Stikkordarkiv: logistikk

Konfirmasjons-invitasjons-komplikasjoner

Vi skulle lage en fjong invitasjon, slik kutymen tilsier. Ikke nødvendigvis en trykksak, men i hvert fall en klipp-og-lim-sak, som i sin framtoning skulle kommunisere i hvert fall et snev av høytidelighet. En konfirmasjon er jo en aldri så liten milepæl, og det inviterer man jo ikke til på sms eller en post-it på kjøleskapet.

Det viser seg at det var det vi skulle gjort. Les mer Konfirmasjons-invitasjons-komplikasjoner

«Home sweet home» (fjellvettregler etter hjemkomst fra hyttetur)

De nye fjellvettreglene er sikkert bra. Men de tar ikke høyde for de virkelig farlige situasjonene, som oppstår før avreise og etter hjemkomst. Her er tilleggsreglene, som kan redde liv, forhold og materielle verdier!

  1. Planlegg turen så det er nok tid mellom arbeids-/skoledagens slutt og avreise, sånn at pakke- og transportansvarlig slipper hjerteinfarkt, sprukne blodkar og brøleanfall. (Lytt til erfarne panikkpakkere: Det er alltid nødvendig med minst dobbelt så lang tid fredag før avreise, som du legger opp til mens du er tidsoptimist mandag formiddag).
  2. Tilpass turen etter evne og forhold. Husk at mesteparten av overskuddet ditt er brukt opp før du har kommet så langt som inn i bilen (ref punkt 1), og at evnen til å takle for eksempel gjenglemt hyttenøkkel er tilsvarende redusert. Det kan fort påvirke diverse forhold (it’s complicated), og da er det viktig at du ikke har glemt vin.
  3. Ta hensyn til værvarselet. Er det meldt kraftig nedbør, tenk nøye gjennom om du orker å sitte inne på hytta hele helga med en gjeng rastløse unger uten internett-tilgang.
  4. Sørg for nødvendig utstyr for å kunne hjelpe deg selv og andre.  img_5208-1
    Vær forberedt på at ingen av ungene gidder å hjelpe til med å rydde etter at dere har kommet hjem, og at nødvendig sikringsutstyr (stegjern , klatretau, hjelm) ligger lett tilgjengelig i gangen sånn at husstanden kan evakueres raskt og sikkert ved en eventuell nødsituasjon. Merk høy skredfare, samt økt brannfare (mer fristende å brenne rotet enn å rydde det på plass). Ha alltid med mobiltelefon så du kan småsyte litt på Facebook hvis du setter deg fast.
  5. Vend i tide, det er ingen skam å bli hjemme.

Tre faktiske grunner til at man kan komme for sent

Det er mye det går an å komme for sent til. For eksempel er det overraskende enkelt å komme for sent på skolen, for sent på jobb, for sent til reguleringstannlegen, og for sent til venninnelunsj. Det er ikke bra å komme for sent. Men en gang kom jeg 23 timer og tre kvarter for tidlig til en forelesning, så totalt sett mener jeg at jeg fortsatt har en del å gå på.

Vi som er kronisk tre minutter bak skjema, har selvsagt et velbrukt knippe med lett gjennomskuelige unnskyldninger. (Jeg har etter hvert gått over til den aller enkleste og egentlig beste varianten; Unnskyld!) Men oftere enn man skulle tro, skyldes forsinkelsen helt reelle hendelser som selv eksperter på risiko- og sårbarhetsanalyser ikke ville klart å forutse. Problemet med disse hendelsene er at det høres ut som noe man har diktet opp. Like langt, altså. (Unnskyld!)

