Stikkordarkiv: småbarnsliv

Seks og samliv på ferie

Vi gikk vi gjennom en park. En dame så på oss. Hun så den ene som danset foran, litt i sin egen verden, og de to som klatret på en geitebukk-statue, og den ene som gikk med nesa i en pokémonskjerm, og de to som byttet på å mate og skremme ender, og oss to voksne som vekslet på å danne fortropp og baktropp og hele tiden gikk og telte. En, to, fire, seks. En, tre, fem, seks. Tre, fem, hvor er sistemann? Nei, han er ikke vår. Der, bak treet! En, to….

Oi, sa damen.
Det var veldig mange unger.

Vi kunne jo ikke annet enn å være enige i det. Nyfamilier, med dine og mine og av og til våre, blir lett barnerike konstellasjoner. Med tre hver var vi strengt tatt ganske barnerike allerede før vi traff hverandre.

Hvordan er det egentlig å dra på tur med hele den flokken, spurte en venninne.
Ååååå, det går så fint så, sa jeg. Og det er jo ikke sånn at det IKKE er sant. Våre tre pluss tre har funnet hverandre på kryss og tvers og er en salig mølje av kos og hygge.

Men jeg skjønte på min venninne at svaret mitt var litt utilfredsstillende. Så her kommer resten av sannheten om seks og samliv på ferie:

feriemølje
Monty Python’s Flying Circus med venner.

Vi er den uryddige flokken som kommer inn på den sjarmerende danske kaféen hvor du sitter og tror du skal få nyte en fredelig lunsj. Vi tar halve plassen og tre fjerdedeler av lufta i lokalet, og bruker en tjuefem minutter på høylytt polemikk mens vi prøver å finne ut hva alle vil bestille. Har de noe uten gluten? Hva med laktose? Kommer salaten uten tomat, og går det an å få dressingen ved siden av? Det er vi som må til med krisehåndtering når det ved en inkurie er innvilget cola ved den ene enden av bordet, og bare vann i den andre. Minst én lager en scene fordi de ikke har spaghetti, og det er til enhver tid en som må tisse og absolutt ikke vil gå alene. Minst to liker ikke maten som blir servert, og servitørene og de på kjøkkenet griner av en blanding av utmattelse og lettelse når vi omsider kommer oss ut. På bordet står det to fulle kaffekopper som vi likevel ikke rakk å drikke, og det ligger ikke noe tips etter oss, fordi ett av barna så at vi hadde glemt igjen masse penger på bordet så hun var grei og tok det med.

 

I feriehuset står den yngste opp i god tid før vi er våkne om morgenen, og den eldste legger seg lenge etter at vi har begynt å glippe med øynene om kvelden. I mellomtiden har vi voksne spilt fotball og boccia og vært i bassenget med et varierende utvalg barn, og dessuten handlet og grillet og vasket opp. Det hadde vært fint å ha tid til å se hverandre dypt inn i øynene i løpet av ferien, det hadde jo det. Men turnélivet med omreisende sirkus har sine begrensninger.

Tre faktiske grunner til at man kan komme for sent

Det er mye det går an å komme for sent til. For eksempel er det overraskende enkelt å komme for sent på skolen, for sent på jobb, for sent til reguleringstannlegen, og for sent til venninnelunsj. Det er ikke bra å komme for sent. Men en gang kom jeg 23 timer og tre kvarter for tidlig til en forelesning, så totalt sett mener jeg at jeg fortsatt har en del å gå på.

Vi som er kronisk tre minutter bak skjema, har selvsagt et velbrukt knippe med lett gjennomskuelige unnskyldninger. (Jeg har etter hvert gått over til den aller enkleste og egentlig beste varianten; Unnskyld!) Men oftere enn man skulle tro, skyldes forsinkelsen helt reelle hendelser som selv eksperter på risiko- og sårbarhetsanalyser ikke ville klart å forutse. Problemet med disse hendelsene er at det høres ut som noe man har diktet opp. Like langt, altså. (Unnskyld!)

