Stikkordarkiv: morgenstund

Tre faktiske grunner til at man kan komme for sent

Det er mye det går an å komme for sent til. For eksempel er det overraskende enkelt å komme for sent på skolen, for sent på jobb, for sent til reguleringstannlegen, og for sent til venninnelunsj. Det er ikke bra å komme for sent. Men en gang kom jeg 23 timer og tre kvarter for tidlig til en forelesning, så totalt sett mener jeg at jeg fortsatt har en del å gå på.

Vi som er kronisk tre minutter bak skjema, har selvsagt et velbrukt knippe med lett gjennomskuelige unnskyldninger. (Jeg har etter hvert gått over til den aller enkleste og egentlig beste varianten; Unnskyld!) Men oftere enn man skulle tro, skyldes forsinkelsen helt reelle hendelser som selv eksperter på risiko- og sårbarhetsanalyser ikke ville klart å forutse. Problemet med disse hendelsene er at det høres ut som noe man har diktet opp. Like langt, altså. (Unnskyld!)

  1. Vi kom for sent til et selskap, fordi et barn hadde skaffet krølltang, som barnet satte i gang å bruke uten å lese bruksanvisningen, med det som resultat at krølltangen satte seg grundig fast i barnets hår, og det tok en drøy halvtime å vikle tangen løs igjen uten å bruke saks (barnet gjorde det klart at bruk av saks ville medføre både fengsel og bekymringsmelding til barnevernet). Mens jeg hurtigfikset resten av det som måtte fikses i huset før vi skulle dra, prøvde barnet krølltangen igjen. Need I say more.
  2. Jeg kom for sent til et møte, selv om jeg var ute av døra ute i god tid før skjema, fordi jeg da jeg skulle låse meg ut klarte å miste nøkkelen ned i en vedstabel under trappa ved inngangsdøra, og måtte krype under trappa og demontere vedstabelen for å finne igjen nøkkelen, og selv om jeg bare børstet vekk de største edderkoppene fra hår og klær før jeg løp til stasjonen, rakk jeg ikke toget. Da jeg kom fram til møtet var jeg ikke bare for sen, men svett og sur i tillegg, noe som er en topp strategi for de fleste, og særlig for frilansere.
  3. Alle kom for sent til absolutt alt en morgen et barn som tidligere var registrert både som oppstanden, påkledd og bespist, bestemte seg for at det var en mandag med alt for mye mandag i seg, og like godt kledde av seg og gikk og la seg igjen. Å reversere prosessen viste seg å være i overkant krevende, kanskje særlig siden det var mandag, noe som førte til en ikke ubetydelig grad av brøling med nyord i kastene, noe som verken er bra for inneklima eller samarbeidsklima, og kulminerte i en tredjegradsforsinkelse som involverte både jobb, skole, tannlege og en ikke ubetydelig grad av kompensasjon i form av dårlig samvittighet og valgfri middag senere på dagen.
Force majeure, eat your heart out.

Joda, jeg VET hvor husnøkkelen er. #FAEN!!!

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Sykt barn lærer kvinne i nød å finne nye funksjoner på tv-en

Alle tre (fire) oppe, alle tre (fire) påkledd, alle matpakker i orden. Samlebånd, samlebånd, samlebånd, morgenstund må vente til i kveld. Ut, ut, ut, skole, skole, skole, jobb!

Det tok litt tid før jeg oppdaget at Barn 3 var slakk i pelsen helt på ordentlig. Det var riktignok litt mindre lyd i henne enn vanlig, men det er ikke alltid at jeg synes litt mindre lyd er kjempedumt, så det tenkte jeg ikke så mye på. Men da hun datt tungt ned på sofaen og ikke en gang orket å foreslå at hun skulle være hjemme fra skolen, tok jeg hintet.

sykt barnUtekontor ble hjemmekontor, hjemmekontor ble gjemmekontor. Ti tusen ting å gjøre, ren lykke for en som lever av å selge skrivetimer. Det er bare det at det ikke er kjempelett å skrive noe som helst når bakgrunnslyden er plinki-plonki, plinki-plonki, og dialogen er på et språk det ikke finnes noe valg for i Google Translate: «På tide for Makka Pakka å moffe med hoffepoffen sin! Hoppsideisi fant hoffepoffen. Makkapakka elsker hoffepoffen sin! Tuuuusen takk, Hoppsideisi! Sove nå, Ninkinonk!» Plinki-plonki, plinki-plonki.

