Stikkordarkiv: tara

Følgefeil

Lite er mer irriterende enn feil og mangler ved boligen, som etter mange år på utbedringslista fortsatt ikke er ordnet. Jeg var derfor spesielt oppmerksom på punktene i denne lista da jeg skiftet bolig for et par år siden. Typisk nok så alt ok ut under visning, problemene viste seg først etter en stund. Eierskifteforsikringen dekker det heller ikke, så jeg deler denne lista til skrekk og advarsel. Hvis den er til hjelp for bare én av dere som leser, er det verdt det! Continue reading Følgefeil

Den beste konfirmasjonsgaven

For et par uker siden fikk vi en melding i Foreningen Lysfontenens superhemmelige Facebook-gruppe. «Alle må bake kake til konfirmasjon 6. mai. Kommer tilbake med mer!» Jeg sjekket kalenderen, og ble lei meg helt på ekte da jeg oppdaget at jeg er på motsatt kant av landet den uka. Akkurat den dugnaden har jeg ikke noe ønske om å slippe unna.

Konfirmasjonskakebaking til venners barn er ikke nytt, heller ikke i vår forening. Men prinsippet ble for alvor knesatt i fjor, da en hel bråte av oss plutselig hadde konfirmanter. «Minner om kakedugnaden siste helg i april. En av de aller viktigste oppgavene i en forening er, som kjent, å bake kaker når barn av foreningens damer skal konfirmeres», stod det plutselig på Facebook-siden vår.

Continue reading Den beste konfirmasjonsgaven

En søt allianse

Da jeg kikket oppi nugattiboksen i morges, var den så godt som tom. Det er mindre enn en uke siden den kom i hus. Jeg kremtet og så på niåringen. Hun valgte dådyrøyne-strategi, og etterlyste samtidig sin stefar. Kunne det tenkes at han ville komme med fly fra øst til vest også denne uken? Kunne hun eventuelt ringe ham og spørre?

SMØRER TYKT PÅ
De har en nugattiallianse, de to. De er skjønt enige om at livet er litt bedre å leve hvis man av og til har usunt pålegg på brødskivene. Og da jeg sa nei til denne konkrete formen for livskvalitet i handlekurven forrige helg, forente de sin affekt og tok felles affære. Én stor og en liten marsjerte tilbake til butikken, med kun ett punkt på handlelista. Den store med et lurt blunk. Den lille med et strålende smil. Underveis diskuterte de verdensproblemer og utleverte hemmeligheter. Blant annet om meg. Visste han for eksempel at jeg en gang prompet mens jeg lot som jeg trakk i et håndtak? Jo, det hadde han hørt om, men en god historie kan ikke fortelles for ofte eller for høyt. Men visste hun at jeg en gang bommet da jeg skulle rygge bilen hans ut av garasjen?

SMÅ SKRITT
De hilste på hverandre for første gang for tre år siden. Den lille husker at det var flaut og rart å hilse på mammas nye kjæreste. Den store husker sommerfuglene i magen, og den forløsende følelsen av brutt is da den lille etter et par timer slo ham på rompa og lo.

Så oppdaget den lille, hun som har hår, at det gikk an å erte han store, han som ikke har hår. I retur fikk han uten hår lov til å erte henne tilbake, mye drøyere enn noen av oss andre fikk lov til. Ikke lenge etter var han oppført han på hennes faste klemmeliste. Og plutselig gjør de to mytteri og marsjerer av gårde til butikken for å bryte nugattiforbudet, som om det har vært dem mot øvrigheta siden tidenes morgen.

FRA KJERNEFAMILIE TIL STJERNEFAMILIE
Det tar litt tid å vokse seg inn i en ny familie. Der klassiske kjernefamilier som regel er ganske saktevoksende, er de nye konstellasjonene som vokser fram mer som familieutgaven av «The Big Bang». «Det føltes litt som å våkne og få beskjed om at jeg hadde fått fem nye søsken i løpet av natta», kommenterte ett av barna tørt, da nyfamilier på begge sider var etablert.

UTVIDET ROLLELISTE
Men søsken blir ikke søsken bare fordi man plutselig kan kalle dem det i navnet. Og selv om bonusbarn absolutt oppleves som en bonus, er det heller ikke sånn at man føler seg som hundre prosent mor eller far til en ekstra bukett med barn fra en dag til den neste.

Det tar litt tid å sette opp den nye rollelista, og finne sin plass. Ingen skal erstatte noen, så det er en del nye roller som må defineres. Og så oppstår det nye allianser, på kryss og tvers, med eller uten nugatti. Da begynner vi å snakke bonus.

Det går alltid et tog

Det går alltid et tog. Men bortsett fra 17. mai-tog, gikk vi aldri i noen av dem under min oppvekst.

Det var ingen stor greie, det var ikke sånn at vi hadde lyst og ikke fikk lov, det var bare noe vi ikke gjorde. Arbeidernes dag hadde vi hørt om, men arbeidere har også en plen å klippe, og når det nå engang er fri 1. mai, var det jo like greit å få den klipt.

8. mars var noe annet. Jeg var seks år da hu derre Gro Harlem Brundtland ble statsminister første gang. En stund trodde jeg hun het «Hu derre» til fornavn. Men det ville jo vært litt rart om hun hadde nesten samme navn som de som gikk i tog 8. mars; det var «de derre kjerringene», og absolutt ikke noen jeg og søsteren min ville identifisere oss med.

