Stikkordarkiv: stjernefamilie

Brølebalansen

Jeg er ingen tilhenger av brøling som kommunikasjonsform. Jeg kan ikke fordra at folk brøler til meg. Jeg får utslett inni meg av å høre på brøling. Jeg har lyst å si at jeg ikke brøler, men alle barna mine kan lese, og akkurat når det kommer til det med hverdagsblogging er det egentlig litt dumt. Det er veldig vanskelig å konstruere idealbilder av seg selv med sånne tikkende bomber i kommentarfeltet.

Noen ganger brøler jeg fordi jeg synes jeg har gitt den samme beskjeden mellom hundre og to hundre ganger. Noen ganger fordi jeg er trøtt og lei og av en eller annen grunn har innover-lunte. Av og til litt uforutsigbart, fordi det plutselig bare blir nok av et eller annet. Særlig erting og småkjekling som hele tiden ligger og vipper på grensen til hyl og skrik. Da kan jeg finne på å brøle «KAN DERE SLUTTE Å BRØLE TIL HVERANDRE?!!!» Det er relativt usaklig, siden det fram til da ikke er andre enn meg som har brølt, men jeg er ikke et osean av opphøyet ro og tålmodighet, og vippe-krangling lager storm i hodet mitt.

brøling
Her har jeg tegnet omtrent hvordan en detonert hjemmebrølebombe kan framstå.

Så brøler vi litt til hverandre, og da er vi ikke nødvendigvis hyggelige eller saklige noen av oss, og vi vifter og fekter litt med armene, og bruker mer enn tre utropstegn selv om det bare er teit. Når vi er ferdige med å brøle er lufta litt klarere. Ikke alltid med en gang, men i hvert fall i løpet av dagen, og alltid før natta. Da er det hvitt flagg og nattakos og på tide å legge fram blanke ark med fargestifter til.

Beskrivelsen av den sitasjonen er ganske relevant, for hvis jeg skal lage en liste over hvem jeg brøler til, blir den ganske kort:

  1. Ungene mine
  2. Av og til katten

Jeg brøler ikke på jobb, og sjelden ute i det offentlige rom. Jeg brøler ikke noe særlig til samboeren min. Glefsing, helt klart. Dryppende sarkasmer, uten tvil. Ting jeg må be om unnskyldning for i første halvdel av relativt nær framtid, check. Men brøling? Voksenbrøling orker jeg ikke.

Det viser seg at personene som utløser hjemmebrøleren i meg i ti av ti tilfeller er under myndighetsalder. Mellom åtte og fjorten, for å være helt nøyaktig. Og ikke alle i den aldersgruppen heller. For jeg brøler ikke noe særlig til bonusbarna mine (her må vi i rettferdighetens navn lage en skala som definerer grensen mellom høy, streng snakking og brøling). Jeg brøler ikke til vennene til ungene mine. Det hender jeg brøler til katten, men det er når sant skal sies veldig lite tilfredsstillende.

View this post on Instagram

Gjemmeleken. 1-0 til meg.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

(Jeg framstår som et skikkelig sjarmtroll nå, gjør jeg ikke? Hvis du er fra barnevernet eller har funnet fram telefonnummeret deres nå, vil jeg gjerne protokollføre at jeg helt på ordentlig ikke brøler fullt så ofte som det kan virke ut fra denne teksten).

Men jeg har grublet litt på dette her, og kommet fram til en slags formel:

Alder pluss nærhet til brøleofferet ganget med dagens lunte delt på tilgang på nattakos pluss andre utjevnende tiltak er lik brølebalanse

Ungene mine har jeg levd med siden de kom til. Vi har kranglet og kost, tullet, lekt, eksplodert, grått, gneldret og forhandlet. Vi kjenner hverandre ut og inn, og vet akkurat hvilke knapper vi skal trykke på for å få en eller annen reaksjon. Vi er som tektoniske plater; vi gnisser mot hverandre i en evig diskusjon om hvor grensen skal gå. Av og til er det nødvendig å lette på trykket. Så pirker vi på de aller, aller nærmeste, fisker etter respons, fyrer opp bålet og sender opp rakettene, før vi forhandler oss fra betinget våpenhvile til ubetinget fred og drikker kakao i kjøkkensofaen for å markere at stormen er over for denne gang (jeg klarer ikke å legge inn flere metaforer enn det i ett og samme avsnitt, beklager det).