Lyden i seg selv burde kanskje gjort meg bekymret for om hun var alvorlig syk, for det er ganske lenge siden hoffepoffe-hva-de-nå-heter var noe det gikk an å se på tv. Jeg burde kanskje konstatere at slaget var tapt, at det er kul umulig å få gjort noe som helst, og sette meg i sofaen med henne og erklære unntakstilstand og kosedag. Burde, burde. Det er bare det at det går ikke.

lyd avNød lærer kvinne i nød å finne nye funksjoner på tv-en. Eller nærmere bestemt, nye hull. Til øreklokker. (Alle dere som alltid har visst at det er hull til øreklokker på tv-en, hysj!)

Enter øreklokker. Exit summetone. Retur fra gjemmekontor til hjemmekontor mens det fortsatt er noe igjen av dagen. Ikke verdens beste konsulent i dag. Ikke verdens beste mamma heller. Men åtti prosent må være bra nok på en travel tirsdag.

Nattmus (ting sjefen aldri får vite)

Vi stod opp om morran, som vanlig litt for seint, ungene spiste en slags frokostblanding som ikke framstår som sunn i andre sammenhenger enn i produsentens markedsføring, og jeg drakk kaffe, mye kaffe, jeg snakker ikke i hele setninger før etter minst to kopper. Vi kom oss avgårde i vanlig tid, altså bare akkurat litt for seint, til skole og jobb. En helt vanlig dag, og da jeg kom på jobb så jeg bare vanlig trøtt ut.

løvetann
Helvetes kattejævel, eller «Løvetann» som hun heter når hun ikke tar med mus gjennom katteluka.

Da jeg satt i møte med mennesker som hadde tatt på seg jobb-klær og jobb-fjes og sa ord som quality assessment uten å fnise, var det ingen som visste at jeg for fem timer siden løp rundt i huset i bare underbuksa og prøvde å fange en mus, mens jeg ropte «kattejævel, helvetes kattejævel», og katten ikke klarte å bestemme seg for om hun skulle være skyldbetynget eller forbannet for at jeg prøvde å rappe musa hennes, og musa stakk under sofaen, og katten fulgte etter og drepte den ganske mørbanka musa rett foran øynene på meg. Og mens katten tydelig signaliserte at hun mente det var på sin plass med litt ros, kom jeg på at jeg ikke er så glad i døde mus heller, særlig ikke når jeg ikke er helt sikker på om vedkommende mus er helt død eller bare grundig svimeslått, for hva om jeg hadde plukka den opp og den hadde begynt å løpe opp etter armen min, da vet jeg ikke helt hva jeg hadde gjort, for jeg hadde ikke kjempelyst å løpe rundt i hele huset med en pupp til høyre og en pupp til venstre og hyle som besatt, og vekke ungene og dessuten ikke ane hvor musa hadde blitt av.

spissmusJeg fant et stivt ark. Jeg puffet musa opp på arket med et eller annet som jeg ikke husker hva var, bortsett fra at det ikke var en av mine kroppsdeler. Det var en spissmus. Den var litt kul. Det virket plutselig helt naturlig å ta bilde av den og legge den ut på instagram. Sett utenfra: Så godt som naken dame skrur på lyset i stua for å mobilfotografere en mus mens en sur katt sitter ved siden av og ser på. Gardiner, altså. En fin oppfinnelse.

mus forbudtMusa ble lagt i forvaring under en eske i tilfelle den skulle bestemme seg for å stå opp fra de døde mens jeg tok på meg akkurat nok til å ikke bli anmeldt av naboene. Så gikk jeg ut på trappa og kastet musa i hekken. Ett stykk sur katt fulgte etter. Det gikk an å legge seg å sove igjen.