  1. Vi kom for sent til et selskap, fordi et barn hadde skaffet krølltang, som barnet satte i gang å bruke uten å lese bruksanvisningen, med det som resultat at krølltangen satte seg grundig fast i barnets hår, og det tok en drøy halvtime å vikle tangen løs igjen uten å bruke saks (barnet gjorde det klart at bruk av saks ville medføre både fengsel og bekymringsmelding til barnevernet). Mens jeg hurtigfikset resten av det som måtte fikses i huset før vi skulle dra, prøvde barnet krølltangen igjen. Need I say more.
  2. Jeg kom for sent til et møte, selv om jeg var ute av døra ute i god tid før skjema, fordi jeg da jeg skulle låse meg ut klarte å miste nøkkelen ned i en vedstabel under trappa ved inngangsdøra, og måtte krype under trappa og demontere vedstabelen for å finne igjen nøkkelen, og selv om jeg bare børstet vekk de største edderkoppene fra hår og klær før jeg løp til stasjonen, rakk jeg ikke toget. Da jeg kom fram til møtet var jeg ikke bare for sen, men svett og sur i tillegg, noe som er en topp strategi for de fleste, og særlig for frilansere.
  3. Alle kom for sent til absolutt alt en morgen et barn som tidligere var registrert både som oppstanden, påkledd og bespist, bestemte seg for at det var en mandag med alt for mye mandag i seg, og like godt kledde av seg og gikk og la seg igjen. Å reversere prosessen viste seg å være i overkant krevende, kanskje særlig siden det var mandag, noe som førte til en ikke ubetydelig grad av brøling med nyord i kastene, noe som verken er bra for inneklima eller samarbeidsklima, og kulminerte i en tredjegradsforsinkelse som involverte både jobb, skole, tannlege og en ikke ubetydelig grad av kompensasjon i form av dårlig samvittighet og valgfri middag senere på dagen.
Force majeure, eat your heart out.

View this post on Instagram

Joda, jeg VET hvor husnøkkelen er. #FAEN!!!

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Den mentale strekkbenken

Det første jeg tenker når jeg våkner om morgenen, er stort sett aldri at i dag skal jeg utrette noe stort. Fem av sju morgener tenker jeg «herregud er det morgen allerede», før jeg etter hvert tenker på kaffe. To av sju morgener tenker jeg først på kaffe. En gang i året, eller kanskje to, hvis det er et riktig bra år, våkner jeg og tenker at i dag, i dag er jammen dagen. I dag skal jeg begynne på noe av alt det jeg har så lyst å gjøre, noen av alle planene og drømmene som det ikke er tid eller overskudd til ellers. Og så tenker jeg på kaffe.

Dette er ikke et sponset innlegg, jeg kjøper kaffen min sjøl.

Dette er ikke en klage heller. Jeg er litt tung i panna om morgenen, sånn er det bare å være B-menneske. Det lysner fram mot lunsj, da klarer jeg både å løfte blikket og snakke i hele setninger. Etter lunsj ser jeg bare muligheter og ingen begrensninger.

IMG_2207 [1373979]Det handler stort sett om de samme tingene. Jeg vil at ungene mine skal vokse opp og ha det bra, og være glade, sympatiske mennesker som skjønner at vi er bortimot heldigst i verden som bor her i Norge. Jeg vil at vi skal ta vare på miljøet. Jeg vil at vi skal spise sunt og smart. Jeg vil at vi skal kjøpe mindre. Jeg vil skrive mer. Hundre løsrevne tanker, som i løpet av dagen blir oversatt til småting som på en eller annen måte kan knyttes til den røde tråden. På vei hjem fra jobb er jeg et litt bedre menneske. Jeg kjøper grønnkål og gir penger til flyktningene og tenker at i dag skal jeg jammen ta med ungene på kunstutstilling, og dessuten skal vi lese på sengekanten, og så skal jeg skrive litt før jeg sovner.

Så kommer vi hjem. Jeg har som vanlig glemt at det ikke er jeg som er sjefen, jeg er bare en slags arbeidsleder, og knapt nok det, skal vi dømme ut fra stabelen på kjøkkenbenken. Andre hoder tenkte andre tanker da de stod opp i dag tidlig, andre hoder har tenkt andre tanker i løpet av dagen. Hæ, kunstutstilling, skulle ikke vi i butikken da? Og på turn? Jeg ser at du har kjøpt grønnkål, men hva skal vi egentlig ha til middag?

De skal treffe venner og være på snurrelekeplassen, og bygge hytte under et teppe og to stoler, og dessuten hadde jeg glemt at vi alltid bruker minst to timer på å krangle om leksene. Innen vi er ferdig med det, og jeg har laget en noenlunde næringsrik middag i henhold til gjeldende formaninger, og levert og hentet på en eller annen aktivitet som er bra fordi det er viktig at barn er fysisk aktive, og fått dem i seng ikke så alt for lenge etter den foreskrevne idealtiden fordi det er viktig at barn får nok søvn, da er både jeg og dagen ferdig.

