Stikkordarkiv: logistikk

Hvor er buksa mi, hvor er skjorta mi, jeg er sikker på jeg hadde den i går…

Dere må passe på tingene deres, sier jeg, dere må vite hvor dere legger klærne deres og bøkene deres og leksene deres og hodene deres og gud vet hva. Sier jeg. Ikke sjelden fordi ett eller annet barn har lagt igjen et eller annet i det andre hjemmet sitt. Gymtøyet, for eksempel, gymtøyet ligger hos pappa. Jammen gymtøyet dere har her, da? spør jeg. Også hos pappa, sier hvilket som helst av barna. Rotehuer, surrekopper, svimedamer, sier jeg, og setter meg i bilen for å hente hva det nå er som mangler. Ikke fordi akkurat den tingen må være akkurat her, men fordi akkurat den tingen trengs akkurat her og nå. Og så skjeller og smeller jeg litt, aaargh, dere må jo huske, dere må jo ikke glemme, og så videre. Jada, blabla, sier ungene, som vet akkurat hvor dypt det stikker og ikke akkurat skjelver i buksene.

Hver mandag morgen er sånn: Vi løper rundt som jojoer for å samle sammen alt som skal være med til det andre hjemmet. Hver uke er vi enige om at det hadde vært lurt å gjøre kvelden før, men nå er vi nå en gang oss, og hvorfor være ute i god tid når vi i stedet kan lage skikkelig stress? Vi begynner å bli gode på mandagsstress. Og det er ikke så mye som skal fra det ene hjemmet til det andre; en pc, yndlingsgenseren, en ny bok som er så spennende å lese. Men det er fort gjort å gå på skolen i gymtøyet, og når man skal hjem til et annet hjem, havner det jo i vaskekurven der.

Akkurat som andre ting havner i vaskekurven her. Truser også. Voksentruser som ingen her i huset eier. Som noen har tjuvlånt av sin stemor, vil jeg tro. Akkurat som jeg regner med at et knippe av mine truser på samme vis har havnet i vaskekurven hos eksen. 

 

img_53701012899
Indirekte skittentøyvask med eksen

 

Det er en del ting man må se litt stort på i nyfamilietilværelsen. Tenker jeg, og bjeffer frustrert over gymtøyet som nok en gang er på vandring mellom hjemmene. For hvor vanskelig kan det egentlig være å holde orden på sakene sine?

Men det toppet seg da jeg ikke fant strykebrettet. Gymtøy, ok. Truser, forståelig. Men strykebrettet? Det er vel ikke noen som har tatt med seg strykebrettet? Jeg lette høyt og lavt, mer og mer irritert. Jeg visste at vi hadde strykebrett, vi hadde til og med nettopp kjøpt nytt, selveste deluxe-modellen til Biltema med mørkegrønt mønster og det hele. Vi var ute, jeg og mannen, og kjøpte strykebrett, og nå fant jeg det ingen steder.

Mannen bor på Østlandet.

 

img_7038
Romantisk utflukt til Biltema med mannen.

Jeg bor annenhver uke på Vestlandet og Østlandet. Jeg var ute sammen med mannen for å kjøpe strykebrett. Strykebrettet står selvfølgelig på Østlandet. Det hjelper ikke å lete etter det på Vestlandet da.

 

For meg er begge steder like mye hjem. Jeg tar med meg ting fra hus til hus, ikke så mye, men av og til er det sånn at alle favorittbuksene mine ligger i skapet i Nittedal, når jeg står nydusjet i Stavanger og lurer på hva i alle dager jeg da skal ta på meg.

Hjem er hjem. Og når hjem er to steder, er det ikke alltid så lett å huske hva som er hvor til enhver tid.

Jeg ser den. Jeg skal slutte å mase, unger. Jeg lover.

Seks og samliv på ferie

Vi gikk vi gjennom en park. En dame så på oss. Hun så den ene som danset foran, litt i sin egen verden, og de to som klatret på en geitebukk-statue, og den ene som gikk med nesa i en pokémonskjerm, og de to som byttet på å mate og skremme ender, og oss to voksne som vekslet på å danne fortropp og baktropp og hele tiden gikk og telte. En, to, fire, seks. En, tre, fem, seks. Tre, fem, hvor er sistemann? Nei, han er ikke vår. Der, bak treet! En, to….

Oi, sa damen.
Det var veldig mange unger.

Vi kunne jo ikke annet enn å være enige i det. Nyfamilier, med dine og mine og av og til våre, blir lett barnerike konstellasjoner. Med tre hver var vi strengt tatt ganske barnerike allerede før vi traff hverandre.

