Stikkordarkiv: jobb

En fot i bakken og hodet i skyene

 

img_8375551
Så glad blir man av å skrive bokkontrakt! (Siri Gjelsvik / Øystein Østraat)

Noen ganger skjer det litt mye på en gang. Denne høsten har vært litt sånn. I en absurd miks bestående av alt fra vanlig ukependling til salg og kjøp av hytte og hyttetomt, via et utvalg hjertelig tilstedeværende nakkeprolapser medfølgende overhengende trussel/lovnad om operasjon, til en barnebok antatt av Cappelen Damm, og en stjernefamiliebok flere forlag ville ha – vi valgte Tiden – gikk vi litt i hi.

 

Men nå er vi her igjen…

Vi gleder oss til å fortelle mer om bokprosjektet som foreløpig har arbeidstittel «Fra kjernefamilie til stjernefamilie», underveis i prosessen mot ferdig bok. Planen er utgivelse våren 2018.

Det betyr at vi det nærmeste året skal grave oss grundig ned i diverse problemstillinger nyfamilielivet fører med seg. Vi kommer til å fiske etter flere informanter som har noe på hjertet i den sammenheng. Mange har kontaktet oss allerede – det er så bra! Men vi hører gjerne fra deg også, enten du har stålkontroll på stjernefamilietilværelsen, eller ting er skikkelig innvikla. I et så rotete farvann er det rom for å være anonym. Har du lyst å ta en uforpliktende prat, kan du kontakte oss her eller på facebook.

I mellomtiden kan vi bekrefte at det er minst like stas som vi forestilte oss å signere bokkontrakt. (To kontrakter samme uke – den ene halvparten av oss signerte barnebok dagen før vi signerte fellesprosjektet – er så til de grader stas at all beskjedenhet bare må spares til en annen gang).

Jubalong!

Sykt barn lærer kvinne i nød å finne nye funksjoner på tv-en

Alle tre (fire) oppe, alle tre (fire) påkledd, alle matpakker i orden. Samlebånd, samlebånd, samlebånd, morgenstund må vente til i kveld. Ut, ut, ut, skole, skole, skole, jobb!

Det tok litt tid før jeg oppdaget at Barn 3 var slakk i pelsen helt på ordentlig. Det var riktignok litt mindre lyd i henne enn vanlig, men det er ikke alltid at jeg synes litt mindre lyd er kjempedumt, så det tenkte jeg ikke så mye på. Men da hun datt tungt ned på sofaen og ikke en gang orket å foreslå at hun skulle være hjemme fra skolen, tok jeg hintet.

sykt barnUtekontor ble hjemmekontor, hjemmekontor ble gjemmekontor. Ti tusen ting å gjøre, ren lykke for en som lever av å selge skrivetimer. Det er bare det at det ikke er kjempelett å skrive noe som helst når bakgrunnslyden er plinki-plonki, plinki-plonki, og dialogen er på et språk det ikke finnes noe valg for i Google Translate: «På tide for Makka Pakka å moffe med hoffepoffen sin! Hoppsideisi fant hoffepoffen. Makkapakka elsker hoffepoffen sin! Tuuuusen takk, Hoppsideisi! Sove nå, Ninkinonk!» Plinki-plonki, plinki-plonki.

Lyden i seg selv burde kanskje gjort meg bekymret for om hun var alvorlig syk, for det er ganske lenge siden hoffepoffe-hva-de-nå-heter var noe det gikk an å se på tv. Jeg burde kanskje konstatere at slaget var tapt, at det er kul umulig å få gjort noe som helst, og sette meg i sofaen med henne og erklære unntakstilstand og kosedag. Burde, burde. Det er bare det at det går ikke.

lyd avNød lærer kvinne i nød å finne nye funksjoner på tv-en. Eller nærmere bestemt, nye hull. Til øreklokker. (Alle dere som alltid har visst at det er hull til øreklokker på tv-en, hysj!)

Enter øreklokker. Exit summetone. Retur fra gjemmekontor til hjemmekontor mens det fortsatt er noe igjen av dagen. Ikke verdens beste konsulent i dag. Ikke verdens beste mamma heller. Men åtti prosent må være bra nok på en travel tirsdag.