Stikkordarkiv: to hjem

Spor

Når jeg kommer hjem og tv-en er vridd sånn at det går an å se den fra kjøkkensofaen,

når det er smuler etter tørre nudler i det lodne gulvteppet på stua,

når det står en skål med nugattirester og en skje oppvaskbenken,

når osten står framme,

når håndkledet på badet er fullt av ansiktsmaling,

når limpistolen og en saks og en hel pakke glitter ligger midt på stuegulvet,

og noen har kledd av seg litt her og litt der,

da må jeg se vekk fra at det endevendte totalinntrykket peker mot innbrudd,  eksplosjon eller naturkatastrofe,

og kvele brølemonsteret som har lyst å rope at noen må se til helvete å lære å rydde etter seg,

for det nytter uansett ikke å brøle i tomt hus,

og her er det ingen som tenker at de har rotet,

de har bare kost seg hjemme alene.

 

 Blogglistenhits

Hvor er buksa mi, hvor er skjorta mi, jeg er sikker på jeg hadde den i går…

Dere må passe på tingene deres, sier jeg, dere må vite hvor dere legger klærne deres og bøkene deres og leksene deres og hodene deres og gud vet hva. Sier jeg. Ikke sjelden fordi ett eller annet barn har lagt igjen et eller annet i det andre hjemmet sitt. Gymtøyet, for eksempel, gymtøyet ligger hos pappa. Jammen gymtøyet dere har her, da? spør jeg. Også hos pappa, sier hvilket som helst av barna. Rotehuer, surrekopper, svimedamer, sier jeg, og setter meg i bilen for å hente hva det nå er som mangler. Ikke fordi akkurat den tingen må være akkurat her, men fordi akkurat den tingen trengs akkurat her og nå. Og så skjeller og smeller jeg litt, aaargh, dere må jo huske, dere må jo ikke glemme, og så videre. Jada, blabla, sier ungene, som vet akkurat hvor dypt det stikker og ikke akkurat skjelver i buksene.

Hver mandag morgen er sånn: Vi løper rundt som jojoer for å samle sammen alt som skal være med til det andre hjemmet. Hver uke er vi enige om at det hadde vært lurt å gjøre kvelden før, men nå er vi nå en gang oss, og hvorfor være ute i god tid når vi i stedet kan lage skikkelig stress? Vi begynner å bli gode på mandagsstress. Og det er ikke så mye som skal fra det ene hjemmet til det andre; en pc, yndlingsgenseren, en ny bok som er så spennende å lese. Men det er fort gjort å gå på skolen i gymtøyet, og når man skal hjem til et annet hjem, havner det jo i vaskekurven der.

Akkurat som andre ting havner i vaskekurven her. Truser også. Voksentruser som ingen her i huset eier. Som noen har tjuvlånt av sin stemor, vil jeg tro. Akkurat som jeg regner med at et knippe av mine truser på samme vis har havnet i vaskekurven hos eksen. 

 

img_53701012899
Indirekte skittentøyvask med eksen

 

Det er en del ting man må se litt stort på i nyfamilietilværelsen. Tenker jeg, og bjeffer frustrert over gymtøyet som nok en gang er på vandring mellom hjemmene. For hvor vanskelig kan det egentlig være å holde orden på sakene sine?

Men det toppet seg da jeg ikke fant strykebrettet. Gymtøy, ok. Truser, forståelig. Men strykebrettet? Det er vel ikke noen som har tatt med seg strykebrettet? Jeg lette høyt og lavt, mer og mer irritert. Jeg visste at vi hadde strykebrett, vi hadde til og med nettopp kjøpt nytt, selveste deluxe-modellen til Biltema med mørkegrønt mønster og det hele. Vi var ute, jeg og mannen, og kjøpte strykebrett, og nå fant jeg det ingen steder.

Mannen bor på Østlandet.

 

img_7038
Romantisk utflukt til Biltema med mannen.

Jeg bor annenhver uke på Vestlandet og Østlandet. Jeg var ute sammen med mannen for å kjøpe strykebrett. Strykebrettet står selvfølgelig på Østlandet. Det hjelper ikke å lete etter det på Vestlandet da.

 

For meg er begge steder like mye hjem. Jeg tar med meg ting fra hus til hus, ikke så mye, men av og til er det sånn at alle favorittbuksene mine ligger i skapet i Nittedal, når jeg står nydusjet i Stavanger og lurer på hva i alle dager jeg da skal ta på meg.

Hjem er hjem. Og når hjem er to steder, er det ikke alltid så lett å huske hva som er hvor til enhver tid.