Der sitter jeg med grønnkålen.

Kjøkkenbenken ser ut som den har vært brukt til prøvesprengning.

Noen har kledd av seg og kledd på seg og kledd av seg og kledd på seg i en slags merket løype mellom stue, bad og soverom.

Gulvet på badet er dekket av plastponnier og barbier og petshoper som har badet i en bolle full av vann og oppløst dopapir.

Dette er ikke en klage. Det er bare sånn det er. Vi er mange viljer under samme tak. Det blir kaos. Vi gjør så godt vi kan, alle sammen. Jeg kan tenke og planlegge alt jeg orker, men det er fortsatt bare mine planer. Jeg kan si at vi skal ha det fint og ryddig, og at vi skal smake noe nytt minst en gang i uka, og at vi skal la være å krangle om leksene fordi da sparer vi en time og tre kvarter. Jeg tenker at det er så mye ballast jeg vil gi dem, så mye jeg vil hjelpe dem med, så mye jeg vil ordne og fikse før jeg sender dem ut i verden.

Det er bare det at de er sjøsatt, for lenge siden. Den ene drømmer om å dra på ekspedisjon. Den andre planlegger å bli politi og krimforfatter. Den tredje minner oss på at det er viktig å alltid få nok kos.

Hadde mine foreldre det sånn? Jeg husker at vi var mye på tur og aldri på kino, at vi hadde hjemmebakt brød så ofte at jeg var kjempeglad hver gang vi fikk kjøpekneipp, at jeg var masse, masse, masse med venner og at jeg var sur fordi jeg synes foreldrene mine var for strenge. (Jeg fikk ikke se Twin Peaks, så det snek jeg meg til å se hengende opp-ned i trappa ned mot stua.)

Jeg rekker ikke å gjøre alt jeg skulle ønske sammen med ungene mine. Vi skulle vært mer på ski, vi skulle vært mer ute og reist, vi skulle hatt mer juleverksted, vi skulle vært mer på biblioteket, vi skulle engasjert oss mer. Vi skulle helt klart spist mer grønnkål. For hver skulle og burde, sitter jeg mer og mer fast i den mentale strekkbenken.

«Tenk på det sånn,» sa en kamerat til meg en gang jeg sukket litt vel dypt, «at du må se på det fra månen. Fra månen er dette en sånn I-don’t-give-a-fuck-sak.»

Som i at ungene ikke måler oss etter den samme målestokken som vi bruker på oss sjøl.

Sånn må det kanskje være. Jeg står ved siden av den skitne stabelen på kjøkkenbenken og strekker meg mot månen, og et eller annet sted der, i viljen til alltid å strekke seg, ligger forhåpentligvis det som trengs for å gjøre små båter sjødyktige.

 

Sykt barn lærer kvinne i nød å finne nye funksjoner på tv-en

Alle tre (fire) oppe, alle tre (fire) påkledd, alle matpakker i orden. Samlebånd, samlebånd, samlebånd, morgenstund må vente til i kveld. Ut, ut, ut, skole, skole, skole, jobb!

Det tok litt tid før jeg oppdaget at Barn 3 var slakk i pelsen helt på ordentlig. Det var riktignok litt mindre lyd i henne enn vanlig, men det er ikke alltid at jeg synes litt mindre lyd er kjempedumt, så det tenkte jeg ikke så mye på. Men da hun datt tungt ned på sofaen og ikke en gang orket å foreslå at hun skulle være hjemme fra skolen, tok jeg hintet.

sykt barnUtekontor ble hjemmekontor, hjemmekontor ble gjemmekontor. Ti tusen ting å gjøre, ren lykke for en som lever av å selge skrivetimer. Det er bare det at det ikke er kjempelett å skrive noe som helst når bakgrunnslyden er plinki-plonki, plinki-plonki, og dialogen er på et språk det ikke finnes noe valg for i Google Translate: «På tide for Makka Pakka å moffe med hoffepoffen sin! Hoppsideisi fant hoffepoffen. Makkapakka elsker hoffepoffen sin! Tuuuusen takk, Hoppsideisi! Sove nå, Ninkinonk!» Plinki-plonki, plinki-plonki.

