Stikkordarkiv: nyfamilien

Familiedemokrati

 

Eksempel på styreform som aldri, ALDRI må innføres i familier hvor det er færre voksne enn barn. (Det må heller ikke innføres i familier med færre barn enn voksne, hvis man på sikt vurderer flere barn, siden eldstebarnet ofte viser seg forræderisk lærenemt og dermed innlemmer nyankomne i familiedemokratiet før de gamle rekker å summe seg.)

Ulemper med familiedemokrati:
Etter at styreformen er innført kan den aldri avvikles. Korte perioder med kupp og gjeninnføring av det gode, gamle familiediktaturet vil raskt bli styrtet, særlig hvis diktatoren(e) har satt seg i kraftig mindretall. Noen, jeg skal ikke nevne navn men det kan hende jeg mener oss, som opererer i en to-pluss-seks-modell, burde tenkt nøye på dette for lenge siden.

Familiedemokratiet er preget av et ungt, tildels anarkistisk styresett. Hvis regjeringa vil ha lakrispiper, blir det lakrispiper, for å si det sånn.

Forsøk fra mindretallet på å trumfe gjennom kjøttkaker i stedet for taco, kan foregå omtrent sånn:
1: – Ja, jeg vil ha kjøttkaker!
2 (lobbyist): -Vil du? Er ikke taco det beste du vet?
1: -Jooo, men…
2: – Vi andre vil ha taco. Ikke sant, alle andre?
3, 4, 5, 6: (Følger ikke med)
2: – Der ser du.
1: – Men de sa ikke noe?
2: – Det er fordi de er enige.
1: – Javel.
2, til kjøkkenet: – Ingen vil ha kjøttkaker. Alle vil ha taco. Hvis dere lager kjøttkaker kommer vi ikke til å spise.
Kjøkkenet: (legger seg i fosterstilling og famler etter pustemasken).

Fordeler med familiedemokrati:
Ingen.

Kalenderkabal

Kalenderkabal: Den i overkant intrikate kabalen som legges når tre eller flere familiekonstellasjoner skal samses om årets ferier og øvrige aktiviteter, med sømløse overganger som et forgylt ideal, noe som igjen, via en kraftig realitetsorientering og en del spising av kamel, fører til at 80 prosent blir det nye idealet.

Hvis du spør en med nyfamilie om hva vedkommende skal gjøre i ferien og personen blir litt tom og glassaktig i blikket og det tar ganske lang tid før du får svar, er det bare fordi denne mentale sjekklista må gjennomgås før han eller hun har resonnert seg fram til hva du egentlig har spurt om:

1) Hvilken ferie?  Nyfamilieferiekalenderkabalen er lagt for over ett år fram i tid. Mener du juleferien, og i så fall hvilken del av juleferien? Eller mener du vinterferie, påskeferie, første, andre, tredje eller fjerde del av sommerferien, eller neste høstferie?

2) Hvem av oss? Meg/oss med barn,  meg/oss uten barn, bare barna og i så fall hvilke uker med hvem, eller hele ferien inkludert alle konstellasjoner?

3) Mener du når hvem er hvor eller hva vi skal gjøre? Svaret på første del av spørsmålet løses ved en sjekk i google calendar (note to self: husk å krysse av på alle kalendrene). Svaret på andre del er som regel «aner ikke». Planleggingskapasiteten er oppbrukt etter at kabalen er ferdig lagt. Men vi tror vi skal på tur.

Deltidssamboerskap

Deltidssamboerskap: (subst.) Skap som kan oppstå når man av ulike grunner har kommet ut av et skap, for eksempel et ekteskap, men ikke er avvisende til skap som et egnet sted for oppbevaring av livet sitt. Hvis de ytre omstendighetene er slik at et heltidsskap ikke er praktisk mulig, eller at man ser at et deltidsskap innebærer godt over halvparten av fordelene som følger skap som oppbevaringsform, er dette en foretrukket modell.

I tilfeller hvor partene i et deltidssamboerskap har folkeregistrert adresse et stykke fra hverandre, for eksempel på vestlandet og på østlandet, er det en fordel at minst en av partene har en løs tilknytning til arbeidslivet, for eksempel et kontor- og kontortidsuavhengig virke som lett kan kombineres med hyppig skifte av hjem.

21900 vanlige dager

View this post on Instagram

Fin frokostfyr(ing) #denkaldefinetida

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Tusle opp, fyre i peisen, fyre opp kaffen, fyre i gang kroppen. Fortsatt mørkt ute. Ha til middag? Vet ikke ennå. Snakker ikke hele setninger før nærmere lunsj. Men etter jobb og jobb, og noe med mat, da må vi på handletur, vi må ha maling, og gulvvarmematter, og noe til, det er noe vi har glemt, men det var i hvert fall tre ting, vi husker det sikkert i løpet av dagen, og forresten så ringte blodbanken, vi har tid samtidig neste gang. Og vi har fått steinsprut i ruta og har du sett hvor jeg har lagt hanskene mine og hva skal vi gi til ungene til jul og hvis du vinner i Wordfeud en gang til må du sove i garasjen.

En helt vanlig dag, et lite stykke ut i intensjonsavtalen om å spise frokost sammen i pluss/minus 60 år. Det blir 21900 vanlige dager. Vanlig er uvanlig fint.

Juletomt

View this post on Instagram

Julevær, check.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Det er det ene livet, hvor huset er fullt av liv og rot og kjøkkenbenken renner over av kopper som aldri rydder seg selv inn i oppvaskmaskinen, og jeg prøver å hjelpe til med lekser ganger tre mens jeg lager noe som skal likne på en næringsrik middag, noe som i seg selv ikke er så lett siden en tredjedel av middagsgjestene ikke vil ha noe annet enn pasta, og jeg kjører og henter på aktiviteter og blåser på skinnleggen til hun som alltid snubler på vei opp trappa for tiden, og vi leser om den vesle bygda som hadde glemt at det var jul, og prøver å huske at det er jul sjøl og pynter med en ekstra nisse, og jeg besvimer i sofaen når jeg tror alle er i seng, bare for å muteres til et brølemonster sju minutter etterpå når jeg nok en gang hører tassing i trappa, og jeg føler jeg må stå opp omtrent før jeg har lagt meg, og tenker at hvis ikke kaffe hadde vært oppfunnet, hadde jeg sittet i fengsel.

Det er fine uker.

Og så er det det andre livet, hvor jeg våkner om morran og får lov til å stirre litt tomt inn i en vegg helt til hjernen har tatt inn over seg at kroppen faktisk har stått opp. Hvor noen av og til oppfordrer meg til å sove så lenge at hjernen og kroppen kan stå opp samtidig. Hvor jeg kan jobbe så lenge jeg vil, uten å se på klokka hvis et møte trekker i langdrag. Hvor ingen av oss klager på middagen. Hvor jeg av og til rekker å trene. Hvor jeg ofte sovner i stedet for å besvime om kvelden.

Det er også fine uker.

Men det er noe med jul. Jeg elsker jul. Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, jeg tror ikke det er særlig rasjonelt. Men jeg merker at skiftet mellom ukene med og uten barn, som har har sin ukompliserte rytme resten av året, er litt skarpere i desember. Det er en overgang fra myldrende julekaos, til en følelse av ganske tomt.

De hjemmelagede julenissene titter på meg med skjevt påtegnet smil, og jeg merker at jeg skuler litt tilbake.