. Vi er som tektoniske plater; vi gnisser mot hverandre i en evig diskusjon om hvor grensen skal gå. Av og til er det nødvendig å lette på trykket. Så pirker vi på de aller, aller nærmeste, fisker etter respons, fyrer opp bålet og sender opp rakettene, før vi forhandler oss fra betinget våpenhvile til ubetinget fred og drikker kakao i kjøkkensofaen for å markere at stormen er over for denne gang (jeg klarer ikke å legge inn flere metaforer enn det i ett og samme avsnitt, beklager det).

Panikk-knapp installert.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Så skulle man kanskje tro at bonusbarna trykker på noen av de samme knappene. Og de gjør jo det. Vippe-krangling er det verste jeg vet, uansett hvem som driver med det. Grensene er de samme. Jeg er tullete glad i dem. Men jeg flyr ikke helt i flint likevel. Tvert imot kan jeg telle til både ti og fjorten. Litt urettferdig for de andre ungene, som kan få så hatten passer? Helt klart. Et mål å brøle mer til bonusbarna? På ingen måte. Men det tar tid å komme så nær hverandre at vi kan vise hverandre vrangsiden. Kontoen med nattakos og tillit og plaster på kneet må være ordentlig fylt opp før man kan gjøre et brøleuttak uten å gå rett i minus. Brølebalansen må være i orden.

Hadde det ikke vært for at barna mine leser denne bloggen, ville jeg gjerne påstått at jeg som følge av denne grublingen rundt brølebalanse, brøler mindre til dem. Men det er ikke helt sant. Det hender jeg klarer å telle helt til ti, men aldri så langt som til fjorten. Elleveåringen skal få lov til å by på litt av forklaringen.

Jeg: MEN HVORFOR MÅ JEG PÅ DØD OG LIV BLI SÅ SINT FØR DU HØRER ETTER, DA?!!!
11: Fordi det er morsomt.

Det har blitt så lett å skille seg

Det har blitt så lett å skille seg, sier folk.

Folk går fra hverandre så lett, det har blitt så vanlig, sier folk.

Hva med ungene, tenker de ikke på ungene, sier folk.

I den offentlige samtalen er det en sånn ting som det er helt greit å si, det vekker ingen debatt, det hever ingen øyenbryn, det har vært sagt så mange ganger at det har blitt en slags sannhet.

Dette er hva jeg tror:

De som sier at det er lett å bli skilt, er enten fortsatt gift, eller har aldri vært gift.

De kan snakke om skilsmisse i én setning og julekaker i den neste, fordi det er ord som ikke gir så mange assosiasjoner. Eller, julekaker gir sannsynligvis flere. Skilsmisse, sier de kanskje, og så blablabla, og så går de over til å snakke om julekaker, og da kan det hende de får vann i munnen, for de tenker på lukter og smaker, det blir litt julestemning inni hodene deres med en gang, og de lurer på hvor de la oppskriften på berlinerkranser.

Hei du! Du, ja! (Eadweard Muybridge. Animal locomotion: an electro-photographic investigation of consecutive phases of animal movements. 1872-1885. USC Digital Library, 2010. Wikimedia Commons)
Hold kjeft. Spis julekaker. (Eadweard Muybridge. Animal locomotion: an electro-photographic investigation of consecutive phases of animal movements. 1872-1885. USC Digital Library, 2010. Wikimedia Commons)
De som har testet konseptet skilsmisse, henger ikke nødvendigvis med over til julekakene like kjapt. Skilsmisse er også et ord som har lukt og smak og assosiasjoner. Er skilsmissen helt fersk, er den kanskje som et stykke rått kjøtt, som blodsmak i kjeften, som en knyttneve i trynet, som en innebrenner-kvise det endelig har gått hull på, det er bare å velge. Det kan hende ingen passer, det kan hende alle passer, men ferske skilsmisser forbindes sjelden med fest og basar. En modnet skilsmisse kan være innviklet, utviklet, forviklet. Kanskje mindre sår, kanskje enda verre enn da den var fersk. Som knekkebrødsmuler i senga, som lukten av en gryte som har brent seg, som et vemodig minne, som en evig påminner om den store, viktige tingen du ikke fikk til. Jeg vet ikke. Jeg vet bare hva som stemmer for meg. Du vet hva som stemmer for deg. Folk som uttaler seg om hvor enkelt det er å skille seg, vet ingen av delene.