View this post on Instagram

Panikk-knapp installert.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Så skulle man kanskje tro at bonusbarna trykker på noen av de samme knappene. Og de gjør jo det. Vippe-krangling er det verste jeg vet, uansett hvem som driver med det. Grensene er de samme. Jeg er tullete glad i dem. Men jeg flyr ikke helt i flint likevel. Tvert imot kan jeg telle til både ti og fjorten. Litt urettferdig for de andre ungene, som kan få så hatten passer? Helt klart. Et mål å brøle mer til bonusbarna? På ingen måte. Men det tar tid å komme så nær hverandre at vi kan vise hverandre vrangsiden. Kontoen med nattakos og tillit og plaster på kneet må være ordentlig fylt opp før man kan gjøre et brøleuttak uten å gå rett i minus. Brølebalansen må være i orden.

Hadde det ikke vært for at barna mine leser denne bloggen, ville jeg gjerne påstått at jeg som følge av denne grublingen rundt brølebalanse, brøler mindre til dem. Men det er ikke helt sant. Det hender jeg klarer å telle helt til ti, men aldri så langt som til fjorten. Elleveåringen skal få lov til å by på litt av forklaringen.

Jeg: MEN HVORFOR MÅ JEG PÅ DØD OG LIV BLI SÅ SINT FØR DU HØRER ETTER, DA?!!!
11: Fordi det er morsomt.

Fra kjernefamilie til stjernefamilie

Stjernefamilie (subst.): Kjernefamilie som har endret form, men ikke funksjon.


Første gang jeg kom over begrepet stjernefamilie – stjärnfamilj – var på insta-kontoen til krimforfatter Camilla Läckberg. Hun er skilt to ganger, planlegger sitt tredje bryllup, har to pluss ett barn, ett til i magen, og er hjertelig bonusmor for eksens barn, i tillegg til å være god venninne med eksens eks. Blant annet. Det ser for eksempel sånn ut:

View this post on Instagram

Tänkt så mycket den här resan på hur otroligt glad och tacksam jag är att jag kunnat få behålla de här två i mitt liv, @fannymelin_ och @felix_melin . Lärde känna dem när de var så små och hade känts förkrossande att tappa dem vid skilsmässan – vilket tyvärr är alldeles för vanligt. Men tack vare att jag och @christinamelin hann bli så goda vänner, har de kunnat förbli en stor och permanent del av mitt och barnens liv – och nu också @simonskold 's, som fullt ut anammat att få inte bara tre barn på köpet – utan fem. Och vet en del av er ibland stör sig på att man tror att jag försöker framställa vår familj som "perfekt". Självklart är det aldrig "perfekt" i en familj. Och tog t ex många år innan jag och @christinamelin blev vänner, med ett steg fram och två tillbaks, som sen blev två steg fram och ett tillbaks. Tills det en dag bara blev steg framåt. O vi är inte alltid överens om allt idag heller. Ibland käbblar vi vänskapligt, mer som systrar gör. Och vi har haft väldigt syn på barnuppfostran – men jag har lärt av henne och hon av mig. Så nej, självklart är vi ingen perfekt familj med putsad fasad. Men vi är en familj och vi har barn som har glädjen av att behålla varann som syskon – och vi har fått behållt våra bonusar. Det GÅR. Är väl det jag vill säga med den här långa utläggningen. Det handlar bara om vilja. #Stjärnfamilj

A post shared by Camilla Läckberg (@lackberg) on

Hun klarer tilsynelatende å balansere barn, mann, ekser, jobb og katter på en måte noen hver kan både misunne og forundres over, eller begge deler på en gang. Nett-trollene vet godt hvor hun bor. Hun gir dem fingeren, hver bidige gang. Og hun sier som sant er, gjerne i godt saltede vendinger, at sånne stjernefamilier lager seg ikke selv – det krever at voksne ER voksne, og spiser den nødvendige dosen kameler for å finne en form og en løsning som gjør at barna har det bra. Akkurat så enkelt, og akkurat så vanskelig. Jeg synes hun fortjener en solid tommel opp for at hun viser at det går an å finne løsninger bare man er villig til å se etter dem, enten det er på kryss eller tvers. Det kan til og med være hyggelig.

I Sverige er stjärnfamilj et begrep med egen wikipedia-side, mer politisk forklart enn definisjonen jeg har laget her i toppen av innlegget. Jeg liker bedre den enkle varianten. Kjernefamilien har endret form, men ikke funksjon. Det finnes mange prinsipper å ri, men ikke hvis det går ut over ungene. Punktum.