Stikkordarkiv: to hjem

Jeg trenger en app

Jeg trenger en app som ikke bare finner igjen bilen min på flyplassparkeringen, men som minner meg på at det ikke er noen grunn til å lete etter den der når den står hjemme i garasjen fordi jeg faktisk tok flybussen.

Jeg trenger en app som rydder i huset.

Jeg trenger en app som sorterer, bretter og legger på plass klærne etter at de er vasket.

Jeg trenger en app som sorterer sokker.

Jeg trenger en app som oversetter tenåringslogikk til vanlig menneskelogikk, sånn at jeg skjønner hva som EGENTLIG er spørsmålet.

Og så trenger jeg sjokolade.

Det var alt for i dag.

På forhånd takk.

Den andre kvinnen

Jeg kjenner henne mest indirekte, selv om hun på mange måter er en av de viktigste personene i livet mitt. Vi er ikke hjemme i hverandres kjøkken og diskuterer krig og fred og religion og politikk og sånn, men jeg vet for eksempel at hun liker kaffe og er veldig flink til å bake grytebrød med sprø skorpe. Les mer Den andre kvinnen

Brølebalansen

Jeg er ingen tilhenger av brøling som kommunikasjonsform. Jeg kan ikke fordra at folk brøler til meg. Jeg får utslett inni meg av å høre på brøling. Jeg har lyst å si at jeg ikke brøler, men alle barna mine kan lese, og akkurat når det kommer til det med hverdagsblogging er det egentlig litt dumt. Det er veldig vanskelig å konstruere idealbilder av seg selv med sånne tikkende bomber i kommentarfeltet.

Noen ganger brøler jeg fordi jeg synes jeg har gitt den samme beskjeden mellom hundre og to hundre ganger. Noen ganger fordi jeg er trøtt og lei og av en eller annen grunn har innover-lunte. Av og til litt uforutsigbart, fordi det plutselig bare blir nok av et eller annet. Særlig erting og småkjekling som hele tiden ligger og vipper på grensen til hyl og skrik. Da kan jeg finne på å brøle «KAN DERE SLUTTE Å BRØLE TIL HVERANDRE?!!!» Det er relativt usaklig, siden det fram til da ikke er andre enn meg som har brølt, men jeg er ikke et osean av opphøyet ro og tålmodighet, og vippe-krangling lager storm i hodet mitt.

brøling
Her har jeg tegnet omtrent hvordan en detonert hjemmebrølebombe kan framstå.

Så brøler vi litt til hverandre, og da er vi ikke nødvendigvis hyggelige eller saklige noen av oss, og vi vifter og fekter litt med armene, og bruker mer enn tre utropstegn selv om det bare er teit. Når vi er ferdige med å brøle er lufta litt klarere. Ikke alltid med en gang, men i hvert fall i løpet av dagen, og alltid før natta. Da er det hvitt flagg og nattakos og på tide å legge fram blanke ark med fargestifter til.

Beskrivelsen av den sitasjonen er ganske relevant, for hvis jeg skal lage en liste over hvem jeg brøler til, blir den ganske kort:

  1. Ungene mine
  2. Av og til katten

Jeg brøler ikke på jobb, og sjelden ute i det offentlige rom. Jeg brøler ikke noe særlig til samboeren min. Glefsing, helt klart. Dryppende sarkasmer, uten tvil. Ting jeg må be om unnskyldning for i første halvdel av relativt nær framtid, check. Men brøling? Voksenbrøling orker jeg ikke.

Det viser seg at personene som utløser hjemmebrøleren i meg i ti av ti tilfeller er under myndighetsalder. Mellom åtte og fjorten, for å være helt nøyaktig. Og ikke alle i den aldersgruppen heller. For jeg brøler ikke noe særlig til bonusbarna mine (her må vi i rettferdighetens navn lage en skala som definerer grensen mellom høy, streng snakking og brøling). Jeg brøler ikke til vennene til ungene mine. Det hender jeg brøler til katten, men det er når sant skal sies veldig lite tilfredsstillende.