Men de har rett i én ting: Skilsmisse er nokså vanlig. Jeg har snakket med mange som er skilt. Vi har ulike erfaringer, til dels veldig ulike erfaringer til og med. Men vi har EN ting til felles:

  • Ingen synes det var lett.
  • Ingen hadde det som første utvei.
  • Vi vil sannsynligvis ikke anbefale deg å prøve det.
  • Vi må konsentrere oss VELDIG for ikke å klabbe til de som tror skilte foreldre ikke tenker på ungene.

Til deg som fortsatt er gift, eventuelt aldri har vært det: Det er helt sikkert ting du vet mer om enn skilsmisse. Husk på det før du åpner munnen neste gang, med mindre det er for å stappe inn en julekake.

Om den alvorlige likheten mellom nesehår, fnising og kanarifugler

BilbaoBilbao, for noen dager siden: En mann sitter på kafé og napper nesehår. Det er tydeligvis ikke lett. Det sitter tydeligvis godt fast. Han napper til han får tårer i øynene. Helt umulig å se vekk, helt umulig å ikke le. Mannen ler han også.

Noen gater lengre ned. Et busskur, gjort om til en fjong restaurant; tre bord med lange hvite duker, blankpusset bestikk, en lang, lang rekke med vinglass. Trafikken hviner forbi. For et påfunn! Rundt et hjørne, en håndskrevet meny i kjæledyrhøyde, ved siden av en skål med vann. Vær så god, hund! Diverse digg til deg! Vann er gratis!

Det finnes tøfler i størrelse 44 med Athletic de Bilbao-mønster. Det finnes en kafé dekorert med 200 forskjellige, tomme melkekartonger. Det finnes en pub med en hylle full av vin og kinderegg, det finnes en kjempediger, rosa, naken mann som er stilt ut for å lokke kunder inn i en butikk.

Det finnes overalt. Tusen grunner til å trekke på smilebåndet, tusen spor etter mennesker som tuller, leker, byr på seg selv. Gjør snurrige, snodige ting, som aldri kommer til å stå i noe pensum eller handlingsplan. Fine, rare ting. Glade mennesker. Tusen grunner til å være takknemlig bare over å få lov til å finnes.

Det finnes tv-skjermer. Det finnes flimrende bilder av blod, ødeleggelse, fortvilelse. Denne dagen var bildene fra Paris.

Utenfor Guggenheim-museet i Bilbao: Det finnes en gatemusikant, med en ghettoblaster breddfull av synth. Den spiller I can’t help falling in loooooove with youuuu, han spiller klarinett så øynene buler. To bittesmå, gamle venninner tar tak i hverandre og danser midt mellom alle turistene. En tredje venninne filmer dem med mobilkamera. I bakgrunnen; Frank Gehrys arkitektoniske mesterverk. En ubetalelig kontrast. Helt umulig å se vekk, helt umulig å ikke le. Damene ler de også.

De finnes noen som vil ødelegge sånt som dette. Hvordan forklarer man det? Hvordan forklarer vi dette til ungene våre?

Det finnes jo ingen forklaring på det.

I gamle gruver ble kanarifugler, om enn noe ufrivillig, brukt som livsforsikring. Så lenge fuglen kvitret og var brukbart fornøyd (situasjonen tatt i betraktning), var det ingen større fare på ferde. Ble den stille, på den ene eller andre måten, var det et tegn på mulig gassforgiftning, og gruvearbeiderne måtte komme seg ut.

Det er ikke så lett å le på dager med mye alvor. Men før eller siden bobler det fram igjen. Vondt finnes. Men det finnes aldri bare vondt. Lyden av latter er en fin livsforsikring.

Den mentale strekkbenken

Det første jeg tenker når jeg våkner om morgenen, er stort sett aldri at i dag skal jeg utrette noe stort. Fem av sju morgener tenker jeg «herregud er det morgen allerede», før jeg etter hvert tenker på kaffe. To av sju morgener tenker jeg først på kaffe. En gang i året, eller kanskje to, hvis det er et riktig bra år, våkner jeg og tenker at i dag, i dag er jammen dagen. I dag skal jeg begynne på noe av alt det jeg har så lyst å gjøre, noen av alle planene og drømmene som det ikke er tid eller overskudd til ellers. Og så tenker jeg på kaffe.

Dette er ikke et sponset innlegg, jeg kjøper kaffen min sjøl.

Dette er ikke en klage heller. Jeg er litt tung i panna om morgenen, sånn er det bare å være B-menneske. Det lysner fram mot lunsj, da klarer jeg både å løfte blikket og snakke i hele setninger. Etter lunsj ser jeg bare muligheter og ingen begrensninger.