Hvordan er det egentlig å dra på tur med hele den flokken, spurte en venninne.
Ååååå, det går så fint så, sa jeg. Og det er jo ikke sånn at det IKKE er sant. Våre tre pluss tre har funnet hverandre på kryss og tvers og er en salig mølje av kos og hygge.

Men jeg skjønte på min venninne at svaret mitt var litt utilfredsstillende. Så her kommer resten av sannheten om seks og samliv på ferie:

feriemølje
Monty Python’s Flying Circus med venner.

Vi er den uryddige flokken som kommer inn på den sjarmerende danske kaféen hvor du sitter og tror du skal få nyte en fredelig lunsj. Vi tar halve plassen og tre fjerdedeler av lufta i lokalet, og bruker en tjuefem minutter på høylytt polemikk mens vi prøver å finne ut hva alle vil bestille. Har de noe uten gluten? Hva med laktose? Kommer salaten uten tomat, og går det an å få dressingen ved siden av? Det er vi som må til med krisehåndtering når det ved en inkurie er innvilget cola ved den ene enden av bordet, og bare vann i den andre. Minst én lager en scene fordi de ikke har spaghetti, og det er til enhver tid en som må tisse og absolutt ikke vil gå alene. Minst to liker ikke maten som blir servert, og servitørene og de på kjøkkenet griner av en blanding av utmattelse og lettelse når vi omsider kommer oss ut. På bordet står det to fulle kaffekopper som vi likevel ikke rakk å drikke, og det ligger ikke noe tips etter oss, fordi ett av barna så at vi hadde glemt igjen masse penger på bordet så hun var grei og tok det med.

 

I feriehuset står den yngste opp i god tid før vi er våkne om morgenen, og den eldste legger seg lenge etter at vi har begynt å glippe med øynene om kvelden. I mellomtiden har vi voksne spilt fotball og boccia og vært i bassenget med et varierende utvalg barn, og dessuten handlet og grillet og vasket opp. Det hadde vært fint å ha tid til å se hverandre dypt inn i øynene i løpet av ferien, det hadde jo det. Men turnélivet med omreisende sirkus har sine begrensninger.

Sommeravslutningsinflasjon

posekakistan
Faksimile: NRK Buskerud/ facebook

Overskrift denne uka: Posekakene tar over kakebordet. Foto: En rad sjokoladekakeaktigheter, med opphav fra en pose nær deg, overdrysset med varierende grad av melis, ved siden av en og annen deluxe-utgave med glasur. Problemstilling: Folk baker ikke ordentlige kaker mer. En far forteller at han sannsynligvis har smakt flere posekaker i det siste, og innrømmer at han til og med har bakt en sjøl. En baker synes det avfotograferte kakebordet er stusselige greier, og mener det ikke tar lengre tid å bake egne kaker. Ferdigkakeprodusentene ler hele veien til banken, fordi alle de kakekrevende sommeravslutningene gjør at posekakesalget dobles i mai og juni. Alt i alt et fint lite bevis på at det snart er sommerferie også i redaksjonene; agurksesongen er i gang.

Den virkelige saken her er jo alle sommeravslutningene.

Elevene har sommeravslutning i klassene. I tillegg har klassene ofte en sommeravslutning med foreldrene. Turnen og fotballen og friidretten og svømminga og musikken har sommeravslutning. Det blir litt hektisk med alle avslutningene, så sommeravslutningskomiteen foreslår noe med engangsgrill og kan noen være så snill å bake en kake? Ungene har ikke rukket å øve på en sommeravslutningssang, men det er jo koselig å møtes likevel?

Så sitter vi på rekke og rad et eller annet sted hvor det kan engangsgrilles mens vi har det koselig likevel, sammen med de fire vi kjenner litt fra før. Det er tross alt ikke en optimal arena for å stifte nye bekjentskaper når man ser litt på klokka og helst skulle vært et annet sted, i stedet for å spise litt svarte grillpølser til middag i dag igjen.

Det er sånne avslutninger hvor ingen legger særlig merke til om du kommer, og hvis de legger merke til det, tar de det i hvert fall ikke særlig tungt. Til tross for det er det også sånne avslutninger hvor du føler du BØR være med, på grunn av en eller annen ikke nedskrevet og ullent formulert regel om hva man må gjøre for å være en god forelder.

Må absolutt alt sommeravsluttes? Sommeravslutning på skolen er koselig, men det jo ikke alle på svømminga og turnen og fingerheklinga man kommer på å savne før de plutselig er der igjen? Og da er det jo snart jul uansett, og da skal vi ha juleavslutningsbonanza for å markere at det er to uker til vi ses igjen. Kan noen lage grøt?

