Stikkordarkiv: logistikk

Hvor er buksa mi, hvor er skjorta mi, jeg er sikker på jeg hadde den i går…

Dere må passe på tingene deres, sier jeg, dere må vite hvor dere legger klærne deres og bøkene deres og leksene deres og hodene deres og gud vet hva. Sier jeg. Ikke sjelden fordi ett eller annet barn har lagt igjen et eller annet i det andre hjemmet sitt. Gymtøyet, for eksempel, gymtøyet ligger hos pappa. Jammen gymtøyet dere har her, da? spør jeg. Også hos pappa, sier hvilket som helst av barna. Rotehuer, surrekopper, svimedamer, sier jeg, og setter meg i bilen for å hente hva det nå er som mangler. Ikke fordi akkurat den tingen må være akkurat her, men fordi akkurat den tingen trengs akkurat her og nå. Og så skjeller og smeller jeg litt, aaargh, dere må jo huske, dere må jo ikke glemme, og så videre. Jada, blabla, sier ungene, som vet akkurat hvor dypt det stikker og ikke akkurat skjelver i buksene.

Hver mandag morgen er sånn: Vi løper rundt som jojoer for å samle sammen alt som skal være med til det andre hjemmet. Hver uke er vi enige om at det hadde vært lurt å gjøre kvelden før, men nå er vi nå en gang oss, og hvorfor være ute i god tid når vi i stedet kan lage skikkelig stress? Vi begynner å bli gode på mandagsstress. Og det er ikke så mye som skal fra det ene hjemmet til det andre; en pc, yndlingsgenseren, en ny bok som er så spennende å lese. Men det er fort gjort å gå på skolen i gymtøyet, og når man skal hjem til et annet hjem, havner det jo i vaskekurven der.

Akkurat som andre ting havner i vaskekurven her. Truser også. Voksentruser som ingen her i huset eier. Som noen har tjuvlånt av sin stemor, vil jeg tro. Akkurat som jeg regner med at et knippe av mine truser på samme vis har havnet i vaskekurven hos eksen. 

 

img_53701012899
Indirekte skittentøyvask med eksen

 

Det er en del ting man må se litt stort på i nyfamilietilværelsen. Tenker jeg, og bjeffer frustrert over gymtøyet som nok en gang er på vandring mellom hjemmene. For hvor vanskelig kan det egentlig være å holde orden på sakene sine?

Men det toppet seg da jeg ikke fant strykebrettet. Gymtøy, ok. Truser, forståelig. Men strykebrettet? Det er vel ikke noen som har tatt med seg strykebrettet? Jeg lette høyt og lavt, mer og mer irritert. Jeg visste at vi hadde strykebrett, vi hadde til og med nettopp kjøpt nytt, selveste deluxe-modellen til Biltema med mørkegrønt mønster og det hele. Vi var ute, jeg og mannen, og kjøpte strykebrett, og nå fant jeg det ingen steder.

Mannen bor på Østlandet.

 

img_7038
Romantisk utflukt til Biltema med mannen.

Jeg bor annenhver uke på Vestlandet og Østlandet. Jeg var ute sammen med mannen for å kjøpe strykebrett. Strykebrettet står selvfølgelig på Østlandet. Det hjelper ikke å lete etter det på Vestlandet da.

 

For meg er begge steder like mye hjem. Jeg tar med meg ting fra hus til hus, ikke så mye, men av og til er det sånn at alle favorittbuksene mine ligger i skapet i Nittedal, når jeg står nydusjet i Stavanger og lurer på hva i alle dager jeg da skal ta på meg.

Hjem er hjem. Og når hjem er to steder, er det ikke alltid så lett å huske hva som er hvor til enhver tid.

Jeg ser den. Jeg skal slutte å mase, unger. Jeg lover.

Seks og samliv på ferie

Vi gikk vi gjennom en park. En dame så på oss. Hun så den ene som danset foran, litt i sin egen verden, og de to som klatret på en geitebukk-statue, og den ene som gikk med nesa i en pokémonskjerm, og de to som byttet på å mate og skremme ender, og oss to voksne som vekslet på å danne fortropp og baktropp og hele tiden gikk og telte. En, to, fire, seks. En, tre, fem, seks. Tre, fem, hvor er sistemann? Nei, han er ikke vår. Der, bak treet! En, to….

Oi, sa damen.
Det var veldig mange unger.

