Stikkordarkiv: It’s complicated

En liten hyllest til en helt vanlig dag

Legge seg litt for seint, stå opp litt for tidlig, kjenne kroppen knirke en bønn om å få bli under dyna, bare litt til. Tvinge den opp, tvinge dagen i gang.

Huske hvor fint det er med morrakaffe, fyr i peisen, fin fyr ved frokostbordet. Glemme at det er så koselig at det nesten alltid er nødvendig å løpe til toget etterpå.

Irritere seg over svett ståplass på morratoget; det første toget alle stående morratryner langs hele strekningen orker å ta.

Brette opp ermer, brette ut arbeidsliste, brette fram et smil til gode kolleger.

Tenke på middag. Glemme å handle minst én ingrediens. Pusse små tenner. Pusse egne tenner. Legge seg litt for seint.

Gjenta.

Alle de vanlige dagene, de som bare kommer og går uten å gjøre noe særlig ut av seg, uten å ha en anledning på innerlomma, uten å by på verken glitter eller drama. Det er de dagene man savner når de plutselig ikke er der mer.

Det snur så fort.

Det lugget litt i 2015. Litt ising i rubben i 2016 også. 2017 skal bli bra, sier vi. Men noen omkring oss går inn i 2017 med litt lavere kølleføring enn planlagt, det er ikke alt som kan planlegges. Vi har nå, vi vet ingenting om etterpå.

Dette er en liten hyllest til en helt vanlig dag. Til en litt tørr brødskive, til en nesten ren bukse, til gnagsåret etter nye sko, til den lange smug-gjespen i mørket på skoleavslutningen, til kjøleskapet som er tomt for ost, til fire vinduskonvolutter, til poser under øynene, til lista med ting som helst skulle vært gjort i går. Til alt som er helt, helt vanlig. Vanlig er best i verden.

 

Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor livet
har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid

 

 

Blogglistenhits

Return of the Julemenneske

img_85641160Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig sitter jeg her og lager julekalender. Det er lenge til desember. Alt for lenge, synes jeg i dag. Jeg har lyst å kjøpe juletre. 13. november er kanskje litt tidlig. Jeg ser den. Men jeg har dratt fram julepynten. Jeg skal bare se litt på den.

Jula har ligget litt brakk her noen år. Det er så mange tradisjoner som på en eller annen måte er knyttet opp til familie. Men hva skjer med familietradisjonene når familien endrer form? De første annerledesjulene ble litt blasse. Continue reading Return of the Julemenneske

Vegetar-utfordring, uke 1

Dette er en klassisk suksesshistorie fra Seks og samliv. Noen av oss, vi trenger ikke å nevne navn (ikke nevn navn!), får av og til litt fikse idéer. Andre har en mer realistisk tilnærming til livet og hverdagen, og vi trenger ikke å nevne navn på ham heller. La oss bare kalle ham Mann (41). Vi kommer tilbake til det.

Den fikse idéen denne uka handler i korte trekk om å redde verden, i hvert fall en liten bit av den, ved å spise mindre rødt kjøtt.

Siden vi (jeg) har bestemt at vi ikke trenger å sette opp noe nøyaktig klimaregnskap (mest fordi jeg flyr hver uke og det ødelegger statistikken veldig), er dette ganske lett. Alt blir mye lettere når man kan være litt omtrentlig med tall og statistikk.

Uansett. Tenåringen er klimaengasjert, hun har attpåtil vært på klimatoppmøte så det skulle bare mangle, og hadde en hel kjøttfri måned i vår. Det gikk bra helt til hun reiste til sin farmor i påsken. Hennes farmor er et unikum på kjøkkenet. Og når farmor lager kjøttmat, vel… Det er vanskelig å være prinsipprytter når duften av hjemmelagede köttbullar ligger som et lavt skydekke over store deler av Skåne. Etter det har vi hatt noen kjøttfrie uker. Så ble det kjøttfrie dager. Så ble det redusert til en ambisjon.