  1. Vi kom for sent til et selskap, fordi et barn hadde skaffet krølltang, som barnet satte i gang å bruke uten å lese bruksanvisningen, med det som resultat at krølltangen satte seg grundig fast i barnets hår, og det tok en drøy halvtime å vikle tangen løs igjen uten å bruke saks (barnet gjorde det klart at bruk av saks ville medføre både fengsel og bekymringsmelding til barnevernet). Mens jeg hurtigfikset resten av det som måtte fikses i huset før vi skulle dra, prøvde barnet krølltangen igjen. Need I say more.
  2. Jeg kom for sent til et møte, selv om jeg var ute av døra ute i god tid før skjema, fordi jeg da jeg skulle låse meg ut klarte å miste nøkkelen ned i en vedstabel under trappa ved inngangsdøra, og måtte krype under trappa og demontere vedstabelen for å finne igjen nøkkelen, og selv om jeg bare børstet vekk de største edderkoppene fra hår og klær før jeg løp til stasjonen, rakk jeg ikke toget. Da jeg kom fram til møtet var jeg ikke bare for sen, men svett og sur i tillegg, noe som er en topp strategi for de fleste, og særlig for frilansere.
  3. Alle kom for sent til absolutt alt en morgen et barn som tidligere var registrert både som oppstanden, påkledd og bespist, bestemte seg for at det var en mandag med alt for mye mandag i seg, og like godt kledde av seg og gikk og la seg igjen. Å reversere prosessen viste seg å være i overkant krevende, kanskje særlig siden det var mandag, noe som førte til en ikke ubetydelig grad av brøling med nyord i kastene, noe som verken er bra for inneklima eller samarbeidsklima, og kulminerte i en tredjegradsforsinkelse som involverte både jobb, skole, tannlege og en ikke ubetydelig grad av kompensasjon i form av dårlig samvittighet og valgfri middag senere på dagen.
Force majeure, eat your heart out.

Joda, jeg VET hvor husnøkkelen er. #FAEN!!!

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Julekalendermonsteret (en tilståelse)

Det begynner å røre på seg allerede i oktober. I november begynner det å bli vanskelig å holde nede. Julekalendermonsteret er ute av sommerdvalen.

Det er veldig fristende å spørre hvem i alle dager som kom på den tåpelige idéen med tjuefire små pakker ganger X antall unger hver bidige desember. Virkelig. Vedkommende skulle vært tvunget til å drikke julegløgg med rosiner fra januar til november.

Det er bare det at jeg ville blitt så innmari kvalm av all den gløggen. Jeg skal på ingen måte påta meg æren for konseptet julekalender, men julekalendermonsteret i eget hus er det dessverre ingen tvil om hvem som har skapt.

"Eg, altså, eg VETT ka så e i den neste pakken! Sjokolade!"

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Jeg er usikker på hvordan det begynte. Jeg er tåpelig begeistra for jul, det er jo et dårlig utgangspunkt. Jeg er ikke så bra på konsekvensanalyse heller. Dessuten har jeg litt problemer med å begrense meg. Og når jeg ikke helt klarer å begrense meg når det kommer til jul, og setter i gang pakkekalenderiet, og heller ikke begrenser meg noe særlig når det kommer til antall unger, og dessuten ikke skjønner konsekvensen av å la hvert barn få sin egen pakkekalender, da passer ordtaket «som man reder ligger man», bortsett fra at det blir sykt lite tid til ligging som en konsekvens av punktene over.

Alt dette har fått en del sære utslag. Pragmatikeren i meg var for eksempel innom for en del år siden og laget en julekalender i solid heltre, med tjuefire øyeskruer, solid nok til å holde selv tunge pakker til mange barn. Jeg malte snekker Andersen og julenissen på den. Så fornøyd var jeg, at jeg laget en til, som jeg ga til tvillingfamilien vår. De hadde nemlig ikke tradisjon for pakkekalender, og det mente jeg var bortimot uhørt (unnskyld, tvillingfamilie. Dere vet hvem dere er). En annen gang laget jeg en artikkel med en lang rekke tips til kalendergaver. Det gjør litt vondt å skrive dette, i tilfelle du lurte.

Samtidig har jeg har brølt over dustegaver som blir liggende og slenge overalt (bombe!). Jeg har forsøkt fornuftskalender, med sokker og truser og såper. Det var begrensa populært, selv om den eldste tok til orde for en øvelse i takknemlighet og husk på barna i Afrika. Jeg har laget pakkekalender bare av sjokolade. Det skapte konseptuell forvirring. Jeg har hatt spørreundersøkelse i barneflokken i et slags naivt håp om en dugnad for å tøyle julekalendermonsteret. Riiiight.

Dele kalender? Omtrent like populært som grønnkål. Aktivitetskalender, a la Martes variant i Casa Kaos? En strålende lavterskel-plan. Ungene ikke helt uinteressert. Sjansen for at jeg klarer å gjennomføre det? Null prosent. Og akkurat i dette frustrasjonsvinduet kommer det helsikes julekalendermonsteret og trykker på de samme knappene som i fjor, og året før, og året før. For tenk så koselig, da! Og tenk så glade de blir, da! Og det er jo jul bare en gang i året!

Det er februar bare en gang i året også, men la oss ikke blande ord som rasjonell inn i dette.

Fornuft vs følelser, 0-1, i år igjen. Det er jo også en juletradisjon.