Neste morgen var ungene sure for at jeg ikke vekket dem, de ville også se musa. Katten fikk skryt for at hun var flink til å fange mus. De foreslo at hun kanskje kunne legge eventuelle mus på trappa i framtiden, i stedet for å ta dem med inn gjennom katteluka. Katten så ut til å forstå. Ungene tegnet mus-forbudt-skilt ved katteluka i tilfelle hun skulle glemme seg.

Og vi kom oss avgårde i vanlig tid, altså bare akkurat litt for seint, til skole og jobb. En helt vanlig dag, og da jeg kom på jobb så jeg bare vanlig trøtt ut.

21900 vanlige dager

Fin frokostfyr(ing) #denkaldefinetida

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Tusle opp, fyre i peisen, fyre opp kaffen, fyre i gang kroppen. Fortsatt mørkt ute. Ha til middag? Vet ikke ennå. Snakker ikke hele setninger før nærmere lunsj. Men etter jobb og jobb, og noe med mat, da må vi på handletur, vi må ha maling, og gulvvarmematter, og noe til, det er noe vi har glemt, men det var i hvert fall tre ting, vi husker det sikkert i løpet av dagen, og forresten så ringte blodbanken, vi har tid samtidig neste gang. Og vi har fått steinsprut i ruta og har du sett hvor jeg har lagt hanskene mine og hva skal vi gi til ungene til jul og hvis du vinner i Wordfeud en gang til må du sove i garasjen.

En helt vanlig dag, et lite stykke ut i intensjonsavtalen om å spise frokost sammen i pluss/minus 60 år. Det blir 21900 vanlige dager. Vanlig er uvanlig fint.

Morgenmonster jr. og sr.

De beste desembermorgenene er de hvor man våkner litt før klokka ringer, og kan labbe ned og fyre i peisen og sette på kaffen før man vekker ungene litt sånn i ro og mak. Og de finnes jo, de morgenene. Ekle A-mennesker har dem visstnok hele tiden. For meg som er en litt tung B, er det omtrent som å finne trøfler i skogen. Relativt usannsynlig, altså, og om det skjer blir jeg så himmelfallen at dagen blir helt forstyrret likevel.

Men det finnes jo andre måter å starte dagen på også. Hvis man har en tenåring, for eksempel. Tenåringer er litt trege om morgenen. Noen av dem kan man snakke med uten at de egentlig er våkne, og da sier de mye rart som de ikke nødvendigvis husker etterpå. For eksempel dette:

Jeg, andre vekkerunde: – Nå MÅ du stå opp!
Tenåring, snakker i nattlua: – Mmmmjada… Men hva mener du egentlig med stå opp? Mener du stå opp… sånn som i… reise seg opp…, eller på den, …hmmm, eller sånn annen stå opp?
Jeg: – Jeg mener på begge måter! Alle måter! Du må reise deg opp OG våkne!
Tenåring: Zzzzzz.

Eller dette:
Jeg, andre vekkerunde: – Nå MÅ du stå opp!
Tenåring, tilsynelatende i nattlua: -Jada.
Jeg: – Klokka er mye! Det er andre gang jeg sier du må stå opp, nå må du komme!
Tenåring: – Nei. Forrige gang du var her sa du har jeg måtte tenke på å stå opp. Og det har jeg gjort.

Eller dette:
Jeg, minst tredje vekkerunde: – NÅMÅDUSTÅOPP!!! BUSSEN GÅR OM TI MINUTTER!
Tenåring: – Mbffffgrynt.
Tenåring beveger seg mot kjøkkenet i ekstremt sakte film. Tenåring krangler med matboksen. Tenåring kjefter på søstrene med store bokstaver. Tenåring brummer og skjeller og smeller med skapdører.
Jeg: – Du skjønner at det er du som er ganske urimelig nå?
Tenåring: – JA! Men hva skal jeg gjøre da!?

Når er det greit å gi tenåringer kaffe, egentlig? Jeg tenker at hun trenger kaffe, og en vegg å stirre i fram til hjernen begynner å ta inn over seg at kroppen allerede har stått opp. Vi er flere som trenger det av og til. Rundt regnet fem av sju dager i uka.