Jeg ser den. Jeg skal slutte å mase, unger. Jeg lover.

Fra kjerne- til stjernefamilie

Stjernefamilie (subst.): Kjernefamilie som har endret form, men ikke funksjon. (Vår definisjon)

Første gang jeg kom over begrepet stjernefamilie – stjärnfamilj – var på insta-kontoen til krimforfatter Camilla Läckberg. Hun er skilt to ganger, planlegger sitt tredje bryllup, har to pluss ett barn pluss ett barn, og er hjertelig bonusmor for eksmannens to barn, i tillegg til å være god venninne med eksens eks. Blant annet.

Hennes drøyt 150.000 følgere får innblikk i hverdagslivet i en familie hvor brudd mellom voksne ikke betyr at alle relasjoner må rives opp med roten. Det er jo ikke bonusbarna man skiller seg fra?

Det er ikke nødvendigvis bare enkelt å få til et knirkefritt samarbeid etter et brudd. Men det er ikke nødvendig å gjøre det vanskeligere enn det må være heller?

 

IMG_7960.JPG
KK 37/16

I KK 37/16 er en vaskeekte stjernefamilie intervjuet. De samarbeider på kryss og tvers, og det hele går egentlig ganske greit. Journalisten velger å kalle dem «Norges kanskje rauseste par». Jeg tviler ikke et øyeblikk på rausheten i familien som er intervjuet – men jeg tror det er mye vanligere enn man kan få inntrykk av, både i intervjuet og generelt i det offentlige ordskiftet.

 

Vi hører så mye om dem som ikke får det til, om ekser som setter seg på tvers som et kyllingbein i halsen, og fagfolk som svartmaler 50/50-løsninger. Og det er klart vi må diskutere både 50/50 og andre problemstillinger rundt familier som går i oppløsning.

Men det er viktig å høre fra dem som får det til også. Som Camilla Läckberg så tydelig velger å gjøre. Jeg synes hun fortjener en solid tommel opp for at hun viser at det går an å finne løsninger bare man er villig til å se etter dem, enten det er på kryss eller tvers. Det kan til og med være hyggelig. Jo flere eksempler vi ser på at det går an å samarbeide, jo lettere blir det å tenke samarbeid sjøl.

Det er ikke sikkert eksen mente å være spydig.

Det kan hende den nye partneren til eksen er utrolig hyggelig.

Det kan hende bonusbarna synes det er gøy å besøke hverandre på kryss og tvers, også i ukene de ikke bor under samme tak.

I Sverige er stjärnfamilj et begrep med egen wikipedia-side, mer politisk forklart enn definisjonen jeg har laget her i toppen av innlegget. Jeg liker bedre den enkle varianten. Kjernefamilien har endret form, men ikke funksjon. Det handler først og fremst om at de voksne må være voksne, sånn at barna kan få lov til å være barn.

 


Dette innlegget publiseres hos Tara.no. Det er en revidert utgave av et tidligere innlegg her på bloggen.

 

Seks og samliv (eller hva det er du egentlig leser)

– Er det sant at moren din har en blogg som heter seks og samliv???

cropped-seksogsamliv.jpg«Fem og samliv» hadde kanskje vært mindre stigmatiserende, men nå er vi nå en gang to voksne med til sammen seks barn. Så ja. Barn og bonusbarn må jevnlig svare bekreftende på slike spørsmål.

Vi (jeg sier vi, for selv om det er jeg som skriver, er vi to som drodler) skriver mye om nyfamilier. Et ganske naturlig tema, når plan A ikke gikk helt som man hadde tenkt, og man senere etablerer en ny familiekonstellasjon.

Familie er familie

Nyfamilier er ikke så veldig forskjellige fra andre familier. Vi har like mye rot på benken, vi brøler like mye, dagene er like travle. Just another mammablogg der altså. Men så er det en del problemstillinger som dukker opp, som ikke var så aktuelle før. To hjem, dine uker og mine uker, flytte sammen eller ei, samarbeid med ekser, intrikate hverdagskabaler. Sånt som veldig fort blir tema når folk med brudd i bagasjen treffes – særlig hvis det også innebærer historier med litt juicy knot. Har du for eksempel hørt den om hun som bare godtar å få mail fra eksen hver mandag klokka to?