 

Sponsing

Det er mye snakk om bloggere og sponsing og riktig merking av innlegg. I den forbindelse har jeg noen spørsmål:

Jeg får jevnlig henvendelser om sponsing. Riktignok i ti av ti tilfeller om jeg er interessert i å sponse, ikke å bli sponset, men prinsippet er jo noe av det samme.

Eksempler på tilfeller i løpet av de siste par ukene:

Innesko: En åtteåring fremmet ønske om å få sponset et par innesko med reinsdyr på. Hun hadde allerede innesko i ekte plast og fine farger, men argumenterte med at reinsdyr passet bedre til årstiden, at noen på skolen hadde sagt at crocs ikke var fine (vanskelig å være uenig i det), og at hun dessuten ville nekte å bruke plast-tøflene, så alternativet var å bli kald på beina og dermed syk (en god trussel skal ikke undervurderes). Hun toppet forespørselen med en 70/30-kombinasjon av dådyrøyne og skjelmsk smil.
Strategi: Fashion-retorikk, trusler og sjarm.
Resultat: Jeg sponset innesko med reinsdyr.

åttitallet
Smashing, Gjelsvika. Hæsjtægg åttitallet.
Åttitallsklær: En elleveåring planlegger åttitallsfest. Hun googlet åttitallet: «Jeg har sett bilder, de var skikkelig sprø da. Jeg trenger noen sånne klær. Men det har vi vel ikke, mamma, for du levde vel ikke på åttitallet?»
Taktikken er fremragende. Jeg levde i høyeste grad på åttitallet, selv om jeg har gjort mitt beste for å skjule alle spor. Jeg pleier å få spørsmål om jeg levde da dinosaurene var små (at jeg levde da dinosaurene var voksne er det ingen som lurer på).
Strategi: Overrumplende og artig frekt kompliment som veier opp for motviljen mot å bruke mer penger på pannebånd og leggvarmere.
Resultat: Jeg sponset åttitallsklær. Hun fikk en is også.

Dopapir: Idrettslaget vil at vi skal sørge for at Norges befolkning er sikret tilstrekkelig med dopapir. Fire ganger i året må vi passe på at alle har nok å tørke seg med, eller hva de nå bruker alle disse sekkene med dopapir til. For min del kan jeg stable dem opp etter veggen og bruke dem som etterisolering av huset.
Strategi: Tvang.
Resultat: Jeg prøver å slippe unna, men vi vet jo hvordan det går. (Vil du kjøpe dopapir, forresten?)

Spørsmål 1: Hvordan skal slik sponsing merkes? Særlig dopapiret lurer jeg på. Skal vi skrive sponset på hver rull?

Spørsmål 2: Hva er best strategi for å bli sponset? Gjerne som en generell sponsing av småbarnsforeldre. Personlig trenger jeg verken innesko, åttitallsklær eller dopapir, særlig ikke dopapir, men med til sammen seks unger, alle med flere utesko enn innesko og dessuten en utpreget horisontal tilnærming til oppbevaring av eiendeler, kunne vi trengt en god bulldoser. Eventuelt en robotstøvsuger. Og en vindusvasker, en to kasser med kaffe vin, en del mer søvn og et klippekort på spa.
Strategi: Jeg er veldig usikker på strategien her. Jeg er mye bedre på tomme trusler enn på sjarm og komplimenter, men ser for meg at en kombinasjon av tvang og trusler vil fungere dårlig opp mot robotstøvsugerfabrikken (mot bulldoserfabrikken er det jo helt meningsløst). 

Inntil noen kommer med noen gode forslag her må vi kalle en spade en spade (selv om vi ikke er sponset av spadefabrikken) og fortsette å grave fram gulvet sjøl.

Den mentale strekkbenken

Det første jeg tenker når jeg våkner om morgenen, er stort sett aldri at i dag skal jeg utrette noe stort. Fem av sju morgener tenker jeg «herregud er det morgen allerede», før jeg etter hvert tenker på kaffe. To av sju morgener tenker jeg først på kaffe. En gang i året, eller kanskje to, hvis det er et riktig bra år, våkner jeg og tenker at i dag, i dag er jammen dagen. I dag skal jeg begynne på noe av alt det jeg har så lyst å gjøre, noen av alle planene og drømmene som det ikke er tid eller overskudd til ellers. Og så tenker jeg på kaffe.

Dette er ikke et sponset innlegg, jeg kjøper kaffen min sjøl.

Dette er ikke en klage heller. Jeg er litt tung i panna om morgenen, sånn er det bare å være B-menneske. Det lysner fram mot lunsj, da klarer jeg både å løfte blikket og snakke i hele setninger. Etter lunsj ser jeg bare muligheter og ingen begrensninger.