 

 

Annenhver uke

Det er det ene livet, hvor huset myldrer av liv og rot og kjøkkenbenken renner over av kopper som aldri rydder seg selv inn i oppvaskmaskinen. Jeg prøver å hjelpe til med lekser ganger tre mens jeg lager noe som skal likne på en variert og næringsrik middag, og det er litt vanskelig siden en tredjedel av middagsgjestene ikke vil ha noe annet enn pasta eller potet med smør. Jeg roper korte beskjeder, jeg kjører og henter på aktiviteter, jeg kjøper grillpølser til sommeravslutning, jeg blåser på skinnleggen til hun som for tiden har bein som vokser fortere enn hodet får med seg og derfor alltid snubler på vei opp trappa. Vi leser om Otto Monster som er så flink på skolen at han får kjeft, vi pumper sykkeldekk, vi tømmer fryseren for is, og i vinduskarmen er det legoklosser. Det er de ukene hvor jeg så vidt får snakket med kjæresten på telefon, fordi det av og til skjer så mye på begge kanter at vi må stå opp omtrent før vi har lagt oss, og jeg tenker at hvis ikke kaffe hadde vært oppfunnet hadde minst en av oss sittet i fengsel. Den er den uken bibliotekvarslene kommer, og den beste vitsen er den om hun som trodde hun skulle få lagt alle de rene klærne inn i skapet. Det er den uka hvor jeg besvimer i sofaen når jeg tror alle er i seng, bare for å mutere til et brølemonster sju minutter etterpå når jeg nok en gang hører noen som tasser i gangen. Av og til er det bare katten. Da føler jeg meg litt dum.

Det er fine uker.

Og så er det det andre livet, hvor vi er to voksne i huset, og det ikke er mer leven rundt oss enn vi klarer å lage sjøl. Hvor jeg kan høre på mine egne spillelister på Spotify. Hvor samtalene ofte foregår i hele setninger. Hvor jeg kan jobbe uten å se på klokka, hvor jeg får levert bibliotekbøker, hvor det går an å ha grønnkål og byggryn til middag uten at noen av middagsgjestene ringer barnevernet. Av og til får jeg trent, og en gang var vi til og med på konsert.

Det er også fine uker.

-Savner du oss når vi ikke er hos deg, spurte mellomsten. Hun vet at Spotify-en min er Bieber-fri, og var muligens redd for at min uke uten barn skulle være like stusselig som spillelista.

Svaret er både ja og nei. Annenhver uke-livet har sin egen rytme. Den ene uka kan det være litt fullt, den andre uka kan det være litt tomt. Særlig på dager som 17. mai, og rundt jul, hvor vi har mange ting vi pleier å gjøre sammen. Jeg gleder meg alltid til å se ungene igjen, men jeg gleder meg av og til til å ikke se dem på noen dager også. Litt som intervalltrening, egentlig. Og annenhver uke er det den eneste intervalltreningen jeg får til.

Krysser av for tjuefire ganger sju timer med trening denne uka. Fornøyd.

Blogglistenhits

Jeg trenger en app

Jeg trenger en app som ikke bare finner igjen bilen min på flyplassparkeringen, men som minner meg på at det ikke er noen grunn til å lete etter den der når den står hjemme i garasjen fordi jeg faktisk tok flybussen.

Jeg trenger en app som rydder i huset.

Jeg trenger en app som sorterer, bretter og legger på plass klærne etter at de er vasket.

Jeg trenger en app som sorterer sokker.

Jeg trenger en app som oversetter tenåringslogikk til vanlig menneskelogikk, sånn at jeg skjønner hva som EGENTLIG er spørsmålet.

Og så trenger jeg sjokolade.

Det var alt for i dag.

På forhånd takk.

Konfirmasjons-invitasjons-komplikasjoner

Vi skulle lage en fjong invitasjon, slik kutymen tilsier. Ikke nødvendigvis en trykksak, men i hvert fall en klipp-og-lim-sak, som i sin framtoning skulle kommunisere i hvert fall et snev av høytidelighet. En konfirmasjon er jo en aldri så liten milepæl, og det inviterer man jo ikke til på sms eller en post-it på kjøleskapet.

Det viser seg at det var det vi skulle gjort. Les mer Konfirmasjons-invitasjons-komplikasjoner

«Home sweet home» (fjellvettregler etter hjemkomst fra hyttetur)

De nye fjellvettreglene er sikkert bra. Men de tar ikke høyde for de virkelig farlige situasjonene, som oppstår før avreise og etter hjemkomst. Her er tilleggsreglene, som kan redde liv, forhold og materielle verdier!