Stemorblogger

FlokkDet er en grunn til at det er flere mammablogger enn skilsmisse- og stemorblogger. Det er ikke lett å gå gjennom et brudd, selv om man samarbeider aldri så bra. Det er mange potensielt ømme tær. Der det kan være (altfor) lett å skrive tant og fjas om egne barn, har bonusbarn mødre og fedre som ikke nødvendigvis synes det er tipp topp at stemor og stefar har laget seg en blogg. Det er ting som kan være både sårt og vondt og vanskelig å snakke om, ting som oppfattes helt forskjellig avhengig av hvilken side man står på.

Nå er Seks og samliv-kartet veldig oversiktlig og greit. Vi samarbeider så godt vi kan på kryss og tvers, og prøver å gjøre hverdagen så ukomplisert som mulig både for ungene og for hverandre. Men som de fleste skilte, havner vi ofte i prat med andre skilte, og utveksler erfaringer, frustrasjoner og vandrehistorier. Og det skriver vi litt om. Det, og vårt vanlige tull og tøys, som er en like stor del av hverdagen.

Prosjekt

Dette kommer aldri til å bli en blogg med et hyperaktivt kommentarfelt. Vi beveger oss i et delvis minebelagt område. Det går ikke an å utlevere eksen i en åpen kommentar på internettet. Eller, vel, jeg skjønner jo at det rent fysisk går an, det er jo mange som har fått det til før, jeg mener bare at det virkelig ikke går an.

Men jeg får mange tilbakemeldinger fra dere likevel, på melding og på mail. Det er veldig hyggelig.

Og vi jobber med et ganske stort prosjekt rundt dette temaet, som er litt hemmelig og som jeg gleder meg til å fortelle mer om senere.

Men hvis du har noe på hjertet rundt alt dette med nyfamilier, det være seg gode erfaringer, konkrete tips, eller rene skrekkhistorier – ta gjerne kontakt, på mail  eller Facebook. (NB: Dette er henvendelser som behandles anonymt).

 Litt om oss

2014-05-17-sirioysteinVi har tre pluss tre barn, på 15, 12, 9, 9, 7 og 6. Tekster som berører dem, får de lese før publisering. Som regel er det ikke nødvendig, vi har som utgangspunkt at vi ikke skal utlevere andre enn oss sjøl.

En av oss, tidligere omtalt som en av verdens ti kjekkeste menn, er seniorrådgiver. Han kunne jeg fint utlevert, hadde jeg bare ant hva seniorrådgivere driver med. Han er far til de tre yngste, stefar til de tre eldste, og fortsatt usikker på om han sovner eller besvimer om kvelden.

Jeg? Jeg skriver. Artikler, petiter, blogger. En liten bok. Jeg er mor til de tre eldste, stemor til de tre yngste, og pendlende deltidssamboer med løs tilknytning til arbeidslivet (eller frilanser, som det også kalles). Av og til glemmer jeg å ta mascara på begge øynene.

Vi er deltidssamboere – vi bor sammen i ukene uten barn. For oss passer det best sånn. Vi svarer ukentlig på spørsmål om når vi skal flytte sammen «på ordentlig», og av og til på spørsmål om når vi skal ha kjærlighetsbarnet. Svaret på det første spørsmålet (hvis man med «på ordentlig» mener fulltid), er når ungene blir store. Svaret på det andre spørsmålet er vanskeligere, for vi har ikke klart å finne ut hva som er forskjellen på kjærlighetsbarn og vanlige barn. Men vi tenker at vi har barn nok. Kanskje en katt, vi kan snakke om en katt. Men det får bli i et annet innlegg.

Annenhver uke

Det er det ene livet, hvor huset myldrer av liv og rot og kjøkkenbenken renner over av kopper som aldri rydder seg selv inn i oppvaskmaskinen. Jeg prøver å hjelpe til med lekser ganger tre mens jeg lager noe som skal likne på en variert og næringsrik middag, og det er litt vanskelig siden en tredjedel av middagsgjestene ikke vil ha noe annet enn pasta eller potet med smør. Jeg roper korte beskjeder, jeg kjører og henter på aktiviteter, jeg kjøper grillpølser til sommeravslutning, jeg blåser på skinnleggen til hun som for tiden har bein som vokser fortere enn hodet får med seg og derfor alltid snubler på vei opp trappa. Vi leser om Otto Monster som er så flink på skolen at han får kjeft, vi pumper sykkeldekk, vi tømmer fryseren for is, og i vinduskarmen er det legoklosser. Det er de ukene hvor jeg så vidt får snakket med kjæresten på telefon, fordi det av og til skjer så mye på begge kanter at vi må stå opp omtrent før vi har lagt oss, og jeg tenker at hvis ikke kaffe hadde vært oppfunnet hadde minst en av oss sittet i fengsel. Den er den uken bibliotekvarslene kommer, og den beste vitsen er den om hun som trodde hun skulle få lagt alle de rene klærne inn i skapet. Det er den uka hvor jeg besvimer i sofaen når jeg tror alle er i seng, bare for å mutere til et brølemonster sju minutter etterpå når jeg nok en gang hører noen som tasser i gangen. Av og til er det bare katten. Da føler jeg meg litt dum.

