Stikkordarkiv: julegaver

Julehøne(mor)

onskeliste

Nytt juledyr: Julehøne(mor). En i utgangspunktet  vanlig og nokså pragmatisk høne, som når hun overleverer kyllingene til det andre redet for jula, muteres til en vanvittig tullehøne.

En vanlig hønemor ville, i hvert fall hvis hun var sent nok ute allerede, ventet til den litt mindre travle romjula med å få på plass kyllingenes julegaver, siden kyllingene ikke kommer for andre del av julefeiringen før både ribbe og pinnekjøtt har lagt seg.

En julehøne(mor), derimot, leser ønskelistene til de er gjennomvåte. Veslekroppen ønsker seg en fugl! En lekefugl, og den skal være av hard plast, ikke sånn myk, og den skal være i et bur, og den skal si pip-pip. For å være helt sikker på at ønsket forstås riktig, har ønskeren tegnet en fugl. Sukkerspinn står også på lista. Storesøsteren ønsker seg sokker. Sokker! Og den største vil ha badekuler! Julehøne(mor) er på dette tidspunktet både rødkantet og oppløst og synes det er den naturligste sak av verden, faktisk den viktigste sak i verden, at noen av disse ønskene oppfylles, og det før julaften, selv om kyllingene storkoser seg i det andre redet og gavene pent må ligge og vente på eierne sine en stund til. At en million to hundre og åtti tusen andre personer har lagt turen til Strømmen storsenter akkurat samtidig, i svært liknende ærend siden det tross alt er bare to dager til jul, er fullstendig irrelevant for julehøna.

Men i morgen har hun planer om å legge beina på bordet og ta livet med ro.

Det kommer hun til å si hvis du spør henne i morgen også.

Julesnok

Ny teip utenpå gammel teip og ett barn som leker uskyldig. #julesnok

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

I går var vi innom arten julestruts, denne litt unnvikende skikkelsen som kan dukke opp når en som egentlig liker jul får akutte mestringsproblemer og muterer til en litt tafatt og problemorientert julefornekter med hodet i sanden, sand i øynene og intet land i sikte.

I dag fikk vi en annen gjest i juledyrehagen. Det er ikke en sjelden art, tvert imot er det sjelden å finne hus uten dem. Skapningen er hyggelig  og varmhjertet, men veldig, veldig nysgjerrig. Særlig før jul. Særlig når den har fått pakker med sitt navn på. Da trekker den seg ofte tilbake til hulen sin, enten som et rent forsvinningsnummer eller ved bruk av kreative men relativt lite troverdige unnskyldninger, som for eksempel at den for første gang i verdenshistorien har lyst å gjøre lekser på rommet sitt. Med døra igjen. Den setter på radioen for å kamuflere kraslelydene som kommer fra akkurat disse leksene. Etter noe tid kommer skapningen tilbake til resten av dyrehagen. Pakken som lå på plassen sin tidligere på dagen, ligger der fortsatt. Men den har av en eller annen grunn fått ett lag til med teip på seg. Ny teip oppå den gamle teipen.

Det er et tegn på at denne julesnoken ikke er fullt utvokst ennå. De fullvoksne julesnokene har utviklet langt mer sofistikerte metoder for å forhåndsgranske byttet sitt.

Storsnoken ser på veslesnoken og kan ikke kjefte. Som mor, så datter.