Stikkordarkiv: jul

Nye juler

View this post on Instagram

Jul med snøgaranti

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Vi har pinnekjøtt eller ribbe eller juletorsk eller grandiosa på julaften.
Vi har alltid nisse eller vi tror ikke på nissen.
Vi har julestrømper eller vi har ikke julestrømper, vi ser på tegnefilmer og vi elsker eller hater Love Actually og vi går i kirken i bunad eller det kunne ikke falle oss inn å gå i kirken.

Det finnes mange juler. De formes over mange år; litt av min jul og litt av din jul, til sammen blir det vår jul, det blir en tradisjon – akkurat sånn gjør vi det når det er jul. Hva må du ha for at det skal være jul, spør avisene i «fem på gata», og vi vet akkurat hva vi ville svart om vi hadde blitt spurt.

Og så blir det annerledes. Les mer Nye juler

Julesnok

I går var vi innom arten julestruts, denne litt unnvikende skikkelsen som kan dukke opp når en som egentlig liker jul får akutte mestringsproblemer og muterer til en litt tafatt og problemorientert julefornekter med hodet i sanden, sand i øynene og intet land i sikte.

I dag fikk vi en annen gjest i juledyrehagen. Det er ikke en sjelden art, tvert imot er det sjelden å finne hus uten dem. Skapningen er hyggelig  og varmhjertet, men veldig, veldig nysgjerrig. Særlig før jul. Særlig når den har fått pakker med sitt navn på. Da trekker den seg ofte tilbake til hulen sin, enten som et rent forsvinningsnummer eller ved bruk av kreative men relativt lite troverdige unnskyldninger, som for eksempel at den for første gang i verdenshistorien har lyst å gjøre lekser på rommet sitt. Med døra igjen. Den setter på radioen for å kamuflere kraslelydene som kommer fra akkurat disse leksene. Etter noe tid kommer skapningen tilbake til resten av dyrehagen. Pakken som lå på plassen sin tidligere på dagen, ligger der fortsatt. Men den har av en eller annen grunn fått ett lag til med teip på seg. Ny teip oppå den gamle teipen.

Det er et tegn på at denne julesnoken ikke er fullt utvokst ennå. De fullvoksne julesnokene har utviklet langt mer sofistikerte metoder for å forhåndsgranske byttet sitt.

Storsnoken ser på veslesnoken og kan ikke kjefte. Som mor, så datter.

Jeg, en julestruts

Noen dager, når pengene ikke en gang rekker innom kontoen før de snur, og alle er sånn passe morragretne etter en natt med uvær som vekket både store og små, og den største av de minste har feber og halsvondt, og julekortene ikke har bestilt seg sjøl og julegavene ikke er påbegynt og huset på ingen måte lukter julekaker, og båtjævelen på toppen av det hele er frekk nok til å synke, da hender det jeg tenker at dette julegreiene er litt oppskrytt. Julestrutsen stikker hodet i sanden og gjør det den har lært at den skal gjøre i slike situasjoner; ta først på egen maske før man hjelper andre  tenk positivt  gi kjempefaen og trekk opp en flaske vin.

Den der julekalenderen

Den holdt i over to uker. Nesten seksten dager. Det er mange dager, særlig når man er omtrent fire år, og synes små luker med sjokolade bak er en fantastisk oppfinnelse. Og det er jo gøy, i hvert fall en stund, å gjøre sånn som de store gjør. Å lukke opp en liten luke hver dag, og vente helt til neste dag med neste luke. Men så kommer man til et punkt hvor det faktisk ikke går an lenger, hvor andre får gjøre det som passer for dem, hvor selvdisiplin får være et ord i en ordbok man kanskje ikke trenger å lese så mye i før man er i hvert fall sju, eller kanskje åtte til og med. Og når man har kommet til det punktet, da går det som det må gå, og da kan den som ikke er fire men nesten førti fort finne en fornøyd, sovende kar med nisselue på, og ved siden av ham en sjokoladekalender, med 24 åpne luker.

Å komme til julekort

«Å komme til julekort», begrep:

Følelse som oppstår når man begynner å få julekort uten å ha laget julekort, og følelsen varer såpass lenge at man innser at man ikke kommer til å få laget julekort, og dermed kommer til julekort.