Det er fine uker.

Og så er det det andre livet, hvor vi er to voksne i huset, og det ikke er mer leven rundt oss enn vi klarer å lage sjøl. Hvor jeg kan høre på mine egne spillelister på Spotify. Hvor samtalene ofte foregår i hele setninger. Hvor jeg kan jobbe uten å se på klokka, hvor jeg får levert bibliotekbøker, hvor det går an å ha grønnkål og byggryn til middag uten at noen av middagsgjestene ringer barnevernet. Av og til får jeg trent, og en gang var vi til og med på konsert.

Det er også fine uker.

-Savner du oss når vi ikke er hos deg, spurte mellomsten. Hun vet at Spotify-en min er Bieber-fri, og var muligens redd for at min uke uten barn skulle være like stusselig som spillelista.

Svaret er både ja og nei. Annenhver uke-livet har sin egen rytme. Den ene uka kan det være litt fullt, den andre uka kan det være litt tomt. Særlig på dager som 17. mai, og rundt jul, hvor vi har mange ting vi pleier å gjøre sammen. Jeg gleder meg alltid til å se ungene igjen, men jeg gleder meg av og til til å ikke se dem på noen dager også. Litt som intervalltrening, egentlig. Og annenhver uke er det den eneste intervalltreningen jeg får til.

Krysser av for tjuefire ganger sju timer med trening denne uka. Fornøyd.

Blogglistenhits

Et blikk i krystallkula

krystallkulaLa oss si at du surrer deg inn til en spåkone. Ikke bry deg så mye om hvorfor du havnet der, for hvis du skal fortelle om det er du uansett nødt til å dikte opp en eller annen syk historie som får det til å høres så ironisk ut at det er sosialt akseptabelt. Men nå er du der, og du kikker inn i krystallkula. Les mer Et blikk i krystallkula

Jeg trenger en app

Jeg trenger en app som ikke bare finner igjen bilen min på flyplassparkeringen, men som minner meg på at det ikke er noen grunn til å lete etter den der når den står hjemme i garasjen fordi jeg faktisk tok flybussen.

Jeg trenger en app som rydder i huset.

Jeg trenger en app som sorterer, bretter og legger på plass klærne etter at de er vasket.

Jeg trenger en app som sorterer sokker.

Jeg trenger en app som oversetter tenåringslogikk til vanlig menneskelogikk, sånn at jeg skjønner hva som EGENTLIG er spørsmålet.

Og så trenger jeg sjokolade.

Det var alt for i dag.

På forhånd takk.

Den andre kvinnen

Jeg kjenner henne mest indirekte, selv om hun på mange måter er en av de viktigste personene i livet mitt. Vi er ikke hjemme i hverandres kjøkken og diskuterer krig og fred og religion og politikk og sånn, men jeg vet for eksempel at hun liker kaffe og er veldig flink til å bake grytebrød med sprø skorpe. Les mer Den andre kvinnen

Brølebalansen

Jeg er ingen tilhenger av brøling som kommunikasjonsform. Jeg kan ikke fordra at folk brøler til meg. Jeg får utslett inni meg av å høre på brøling. Jeg har lyst å si at jeg ikke brøler, men alle barna mine kan lese, og akkurat når det kommer til det med hverdagsblogging er det egentlig litt dumt. Det er veldig vanskelig å konstruere idealbilder av seg selv med sånne tikkende bomber i kommentarfeltet.

Noen ganger brøler jeg fordi jeg synes jeg har gitt den samme beskjeden mellom hundre og to hundre ganger. Noen ganger fordi jeg er trøtt og lei og av en eller annen grunn har innover-lunte. Av og til litt uforutsigbart, fordi det plutselig bare blir nok av et eller annet. Særlig erting og småkjekling som hele tiden ligger og vipper på grensen til hyl og skrik. Da kan jeg finne på å brøle «KAN DERE SLUTTE Å BRØLE TIL HVERANDRE?!!!» Det er relativt usaklig, siden det fram til da ikke er andre enn meg som har brølt, men jeg er ikke et osean av opphøyet ro og tålmodighet, og vippe-krangling lager storm i hodet mitt.

brøling
Her har jeg tegnet omtrent hvordan en detonert hjemmebrølebombe kan framstå.