IMG_2207 [1373979]Det handler stort sett om de samme tingene. Jeg vil at ungene mine skal vokse opp og ha det bra, og være glade, sympatiske mennesker som skjønner at vi er bortimot heldigst i verden som bor her i Norge. Jeg vil at vi skal ta vare på miljøet. Jeg vil at vi skal spise sunt og smart. Jeg vil at vi skal kjøpe mindre. Jeg vil skrive mer. Hundre løsrevne tanker, som i løpet av dagen blir oversatt til småting som på en eller annen måte kan knyttes til den røde tråden. På vei hjem fra jobb er jeg et litt bedre menneske. Jeg kjøper grønnkål og gir penger til flyktningene og tenker at i dag skal jeg jammen ta med ungene på kunstutstilling, og dessuten skal vi lese på sengekanten, og så skal jeg skrive litt før jeg sovner.

Så kommer vi hjem. Jeg har som vanlig glemt at det ikke er jeg som er sjefen, jeg er bare en slags arbeidsleder, og knapt nok det, skal vi dømme ut fra stabelen på kjøkkenbenken. Andre hoder tenkte andre tanker da de stod opp i dag tidlig, andre hoder har tenkt andre tanker i løpet av dagen. Hæ, kunstutstilling, skulle ikke vi i butikken da? Og på turn? Jeg ser at du har kjøpt grønnkål, men hva skal vi egentlig ha til middag?

De skal treffe venner og være på snurrelekeplassen, og bygge hytte under et teppe og to stoler, og dessuten hadde jeg glemt at vi alltid bruker minst to timer på å krangle om leksene. Innen vi er ferdig med det, og jeg har laget en noenlunde næringsrik middag i henhold til gjeldende formaninger, og levert og hentet på en eller annen aktivitet som er bra fordi det er viktig at barn er fysisk aktive, og fått dem i seng ikke så alt for lenge etter den foreskrevne idealtiden fordi det er viktig at barn får nok søvn, da er både jeg og dagen ferdig.

Der sitter jeg med grønnkålen.

Kjøkkenbenken ser ut som den har vært brukt til prøvesprengning.

Noen har kledd av seg og kledd på seg og kledd av seg og kledd på seg i en slags merket løype mellom stue, bad og soverom.

Gulvet på badet er dekket av plastponnier og barbier og petshoper som har badet i en bolle full av vann og oppløst dopapir.

Dette er ikke en klage. Det er bare sånn det er. Vi er mange viljer under samme tak. Det blir kaos. Vi gjør så godt vi kan, alle sammen. Jeg kan tenke og planlegge alt jeg orker, men det er fortsatt bare mine planer. Jeg kan si at vi skal ha det fint og ryddig, og at vi skal smake noe nytt minst en gang i uka, og at vi skal la være å krangle om leksene fordi da sparer vi en time og tre kvarter. Jeg tenker at det er så mye ballast jeg vil gi dem, så mye jeg vil hjelpe dem med, så mye jeg vil ordne og fikse før jeg sender dem ut i verden.

Det er bare det at de er sjøsatt, for lenge siden. Den ene drømmer om å dra på ekspedisjon. Den andre planlegger å bli politi og krimforfatter. Den tredje minner oss på at det er viktig å alltid få nok kos.

Hadde mine foreldre det sånn? Jeg husker at vi var mye på tur og aldri på kino, at vi hadde hjemmebakt brød så ofte at jeg var kjempeglad hver gang vi fikk kjøpekneipp, at jeg var masse, masse, masse med venner og at jeg var sur fordi jeg synes foreldrene mine var for strenge. (Jeg fikk ikke se Twin Peaks, så det snek jeg meg til å se hengende opp-ned i trappa ned mot stua.)

Jeg rekker ikke å gjøre alt jeg skulle ønske sammen med ungene mine. Vi skulle vært mer på ski, vi skulle vært mer ute og reist, vi skulle hatt mer juleverksted, vi skulle vært mer på biblioteket, vi skulle engasjert oss mer. Vi skulle helt klart spist mer grønnkål. For hver skulle og burde, sitter jeg mer og mer fast i den mentale strekkbenken.

«Tenk på det sånn,» sa en kamerat til meg en gang jeg sukket litt vel dypt, «at du må se på det fra månen. Fra månen er dette en sånn I-don’t-give-a-fuck-sak.»

Som i at ungene ikke måler oss etter den samme målestokken som vi bruker på oss sjøl.

Sånn må det kanskje være. Jeg står ved siden av den skitne stabelen på kjøkkenbenken og strekker meg mot månen, og et eller annet sted der, i viljen til alltid å strekke seg, ligger forhåpentligvis det som trengs for å gjøre små båter sjødyktige.