(Er det innafor å sende ut 2014-kortene i år, hvis de ligger ferdige i skapet, ved siden av takkekortene fra konfirmasjonen, som ved en inkurie heller ikke er sendt ut? Hvis nei spør jeg bare for en venn).

Julekort, 2013-utgave. Foreløpig den siste utgaven sendt fra oss.

Blogglistenhits

Juletomt

View this post on Instagram

Julevær, check.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Det er det ene livet, hvor huset er fullt av liv og rot og kjøkkenbenken renner over av kopper som aldri rydder seg selv inn i oppvaskmaskinen, og jeg prøver å hjelpe til med lekser ganger tre mens jeg lager noe som skal likne på en næringsrik middag, noe som i seg selv ikke er så lett siden en tredjedel av middagsgjestene ikke vil ha noe annet enn pasta, og jeg kjører og henter på aktiviteter og blåser på skinnleggen til hun som alltid snubler på vei opp trappa for tiden, og vi leser om den vesle bygda som hadde glemt at det var jul, og prøver å huske at det er jul sjøl og pynter med en ekstra nisse, og jeg besvimer i sofaen når jeg tror alle er i seng, bare for å muteres til et brølemonster sju minutter etterpå når jeg nok en gang hører tassing i trappa, og jeg føler jeg må stå opp omtrent før jeg har lagt meg, og tenker at hvis ikke kaffe hadde vært oppfunnet, hadde jeg sittet i fengsel.

Det er fine uker.

Og så er det det andre livet, hvor jeg våkner om morran og får lov til å stirre litt tomt inn i en vegg helt til hjernen har tatt inn over seg at kroppen faktisk har stått opp. Hvor noen av og til oppfordrer meg til å sove så lenge at hjernen og kroppen kan stå opp samtidig. Hvor jeg kan jobbe så lenge jeg vil, uten å se på klokka hvis et møte trekker i langdrag. Hvor ingen av oss klager på middagen. Hvor jeg av og til rekker å trene. Hvor jeg ofte sovner i stedet for å besvime om kvelden.

Det er også fine uker.

Men det er noe med jul. Jeg elsker jul. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, jeg tror ikke det er særlig rasjonelt. Men jeg merker at skiftet mellom ukene med og uten barn, som har har sin ukompliserte rytme resten av året, er litt skarpere i desember. Det er en overgang fra myldrende julekaos, til en følelse av ganske tomt.

De hjemmelagede julenissene titter på meg med skjevt påtegnet smil, og jeg merker at jeg skuler litt tilbake.

Gaven som varmer hele året

kork

Juleverksted kan være helseskadelig, som vi så vidt var inne på i går. For å balansere inntrykket lanserer jeg derfor det ultimate juleverkstedproduktet; gaven som varmer hele året.

Først må man samle tilstrekkelig med råvarer. Ett gryteunderlag av champagnekorker krever mellom åtte og 12 korker, avhengig av hvor stor gryte som skal stå på den. Pinnekjøttgryter krever naturlig nok en hel del mer. Da er det bare å regne seg fram til hvor mange venner man har på gavelista, og hvor store gryter folk har. En standard mandagsgryte (tomatsuppe fra pose med litt ekstra makaroni) krever for eksempel åtte korker. Ganget med for eksempel ti venner som skal ha julegave, vil det si at du trenger 80 korker, pluss et par i reserve bare for sikkerhets skyld.

Champagnekorker er vanskelig å få kjøpt uten at de sitter fast i en champagneflaske, så det er lurt å begynne tidlig på året skal du rekke å samle nok.

Så låner du bormaskin av naboen, siden småbarnsmødre på alenebudsjett ikke kan investere i alskens verktøy i tide og utide, og borrer hull i alle korkene. Tre dem på ståltråd, putt en snaisen perle mellom hver kork, snurr sammen, og vips! Husk å sette lapp på gaven sånn at mottakeren skjønner hva det er for noe.

Når barna sier «Oi, mamma! Det var mange korker! Du må ha samlet lenge!», må du huske å svare bekreftende. Dagens gavetips der altså, fra Seks og samliv. Husk at selvgjort er selvgjort!