IMG_2207 [1373979]Det handler stort sett om de samme tingene. Jeg vil at ungene mine skal vokse opp og ha det bra, og være glade, sympatiske mennesker som skjønner at vi er bortimot heldigst i verden som bor her i Norge. Jeg vil at vi skal ta vare på miljøet. Jeg vil at vi skal spise sunt og smart. Jeg vil at vi skal kjøpe mindre. Jeg vil skrive mer. Hundre løsrevne tanker, som i løpet av dagen blir oversatt til småting som på en eller annen måte kan knyttes til den røde tråden. På vei hjem fra jobb er jeg et litt bedre menneske. Jeg kjøper grønnkål og gir penger til flyktningene og tenker at i dag skal jeg jammen ta med ungene på kunstutstilling, og dessuten skal vi lese på sengekanten, og så skal jeg skrive litt før jeg sovner.

Så kommer vi hjem. Jeg har som vanlig glemt at det ikke er jeg som er sjefen, jeg er bare en slags arbeidsleder, og knapt nok det, skal vi dømme ut fra stabelen på kjøkkenbenken. Andre hoder tenkte andre tanker da de stod opp i dag tidlig, andre hoder har tenkt andre tanker i løpet av dagen. Hæ, kunstutstilling, skulle ikke vi i butikken da? Og på turn? Jeg ser at du har kjøpt grønnkål, men hva skal vi egentlig ha til middag?

De skal treffe venner og være på snurrelekeplassen, og bygge hytte under et teppe og to stoler, og dessuten hadde jeg glemt at vi alltid bruker minst to timer på å krangle om leksene. Innen vi er ferdig med det, og jeg har laget en noenlunde næringsrik middag i henhold til gjeldende formaninger, og levert og hentet på en eller annen aktivitet som er bra fordi det er viktig at barn er fysisk aktive, og fått dem i seng ikke så alt for lenge etter den foreskrevne idealtiden fordi det er viktig at barn får nok søvn, da er både jeg og dagen ferdig.

Der sitter jeg med grønnkålen.

Kjøkkenbenken ser ut som den har vært brukt til prøvesprengning.

Noen har kledd av seg og kledd på seg og kledd av seg og kledd på seg i en slags merket løype mellom stue, bad og soverom.

Gulvet på badet er dekket av plastponnier og barbier og petshoper som har badet i en bolle full av vann og oppløst dopapir.

Dette er ikke en klage. Det er bare sånn det er. Vi er mange viljer under samme tak. Det blir kaos. Vi gjør så godt vi kan, alle sammen. Jeg kan tenke og planlegge alt jeg orker, men det er fortsatt bare mine planer. Jeg kan si at vi skal ha det fint og ryddig, og at vi skal smake noe nytt minst en gang i uka, og at vi skal la være å krangle om leksene fordi da sparer vi en time og tre kvarter. Jeg tenker at det er så mye ballast jeg vil gi dem, så mye jeg vil hjelpe dem med, så mye jeg vil ordne og fikse før jeg sender dem ut i verden.

Det er bare det at de er sjøsatt, for lenge siden. Den ene drømmer om å dra på ekspedisjon. Den andre planlegger å bli politi og krimforfatter. Den tredje minner oss på at det er viktig å alltid få nok kos.

Hadde mine foreldre det sånn? Jeg husker at vi var mye på tur og aldri på kino, at vi hadde hjemmebakt brød så ofte at jeg var kjempeglad hver gang vi fikk kjøpekneipp, at jeg var masse, masse, masse med venner og at jeg var sur fordi jeg synes foreldrene mine var for strenge. (Jeg fikk ikke se Twin Peaks, så det snek jeg meg til å se hengende opp-ned i trappa ned mot stua.)

Jeg rekker ikke å gjøre alt jeg skulle ønske sammen med ungene mine. Vi skulle vært mer på ski, vi skulle vært mer ute og reist, vi skulle hatt mer juleverksted, vi skulle vært mer på biblioteket, vi skulle engasjert oss mer. Vi skulle helt klart spist mer grønnkål. For hver skulle og burde, sitter jeg mer og mer fast i den mentale strekkbenken.

«Tenk på det sånn,» sa en kamerat til meg en gang jeg sukket litt vel dypt, «at du må se på det fra månen. Fra månen er dette en sånn I-don’t-give-a-fuck-sak.»

Som i at ungene ikke måler oss etter den samme målestokken som vi bruker på oss sjøl.

Sånn må det kanskje være. Jeg står ved siden av den skitne stabelen på kjøkkenbenken og strekker meg mot månen, og et eller annet sted der, i viljen til alltid å strekke seg, ligger forhåpentligvis det som trengs for å gjøre små båter sjødyktige.