Vi kunne jo ikke annet enn å være enige i det. Nyfamilier, med dine og mine og av og til våre, blir lett barnerike konstellasjoner. Med tre hver var vi strengt tatt ganske barnerike allerede før vi traff hverandre.

Hvordan er det egentlig å dra på tur med hele den flokken, spurte en venninne.
Ååååå, det går så fint så, sa jeg. Og det er jo ikke sånn at det IKKE er sant. Våre tre pluss tre har funnet hverandre på kryss og tvers og er en salig mølje av kos og hygge.

Men jeg skjønte på min venninne at svaret mitt var litt utilfredsstillende. Så her kommer resten av sannheten om seks og samliv på ferie:

feriemølje
Monty Python’s Flying Circus med venner.

Vi er den uryddige flokken som kommer inn på den sjarmerende danske kaféen hvor du sitter og tror du skal få nyte en fredelig lunsj. Vi tar halve plassen og tre fjerdedeler av lufta i lokalet, og bruker en tjuefem minutter på høylytt polemikk mens vi prøver å finne ut hva alle vil bestille. Har de noe uten gluten? Hva med laktose? Kommer salaten uten tomat, og går det an å få dressingen ved siden av? Det er vi som må til med krisehåndtering når det ved en inkurie er innvilget cola ved den ene enden av bordet, og bare vann i den andre. Minst én lager en scene fordi de ikke har spaghetti, og det er til enhver tid en som må tisse og absolutt ikke vil gå alene. Minst to liker ikke maten som blir servert, og servitørene og de på kjøkkenet griner av en blanding av utmattelse og lettelse når vi omsider kommer oss ut. På bordet står det to fulle kaffekopper som vi likevel ikke rakk å drikke, og det ligger ikke noe tips etter oss, fordi ett av barna så at vi hadde glemt igjen masse penger på bordet så hun var grei og tok det med.

 

I feriehuset står den yngste opp i god tid før vi er våkne om morgenen, og den eldste legger seg lenge etter at vi har begynt å glippe med øynene om kvelden. I mellomtiden har vi voksne spilt fotball og boccia og vært i bassenget med et varierende utvalg barn, og dessuten handlet og grillet og vasket opp. Det hadde vært fint å ha tid til å se hverandre dypt inn i øynene i løpet av ferien, det hadde jo det. Men turnélivet med omreisende sirkus har sine begrensninger.

Sommeravslutningsinflasjon

posekakistan
Faksimile: NRK Buskerud/ facebook

Overskrift denne uka: Posekakene tar over kakebordet. Foto: En rad sjokoladekakeaktigheter, med opphav fra en pose nær deg, overdrysset med varierende grad av melis, ved siden av en og annen deluxe-utgave med glasur. Problemstilling: Folk baker ikke ordentlige kaker mer. En far forteller at han sannsynligvis har smakt flere posekaker i det siste, og innrømmer at han til og med har bakt en sjøl. En baker synes det avfotograferte kakebordet er stusselige greier, og mener det ikke tar lengre tid å bake egne kaker. Ferdigkakeprodusentene ler hele veien til banken, fordi alle de kakekrevende sommeravslutningene gjør at posekakesalget dobles i mai og juni. Alt i alt et fint lite bevis på at det snart er sommerferie også i redaksjonene; agurksesongen er i gang.

Den virkelige saken her er jo alle sommeravslutningene.

Elevene har sommeravslutning i klassene. I tillegg har klassene ofte en sommeravslutning med foreldrene. Turnen og fotballen og friidretten og svømminga og musikken har sommeravslutning. Det blir litt hektisk med alle avslutningene, så sommeravslutningskomiteen foreslår noe med engangsgrill og kan noen være så snill å bake en kake? Ungene har ikke rukket å øve på en sommeravslutningssang, men det er jo koselig å møtes likevel?

Så sitter vi på rekke og rad et eller annet sted hvor det kan engangsgrilles mens vi har det koselig likevel, sammen med de fire vi kjenner litt fra før. Det er tross alt ikke en optimal arena for å stifte nye bekjentskaper når man ser litt på klokka og helst skulle vært et annet sted, i stedet for å spise litt svarte grillpølser til middag i dag igjen.

Det er sånne avslutninger hvor ingen legger særlig merke til om du kommer, og hvis de legger merke til det, tar de det i hvert fall ikke særlig tungt. Til tross for det er det også sånne avslutninger hvor du føler du BØR være med, på grunn av en eller annen ikke nedskrevet og ullent formulert regel om hva man må gjøre for å være en god forelder.