  1. Planlegg turen så det er nok tid mellom arbeids-/skoledagens slutt og avreise, sånn at pakke- og transportansvarlig slipper hjerteinfarkt, sprukne blodkar og brøleanfall. (Lytt til erfarne panikkpakkere: Det er alltid nødvendig med minst dobbelt så lang tid fredag før avreise, som du legger opp til mens du er tidsoptimist mandag formiddag).
  2. Tilpass turen etter evne og forhold. Husk at mesteparten av overskuddet ditt er brukt opp før du har kommet så langt som inn i bilen (ref punkt 1), og at evnen til å takle for eksempel gjenglemt hyttenøkkel er tilsvarende redusert. Det kan fort påvirke diverse forhold (it’s complicated), og da er det viktig at du ikke har glemt vin.
  3. Ta hensyn til værvarselet. Er det meldt kraftig nedbør, tenk nøye gjennom om du orker å sitte inne på hytta hele helga med en gjeng rastløse unger uten internett-tilgang.
  4. Sørg for nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.  img_5208-1
    Vær forberedt på at ingen av ungene gidder å hjelpe til med å rydde etter at dere har kommet hjem, og at nødvendig sikringsutstyr (stegjern , klatretau, hjelm) ligger lett tilgjengelig i gangen sånn at husstanden kan evakueres raskt og sikkert ved en eventuell nødsituasjon. Merk høy skredfare, samt økt brannfare (mer fristende å brenne rotet enn å rydde det på plass). Ha alltid med mobiltelefon så du kan småsyte litt på Facebook hvis du setter deg fast.
  5. Vend i tide, det er ingen skam å bli hjemme.

Tre faktiske grunner til at man kan komme for sent

Det er mye det går an å komme for sent til. For eksempel er det overraskende enkelt å komme for sent på skolen, for sent på jobb, for sent til reguleringstannlegen, og for sent til venninnelunsj. Det er ikke bra å komme for sent. Men en gang kom jeg 23 timer og tre kvarter for tidlig til en forelesning, så totalt sett mener jeg at jeg fortsatt har en del å gå på.

Vi som er kronisk tre minutter bak skjema, har selvsagt et velbrukt knippe med lett gjennomskuelige unnskyldninger. (Jeg har etter hvert gått over til den aller enkleste og egentlig beste varianten; Unnskyld!) Men oftere enn man skulle tro, skyldes forsinkelsen helt reelle hendelser som selv eksperter på risiko- og sårbarhetsanalyser ikke ville klart å forutse. Problemet med disse hendelsene er at det høres ut som noe man har diktet opp. Like langt, altså. (Unnskyld!)

  1. Vi kom for sent til et selskap, fordi et barn hadde skaffet krølltang, som barnet satte i gang å bruke uten å lese bruksanvisningen, med det som resultat at krølltangen satte seg grundig fast i barnets hår, og det tok en drøy halvtime å vikle tangen løs igjen uten å bruke saks (barnet gjorde det klart at bruk av saks ville medføre både fengsel og bekymringsmelding til barnevernet). Mens jeg hurtigfikset resten av det som måtte fikses i huset før vi skulle dra, prøvde barnet krølltangen igjen. Need I say more.
  2. Jeg kom for sent til et møte, selv om jeg var ute av døra ute i god tid før skjema, fordi jeg da jeg skulle låse meg ut klarte å miste nøkkelen ned i en vedstabel under trappa ved inngangsdøra, og måtte krype under trappa og demontere vedstabelen for å finne igjen nøkkelen, og selv om jeg bare børstet vekk de største edderkoppene fra hår og klær før jeg løp til stasjonen, rakk jeg ikke toget. Da jeg kom fram til møtet var jeg ikke bare for sen, men svett og sur i tillegg, noe som er en topp strategi for de fleste, og særlig for frilansere.
  3. Alle kom for sent til absolutt alt en morgen et barn som tidligere var registrert både som oppstanden, påkledd og bespist, bestemte seg for at det var en mandag med alt for mye mandag i seg, og like godt kledde av seg og gikk og la seg igjen. Å reversere prosessen viste seg å være i overkant krevende, kanskje særlig siden det var mandag, noe som førte til en ikke ubetydelig grad av brøling med nyord i kastene, noe som verken er bra for inneklima eller samarbeidsklima, og kulminerte i en tredjegradsforsinkelse som involverte både jobb, skole, tannlege og en ikke ubetydelig grad av kompensasjon i form av dårlig samvittighet og valgfri middag senere på dagen.
Force majeure, eat your heart out.

View this post on Instagram

Joda, jeg VET hvor husnøkkelen er. #FAEN!!!

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on