Så kom barn 2 på banen, og stiftet en miljøkriger-organisasjon med to venninner. På instagram er de for el-sykler og mot engangsservise, og dessuten støtter de kreftforeningen. What’s not to love. Barn 3 toppet kransekaka med å erklære personlig krig mot privatbilismen, og vil bare være med i butikken for å kjøpe vaniljeyoghurt hvis vi ikke bruker bil. Så vi går og går og går, og jeg har to og en halv nakkeprolaps, og hvis kirurgen som truer med å operere dem får greie på at jeg bærer sekker og handleposer med mel og melk og poteter hjem fra butikken, kommer han til å operere meg for løse skruer i hodet i stedet.

 

img_8320465
Vi skal spise oss gjennom en vegetar-variant av denne her, tenkte vi.

Så traff tenåringen og jeg Mari Hult, som er enehersker på Vegetarbloggen og forfatter av vegankokeboken «Sykt godt». Det er en bok med bilder av mat som ser ut som noe vi kunne laget sjøl, så vi bestemte oss for å riste støvet av den litt slumrende fikse idéen om å spise mindre rødt og mer grønt. Meatfree Monday er bare for pingler tenkte vi samtidig, for det var veldig lett å tenke litt stort rett etter at vi hadde truffet Mari, så vi bestemte like gjerne at tre kjøttfrie dager i uka i ett år framover var et minstemål. Såpass må det nesten være hvis vi skal spise oss gjennom boka til Mari, sa vi til hverandre, og fattet vedtaket med det samme vi var der oppe, litt høye på livet. Barn 3 spiser jo bare pasta og poteter uansett.

 

Vi unnlot å nevne at favorittmaten til barn 2 er langtidsstekt lammelår, at barn 4 kunne levd utelukkende av bacon og nakkekoteletter, at barn 5 våkner av at han har drømt om pølser, og at mann (41), som kun fikk vedtaket til orientering per sms, jakter småvilt, griller alt, og veier livskvalitet i pinnekjøtt.

Av og til tenker jeg at han elsker meg på tross av og ikke på grunn av en del ting.

Vi begynte prosjekt mer grønt i høstferien, siden ferie er lik fri og vi liksom har god tid til å finne oppskrifter og lage handleliste og annet man trenger når man skal begynne Et Nytt og Bedre Liv.

Dag 1 bestemte vi oss for å rydde i fryseren. Vi fant kylling, pølser og marinerte koteletter. Det var best å ta det fram for å spise det opp, tenkte vi, så ikke det skulle bli liggende der for lenge.

Dag 2 hadde vi en del rester. Dag 3 også, vi hadde jo tross alt en del liggende i fryseren. Dag 4 skulle vi lage vegetar-lasagne. Men så ble klokka litt mye, og barn 3 ville helst ha nachos.

Det kunne godt være vegetar-nachos, informerte hun, så lenge vi lagde den med kjøtt.

Dag 5 skulle vi spise pizza hos noen venner. Da var det plutselig bare to dager igjen av uka, til å presse inn tre grønne dager.

I mellomtiden brukte mann (41) tiden på å sende snapchat-snutter av kjøttdisken i butikken. Fårikål blir liksom ikke helt det samme uten får.

Men vi har ikke gitt opp. Vi begynner bare på nytt neste uke. 0 down, 52 to go. Ikke noe problem.

 

img_8318
Ambisjon: Mindre rødt, mer grønt. I hvert fall fra og med neste uke…

 

Et blikk i krystallkula

krystallkulaLa oss si at du surrer deg inn til en spåkone. Ikke bry deg så mye om hvorfor du havnet der, for hvis du skal fortelle om det er du uansett nødt til å dikte opp en eller annen syk historie som får det til å høres så ironisk ut at det er sosialt akseptabelt. Men nå er du der, og du kikker inn i krystallkula. Continue reading Et blikk i krystallkula