Må absolutt alt sommeravsluttes? Sommeravslutning på skolen er koselig, men det jo ikke alle på svømminga og turnen og fingerheklinga man kommer på å savne før de plutselig er der igjen? Og da er det jo snart jul uansett, og da skal vi ha juleavslutningsbonanza for å markere at det er to uker til vi ses igjen. Kan noen lage grøt?

 

 

Annenhver uke

Det er noe med det der å føle seg savnet, altså. #velkommenhjem

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Det er det ene livet, hvor huset myldrer av liv og rot og kjøkkenbenken renner over av kopper som aldri rydder seg selv inn i oppvaskmaskinen. Jeg prøver å hjelpe til med lekser ganger tre mens jeg lager noe som skal likne på en variert og næringsrik middag, og det er litt vanskelig siden en tredjedel av middagsgjestene ikke vil ha noe annet enn pasta eller potet med smør. Jeg roper korte beskjeder, jeg kjører og henter på aktiviteter, jeg kjøper grillpølser til sommeravslutning, jeg blåser på skinnleggen til hun som for tiden har bein som vokser fortere enn hodet får med seg og derfor alltid snubler på vei opp trappa. Vi leser om Otto Monster som er så flink på skolen at han får kjeft, vi pumper sykkeldekk, vi tømmer fryseren for is, og i vinduskarmen er det legoklosser. Det er de ukene hvor jeg så vidt får snakket med kjæresten på telefon, fordi det av og til skjer så mye på begge kanter at vi må stå opp omtrent før vi har lagt oss, og jeg tenker at hvis ikke kaffe hadde vært oppfunnet hadde minst en av oss sittet i fengsel. Den er den uken bibliotekvarslene kommer, og den beste vitsen er den om hun som trodde hun skulle få lagt alle de rene klærne inn i skapet. Det er den uka hvor jeg besvimer i sofaen når jeg tror alle er i seng, bare for å mutere til et brølemonster sju minutter etterpå når jeg nok en gang hører noen som tasser i gangen. Av og til er det bare katten. Da føler jeg meg litt dum.

Det er fine uker.

Og så er det det andre livet, hvor vi er to voksne i huset, og det ikke er mer leven rundt oss enn vi klarer å lage sjøl. Hvor jeg kan høre på mine egne spillelister på Spotify. Hvor samtalene ofte foregår i hele setninger. Hvor jeg kan jobbe uten å se på klokka, hvor jeg får levert bibliotekbøker, hvor det går an å ha grønnkål og byggryn til middag uten at noen av middagsgjestene ringer barnevernet. Av og til får jeg trent, og en gang var vi til og med på konsert.

Det er også fine uker.

-Savner du oss når vi ikke er hos deg, spurte mellomsten. Hun vet at Spotify-en min er Bieber-fri, og var muligens redd for at min uke uten barn skulle være like stusselig som spillelista.

Svaret er både ja og nei. Annenhver uke-livet har sin egen rytme. Den ene uka kan det være litt fullt, den andre uka kan det være litt tomt. Særlig på dager som 17. mai, og rundt jul, hvor vi har mange ting vi pleier å gjøre sammen. Jeg gleder meg alltid til å se ungene igjen, men jeg gleder meg av og til til å ikke se dem på noen dager også. Litt som intervalltrening, egentlig. Og annenhver uke er det den eneste intervalltreningen jeg får til.

Krysser av for tjuefire ganger sju timer med trening denne uka. Fornøyd.

Blogglistenhits

Jeg trenger en app

Jeg trenger en app som ikke bare finner igjen bilen min på flyplassparkeringen, men som minner meg på at det ikke er noen grunn til å lete etter den der når den står hjemme i garasjen fordi jeg faktisk tok flybussen.

Hvorfor gjøre i dag det du kan utsette til i morgen #stilleben

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Jeg trenger en app som rydder i huset.

Jeg er veldig flink til å VASKE klær. Etter det stopper det liksom litt opp. #prosessfeil #gloomysunday

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Jeg trenger en app som sorterer, bretter og legger på plass klærne etter at de er vasket.

…så var det oss, da. #sokkeberget #gloomysunday #klesvask #hatehatehate

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Jeg trenger en app som sorterer sokker.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Jeg trenger en app som oversetter tenåringslogikk til vanlig menneskelogikk, sånn at jeg skjønner hva som EGENTLIG er spørsmålet.

Og så trenger jeg sjokolade.

Det var alt for i dag.

På forhånd takk.