1024px-frauentag_1914_heraus_mit_dem_frauenwahlrecht
Plakat fra kvinnedagen 1914. Karl Maria Sradler, 188-1943. Scan fra bok. (Wikimedia Commons)

INNFORSTÅTTHETER
Det virker hardt når jeg skriver det. Det var ikke sånn. Det var ikke noe som ble stavet med store bokstaver, det var bare mange, mange små bokstaver som til sammen ble en stor innforståtthet: Det er ikke oss. Vi er ikke sånn. De derre folka får styre på så mye de vil, her i vår familie har vi bedre ting å ta oss til.

Men så var det ikke helt sånn heller. Det er mange måter å gjøre inntrykk på. Språk er tilsynelatende så lett, det er bare å åpne munnen og se hva som ramler ut, og ramler det ut ofte nok, blir det en slags sannhet, i hvert fall hvis den som lytter glemmer å koble til hjernen. Og hvis noen protesterer er det bare å le det vekk; hæhæhæ, du skjønner ikke spøken! Du er ikke innafor! Det finnes folk som har blitt president i USA på den måten.

EKSEMPELETS MAKT
Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør, er et uttrykk alle foreldre en eller annen gang har brukt. Gjør som jeg gjør, sa mor, uten å si så mye. For midt i denne innforståttheten av hva som var oss og hva som ikke var det, gikk hun rundt og utstrålte et slags «hmpf». Hver eneste gang hun hørte ymt om at jenter på en eller annen måte var mindre verdt, markerte hun. Familiens retro-representant brydde hun seg ikke om å korrigere. Gamle hunder, osv. Men hørte hun at jeg eller søsteren min plasserte oss selv bak guttene i køen, fikk vi streng beskjed: Nei. Det stopper her. Jenter kan gjøre akkurat det samme som gutter. Jeg vil ikke høre snakk om annet.

Det var ikke særlig aktuelt å protestere. Da hun etter hvert ble alene med oss, skrudde hun bil, før hun vasket oljen av fingrene og lakket neglene med blank neglelakk. Hun skiftet dekk og monterte møbler og bakte brød og utdannet seg til elektronikkingeniør. Da jeg flyttet hjemmefra, var det hun som leide lastebil, og som den selvfølgeligste ting i verden rygget den inn på en gårdsplass som var så smal at vi hadde problemer med å gå rundt bilen etterpå.

SELVFØLGELIGHETER
Likestilling ble like selvfølgelig. Alt annet er bare merkelig. Det er ikke kontroversielt å være for likestilling. Det er bare rart å ikke være feminist. En av jentene mine kom hjem her om dagen og himlet med øynene; en gutt hun kjenner hadde sagt at det var noe jenter ikke kunne gjøre, stakkars ham, hahaha!

Samtidig kaller vi jentene våre for søte og guttene våre for tøffe, og vi finner oss i at ski og sykler kommer i det vi uten videre refererer til som jentefarger og guttefarger. Og plutselig krympet fedrekvoten igjen, og selv om de blå-blå påstår noe annet vet vi jo hva det fører til. Og her forleden stod det jammen en fyr og sa «grab them by the pussy», uten at noen tok fra ham atomknappen av den grunn.

Vi tar det som en selvfølge at det alltid går et tog. Det er kanskje på tide å bli med.

Dette klippet er fra Europaparlamentet. I 2017, i tilfelle du lurte:

https://www.facebook.com/plugins/video.php?href=https%3A%2F%2Fwww.facebook.com%2Fcnninternational%2Fvideos%2F10155057003069641%2F&show_text=0&width=400

Toppfoto: Wikimedia Commons, Calmuziclover

Blogglistenhits

På kjøret igjen

Jeg trodde jeg hadde klart å slutte. Så feil kan man ta.

For noen år siden flyttet jeg fra hus til leilighet, som nyskilte av og til gjør. Med på flyttelasset fulgte flere pappesker enn det var plass til i leiligheten. En stund dannet de en slags labyrint i stua, hvor minstemann yndet å stikke seg vekk med ipaden. Jeg måtte skru av internett for å finne henne igjen; først da nettet var nede gav hun lyd fra seg i en krok. Continue reading På kjøret igjen

En liten hyllest til en helt vanlig dag

Legge seg litt for seint, stå opp litt for tidlig, kjenne kroppen knirke en bønn om å få bli under dyna, bare litt til. Tvinge den opp, tvinge dagen i gang.

Huske hvor fint det er med morrakaffe, fyr i peisen, fin fyr ved frokostbordet. Glemme at det er så koselig at det nesten alltid er nødvendig å løpe til toget etterpå.

Irritere seg over svett ståplass på morratoget; det første toget alle stående morratryner langs hele strekningen orker å ta.

Brette opp ermer, brette ut arbeidsliste, brette fram et smil til gode kolleger.

Tenke på middag. Glemme å handle minst én ingrediens. Pusse små tenner. Pusse egne tenner. Legge seg litt for seint.

Gjenta.

Alle de vanlige dagene, de som bare kommer og går uten å gjøre noe særlig ut av seg, uten å ha en anledning på innerlomma, uten å by på verken glitter eller drama. Det er de dagene man savner når de plutselig ikke er der mer.

Det snur så fort.

Det lugget litt i 2015. Litt ising i rubben i 2016 også. 2017 skal bli bra, sier vi. Men noen omkring oss går inn i 2017 med litt lavere kølleføring enn planlagt, det er ikke alt som kan planlegges. Vi har nå, vi vet ingenting om etterpå.

Dette er en liten hyllest til en helt vanlig dag. Til en litt tørr brødskive, til en nesten ren bukse, til gnagsåret etter nye sko, til den lange smug-gjespen i mørket på skoleavslutningen, til kjøleskapet som er tomt for ost, til fire vinduskonvolutter, til poser under øynene, til lista med ting som helst skulle vært gjort i går. Til alt som er helt, helt vanlig. Vanlig er best i verden.

 

Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor livet
har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid

 

 

Blogglistenhits