Stikkordarkiv: julekalender

Return of the Julemenneske

img_85641160Jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig sitter jeg her og lager julekalender. Det er lenge til desember. Alt for lenge, synes jeg i dag. Jeg har lyst å kjøpe juletre. 13. november er kanskje litt tidlig. Jeg ser den. Men jeg har dratt fram julepynten. Jeg skal bare se litt på den.

Jula har ligget litt brakk her noen år. Det er så mange tradisjoner som på en eller annen måte er knyttet opp til familie. Men hva skjer med familietradisjonene når familien endrer form? De første annerledesjulene ble litt blasse. Continue reading Return of the Julemenneske

Julekalendermonsteret (en tilståelse)

Det begynner å røre på seg allerede i oktober. I november begynner det å bli vanskelig å holde nede. Julekalendermonsteret er ute av sommerdvalen.

Det er veldig fristende å spørre hvem i alle dager som kom på den tåpelige idéen med tjuefire små pakker ganger X antall unger hver bidige desember. Virkelig. Vedkommende skulle vært tvunget til å drikke julegløgg med rosiner fra januar til november.

Det er bare det at jeg ville blitt så innmari kvalm av all den gløggen. Jeg skal på ingen måte påta meg æren for konseptet julekalender, men julekalendermonsteret i eget hus er det dessverre ingen tvil om hvem som har skapt.

"Eg, altså, eg VETT ka så e i den neste pakken! Sjokolade!"

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Jeg er usikker på hvordan det begynte. Jeg er tåpelig begeistra for jul, det er jo et dårlig utgangspunkt. Jeg er ikke så bra på konsekvensanalyse heller. Dessuten har jeg litt problemer med å begrense meg. Og når jeg ikke helt klarer å begrense meg når det kommer til jul, og setter i gang pakkekalenderiet, og heller ikke begrenser meg noe særlig når det kommer til antall unger, og dessuten ikke skjønner konsekvensen av å la hvert barn få sin egen pakkekalender, da passer ordtaket «som man reder ligger man», bortsett fra at det blir sykt lite tid til ligging som en konsekvens av punktene over.

Alt dette har fått en del sære utslag. Pragmatikeren i meg var for eksempel innom for en del år siden og laget en julekalender i solid heltre, med tjuefire øyeskruer, solid nok til å holde selv tunge pakker til mange barn. Jeg malte snekker Andersen og julenissen på den. Så fornøyd var jeg, at jeg laget en til, som jeg ga til tvillingfamilien vår. De hadde nemlig ikke tradisjon for pakkekalender, og det mente jeg var bortimot uhørt (unnskyld, tvillingfamilie. Dere vet hvem dere er). En annen gang laget jeg en artikkel med en lang rekke tips til kalendergaver. Det gjør litt vondt å skrive dette, i tilfelle du lurte.

Samtidig har jeg har brølt over dustegaver som blir liggende og slenge overalt (bombe!). Jeg har forsøkt fornuftskalender, med sokker og truser og såper. Det var begrensa populært, selv om den eldste tok til orde for en øvelse i takknemlighet og husk på barna i Afrika. Jeg har laget pakkekalender bare av sjokolade. Det skapte konseptuell forvirring. Jeg har hatt spørreundersøkelse i barneflokken i et slags naivt håp om en dugnad for å tøyle julekalendermonsteret. Riiiight.

Dele kalender? Omtrent like populært som grønnkål. Aktivitetskalender, a la Martes variant i Casa Kaos? En strålende lavterskel-plan. Ungene ikke helt uinteressert. Sjansen for at jeg klarer å gjennomføre det? Null prosent. Og akkurat i dette frustrasjonsvinduet kommer det helsikes julekalendermonsteret og trykker på de samme knappene som i fjor, og året før, og året før. For tenk så koselig, da! Og tenk så glade de blir, da! Og det er jo jul bare en gang i året!

Det er februar bare en gang i året også, men la oss ikke blande ord som rasjonell inn i dette.

Fornuft vs følelser, 0-1, i år igjen. Det er jo også en juletradisjon.

 

Forbrytelse og straff

image

Sak: Manglende vitaminbjørner.
På tiltalebenken: Barn 7 år.

Utskrift av rettsboken:
Aktor (A): Du fikk en boks vitaminbjørner i julekalenderen din 1. desember.
Den tiltalte (T): Ja.
A: Det er 60 bjørner i en boks.
T: Er det?
A: Ja.
T: Oi, det var mange!
A: Ja. Vet du hvor mange som er igjen?
T: Nei. Ikke så mange…?
A: Riktig. Det er 15 stykker igjen.
T: Åja. Kan jeg få en?
A: Hold an, ketsjup. Du har vært hos meg 11 dager siden 1. desember.
T: Ja?
A: Det betyr at du har spist 45 vitaminbjørner på 11 dager.
T: Oi. Det kan jeg ikke huske.
A: Det er mer enn fire bjørner per dag.
T: Jaja. Det er ikke noe jeg kan huske.
A: Mener du at det er noen andre som har spist dem?
T: Nei, jeg bare kan ikke helt huske det.
A: Hva skal vi gjøre med det, da?
T: Vettsje. Men kan jeg få en?

Lærdom 1: Aktor noterer at årevis med overdreven bruk av tomme trusler har ført til at ungen ikke er redd for straff.

Lærdom 2: Mattelæreren på ungdomsskolen fikk rett da hun sa at alle har bruk for matte i hverdagen.

Lærdom 3. Sjuåringer blir ikke særlig imponert av praktisk hverdagsmatte.

Den der julekalenderen

Den holdt i over to uker. Nesten seksten dager. Det er mange dager, særlig når man er omtrent fire år, og synes små luker med sjokolade bak er en fantastisk oppfinnelse. Og det er jo gøy, i hvert fall en stund, å gjøre sånn som de store gjør. Å lukke opp en liten luke hver dag, og vente helt til neste dag med neste luke. Men så kommer man til et punkt hvor det faktisk ikke går an lenger, hvor andre får gjøre det som passer for dem, hvor selvdisiplin får være et ord i en ordbok man kanskje ikke trenger å lese så mye i før man er i hvert fall sju, eller kanskje åtte til og med. Og når man har kommet til det punktet, da går det som det må gå, og da kan den som ikke er fire men nesten førti fort finne en fornøyd, sovende kar med nisselue på, og ved siden av ham en sjokoladekalender, med 24 åpne luker.