Lyden i seg selv burde kanskje gjort meg bekymret for om hun var alvorlig syk, for det er ganske lenge siden hoffepoffe-hva-de-nå-heter var noe det gikk an å se på tv. Jeg burde kanskje konstatere at slaget var tapt, at det er kul umulig å få gjort noe som helst, og sette meg i sofaen med henne og erklære unntakstilstand og kosedag. Burde, burde. Det er bare det at det går ikke.

lyd avNød lærer kvinne i nød å finne nye funksjoner på tv-en. Eller nærmere bestemt, nye hull. Til øreklokker. (Alle dere som alltid har visst at det er hull til øreklokker på tv-en, hysj!)

Enter øreklokker. Exit summetone. Retur fra gjemmekontor til hjemmekontor mens det fortsatt er noe igjen av dagen. Ikke verdens beste konsulent i dag. Ikke verdens beste mamma heller. Men åtti prosent må være bra nok på en travel tirsdag.

Familiedemokrati

 

Eksempel på styreform som aldri, ALDRI må innføres i familier hvor det er færre voksne enn barn. (Det må heller ikke innføres i familier med færre barn enn voksne, hvis man på sikt vurderer flere barn, siden eldstebarnet ofte viser seg forræderisk lærenemt og dermed innlemmer nyankomne i familiedemokratiet før de gamle rekker å summe seg.)

Ulemper med familiedemokrati:
Etter at styreformen er innført kan den aldri avvikles. Korte perioder med kupp og gjeninnføring av det gode, gamle familiediktaturet vil raskt bli styrtet, særlig hvis diktatoren(e) har satt seg i kraftig mindretall. Noen, jeg skal ikke nevne navn men det kan hende jeg mener oss, som opererer i en to-pluss-seks-modell, burde tenkt nøye på dette for lenge siden.

Familiedemokratiet er preget av et ungt, tildels anarkistisk styresett. Hvis regjeringa vil ha lakrispiper, blir det lakrispiper, for å si det sånn.

Forsøk fra mindretallet på å trumfe gjennom kjøttkaker i stedet for taco, kan foregå omtrent sånn:
1: – Ja, jeg vil ha kjøttkaker!
2 (lobbyist): -Vil du? Er ikke taco det beste du vet?
1: -Jooo, men…
2: – Vi andre vil ha taco. Ikke sant, alle andre?
3, 4, 5, 6: (Følger ikke med)
2: – Der ser du.
1: – Men de sa ikke noe?
2: – Det er fordi de er enige.
1: – Javel.
2, til kjøkkenet: – Ingen vil ha kjøttkaker. Alle vil ha taco. Hvis dere lager kjøttkaker kommer vi ikke til å spise.
Kjøkkenet: (legger seg i fosterstilling og famler etter pustemasken).

Fordeler med familiedemokrati:
Ingen.

Kalenderkabal

Kalenderkabal: Den i overkant intrikate kabalen som legges når tre eller flere familiekonstellasjoner skal samses om årets ferier og øvrige aktiviteter, med sømløse overganger som et forgylt ideal, noe som igjen, via en kraftig realitetsorientering og en del spising av kamel, fører til at 80 prosent blir det nye idealet.

Hvis du spør en med nyfamilie om hva vedkommende skal gjøre i ferien og personen blir litt tom og glassaktig i blikket og det tar ganske lang tid før du får svar, er det bare fordi denne mentale sjekklista må gjennomgås før han eller hun har resonnert seg fram til hva du egentlig har spurt om:

1) Hvilken ferie?  Nyfamilieferiekalenderkabalen er lagt for over ett år fram i tid. Mener du juleferien, og i så fall hvilken del av juleferien? Eller mener du vinterferie, påskeferie, første, andre, tredje eller fjerde del av sommerferien, eller neste høstferie?

2) Hvem av oss? Meg/oss med barn,  meg/oss uten barn, bare barna og i så fall hvilke uker med hvem, eller hele ferien inkludert alle konstellasjoner?

3) Mener du når hvem er hvor eller hva vi skal gjøre? Svaret på første del av spørsmålet løses ved en sjekk i google calendar (note to self: husk å krysse av på alle kalendrene). Svaret på andre del er som regel «aner ikke». Planleggingskapasiteten er oppbrukt etter at kabalen er ferdig lagt. Men vi tror vi skal på tur.