Så brøler vi litt til hverandre, og da er vi ikke nødvendigvis hyggelige eller saklige noen av oss, og vi vifter og fekter litt med armene, og bruker mer enn tre utropstegn selv om det bare er teit. Når vi er ferdige med å brøle er lufta litt klarere. Ikke alltid med en gang, men i hvert fall i løpet av dagen, og alltid før natta. Da er det hvitt flagg og nattakos og på tide å legge fram blanke ark med fargestifter til.

Beskrivelsen av den sitasjonen er ganske relevant, for hvis jeg skal lage en liste over hvem jeg brøler til, blir den ganske kort:

  1. Ungene mine
  2. Av og til katten

Jeg brøler ikke på jobb, og sjelden ute i det offentlige rom. Jeg brøler ikke noe særlig til samboeren min. Glefsing, helt klart. Dryppende sarkasmer, uten tvil. Ting jeg må be om unnskyldning for i første halvdel av relativt nær framtid, check. Men brøling? Voksenbrøling orker jeg ikke.

Det viser seg at personene som utløser hjemmebrøleren i meg i ti av ti tilfeller er under myndighetsalder. Mellom åtte og fjorten, for å være helt nøyaktig. Og ikke alle i den aldersgruppen heller. For jeg brøler ikke noe særlig til bonusbarna mine (her må vi i rettferdighetens navn lage en skala som definerer grensen mellom høy, streng snakking og brøling). Jeg brøler ikke til vennene til ungene mine. Det hender jeg brøler til katten, men det er når sant skal sies veldig lite tilfredsstillende.

View this post on Instagram

Gjemmeleken. 1-0 til meg.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

(Jeg framstår som et skikkelig sjarmtroll nå, gjør jeg ikke? Hvis du er fra barnevernet eller har funnet fram telefonnummeret deres nå, vil jeg gjerne protokollføre at jeg helt på ordentlig ikke brøler fullt så ofte som det kan virke ut fra denne teksten).

Men jeg har grublet litt på dette her, og kommet fram til en slags formel:

Alder pluss nærhet til brøleofferet ganget med dagens lunte delt på tilgang på nattakos pluss andre utjevnende tiltak er lik brølebalanse

Ungene mine har jeg levd med siden de kom til. Vi har kranglet og kost, tullet, lekt, eksplodert, grått, gneldret og forhandlet. Vi kjenner hverandre ut og inn, og vet akkurat hvilke knapper vi skal trykke på for å få en eller annen reaksjon. Vi er som tektoniske plater; vi gnisser mot hverandre i en evig diskusjon om hvor grensen skal gå. Av og til er det nødvendig å lette på trykket. Så pirker vi på de aller, aller nærmeste, fisker etter respons, fyrer opp bålet og sender opp rakettene, før vi forhandler oss fra betinget våpenhvile til ubetinget fred og drikker kakao i kjøkkensofaen for å markere at stormen er over for denne gang (jeg klarer ikke å legge inn flere metaforer enn det i ett og samme avsnitt, beklager det).

View this post on Instagram

Panikk-knapp installert.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Så skulle man kanskje tro at bonusbarna trykker på noen av de samme knappene. Og de gjør jo det. Vippe-krangling er det verste jeg vet, uansett hvem som driver med det. Grensene er de samme. Jeg er tullete glad i dem. Men jeg flyr ikke helt i flint likevel. Tvert imot kan jeg telle til både ti og fjorten. Litt urettferdig for de andre ungene, som kan få så hatten passer? Helt klart. Et mål å brøle mer til bonusbarna? På ingen måte. Men det tar tid å komme så nær hverandre at vi kan vise hverandre vrangsiden. Kontoen med nattakos og tillit og plaster på kneet må være ordentlig fylt opp før man kan gjøre et brøleuttak uten å gå rett i minus. Brølebalansen må være i orden.

Hadde det ikke vært for at barna mine leser denne bloggen, ville jeg gjerne påstått at jeg som følge av denne grublingen rundt brølebalanse, brøler mindre til dem. Men det er ikke helt sant. Det hender jeg klarer å telle helt til ti, men aldri så langt som til fjorten. Elleveåringen skal få lov til å by på litt av forklaringen.

Jeg: MEN HVORFOR MÅ JEG PÅ DØD OG LIV BLI SÅ SINT FØR DU HØRER ETTER, DA?!!!
11: Fordi det er morsomt.