View this post on Instagram

Gjemmeleken. 1-0 til meg.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

(Jeg framstår som et skikkelig sjarmtroll nå, gjør jeg ikke? Hvis du er fra barnevernet eller har funnet fram telefonnummeret deres nå, vil jeg gjerne protokollføre at jeg helt på ordentlig ikke brøler fullt så ofte som det kan virke ut fra denne teksten).

Men jeg har grublet litt på dette her, og kommet fram til en slags formel:

Alder pluss nærhet til brøleofferet ganget med dagens lunte delt på tilgang på nattakos pluss andre utjevnende tiltak er lik brølebalanse

Ungene mine har jeg levd med siden de kom til. Vi har kranglet og kost, tullet, lekt, eksplodert, grått, gneldret og forhandlet. Vi kjenner hverandre ut og inn, og vet akkurat hvilke knapper vi skal trykke på for å få en eller annen reaksjon. Vi er som tektoniske plater; vi gnisser mot hverandre i en evig diskusjon om hvor grensen skal gå. Av og til er det nødvendig å lette på trykket. Så pirker vi på de aller, aller nærmeste, fisker etter respons, fyrer opp bålet og sender opp rakettene, før vi forhandler oss fra betinget våpenhvile til ubetinget fred og drikker kakao i kjøkkensofaen for å markere at stormen er over for denne gang (jeg klarer ikke å legge inn flere metaforer enn det i ett og samme avsnitt, beklager det).

View this post on Instagram

Panikk-knapp installert.

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Så skulle man kanskje tro at bonusbarna trykker på noen av de samme knappene. Og de gjør jo det. Vippe-krangling er det verste jeg vet, uansett hvem som driver med det. Grensene er de samme. Jeg er tullete glad i dem. Men jeg flyr ikke helt i flint likevel. Tvert imot kan jeg telle til både ti og fjorten. Litt urettferdig for de andre ungene, som kan få så hatten passer? Helt klart. Et mål å brøle mer til bonusbarna? På ingen måte. Men det tar tid å komme så nær hverandre at vi kan vise hverandre vrangsiden. Kontoen med nattakos og tillit og plaster på kneet må være ordentlig fylt opp før man kan gjøre et brøleuttak uten å gå rett i minus. Brølebalansen må være i orden.

Hadde det ikke vært for at barna mine leser denne bloggen, ville jeg gjerne påstått at jeg som følge av denne grublingen rundt brølebalanse, brøler mindre til dem. Men det er ikke helt sant. Det hender jeg klarer å telle helt til ti, men aldri så langt som til fjorten. Elleveåringen skal få lov til å by på litt av forklaringen.

Jeg: MEN HVORFOR MÅ JEG PÅ DØD OG LIV BLI SÅ SINT FØR DU HØRER ETTER, DA?!!!
11: Fordi det er morsomt.

Fra kjernefamilie til stjernefamilie

Stjernefamilie (subst.): Kjernefamilie som har endret form, men ikke funksjon.


Første gang jeg kom over begrepet stjernefamilie – stjärnfamilj – var på insta-kontoen til krimforfatter Camilla Läckberg. Hun er skilt to ganger, planlegger sitt tredje bryllup, har to pluss ett barn, ett til i magen, og er hjertelig bonusmor for eksens barn, i tillegg til å være god venninne med eksens eks. Blant annet. Det ser for eksempel sånn ut:

View this post on Instagram

Tänkt så mycket den här resan på hur otroligt glad och tacksam jag är att jag kunnat få behålla de här två i mitt liv, @fannymelin_ och @felix_melin . Lärde känna dem när de var så små och hade känts förkrossande att tappa dem vid skilsmässan – vilket tyvärr är alldeles för vanligt. Men tack vare att jag och @christinamelin hann bli så goda vänner, har de kunnat förbli en stor och permanent del av mitt och barnens liv – och nu också @simonskold 's, som fullt ut anammat att få inte bara tre barn på köpet – utan fem. Och vet en del av er ibland stör sig på att man tror att jag försöker framställa vår familj som "perfekt". Självklart är det aldrig "perfekt" i en familj. Och tog t ex många år innan jag och @christinamelin blev vänner, med ett steg fram och två tillbaks, som sen blev två steg fram och ett tillbaks. Tills det en dag bara blev steg framåt. O vi är inte alltid överens om allt idag heller. Ibland käbblar vi vänskapligt, mer som systrar gör. Och vi har haft väldigt syn på barnuppfostran – men jag har lärt av henne och hon av mig. Så nej, självklart är vi ingen perfekt familj med putsad fasad. Men vi är en familj och vi har barn som har glädjen av att behålla varann som syskon – och vi har fått behållt våra bonusar. Det GÅR. Är väl det jag vill säga med den här långa utläggningen. Det handlar bara om vilja. #Stjärnfamilj

A post shared by Camilla Läckberg (@lackberg) on

Hun klarer tilsynelatende å balansere barn, mann, ekser, jobb og katter på en måte noen hver kan både misunne og forundres over, eller begge deler på en gang. Nett-trollene vet godt hvor hun bor. Hun gir dem fingeren, hver bidige gang. Og hun sier som sant er, gjerne i godt saltede vendinger, at sånne stjernefamilier lager seg ikke selv – det krever at voksne ER voksne, og spiser den nødvendige dosen kameler for å finne en form og en løsning som gjør at barna har det bra. Akkurat så enkelt, og akkurat så vanskelig. Jeg synes hun fortjener en solid tommel opp for at hun viser at det går an å finne løsninger bare man er villig til å se etter dem, enten det er på kryss eller tvers. Det kan til og med være hyggelig.

I Sverige er stjärnfamilj et begrep med egen wikipedia-side, mer politisk forklart enn definisjonen jeg har laget her i toppen av innlegget. Jeg liker bedre den enkle varianten. Kjernefamilien har endret form, men ikke funksjon. Det finnes mange prinsipper å ri, men ikke hvis det går ut over ungene. Punktum.

Sponsing

Det er mye snakk om bloggere og sponsing og riktig merking av innlegg. I den forbindelse har jeg noen spørsmål:

Jeg får jevnlig henvendelser om sponsing. Riktignok i ti av ti tilfeller om jeg er interessert i å sponse, ikke å bli sponset, men prinsippet er jo noe av det samme.

Eksempler på tilfeller i løpet av de siste par ukene:

Innesko: En åtteåring fremmet ønske om å få sponset et par innesko med reinsdyr på. Hun hadde allerede innesko i ekte plast og fine farger, men argumenterte med at reinsdyr passet bedre til årstiden, at noen på skolen hadde sagt at crocs ikke var fine (vanskelig å være uenig i det), og at hun dessuten ville nekte å bruke plast-tøflene, så alternativet var å bli kald på beina og dermed syk (en god trussel skal ikke undervurderes). Hun toppet forespørselen med en 70/30-kombinasjon av dådyrøyne og skjelmsk smil.
Strategi: Fashion-retorikk, trusler og sjarm.
Resultat: Jeg sponset innesko med reinsdyr.

åttitallet
Smashing, Gjelsvika. Hæsjtægg åttitallet.
Åttitallsklær: En elleveåring planlegger åttitallsfest. Hun googlet åttitallet: «Jeg har sett bilder, de var skikkelig sprø da. Jeg trenger noen sånne klær. Men det har vi vel ikke, mamma, for du levde vel ikke på åttitallet?»
Taktikken er fremragende. Jeg levde i høyeste grad på åttitallet, selv om jeg har gjort mitt beste for å skjule alle spor. Jeg pleier å få spørsmål om jeg levde da dinosaurene var små (at jeg levde da dinosaurene var voksne er det ingen som lurer på).
Strategi: Overrumplende og artig frekt kompliment som veier opp for motviljen mot å bruke mer penger på pannebånd og leggvarmere.
Resultat: Jeg sponset åttitallsklær. Hun fikk en is også.

Dopapir: Idrettslaget vil at vi skal sørge for at Norges befolkning er sikret tilstrekkelig med dopapir. Fire ganger i året må vi passe på at alle har nok å tørke seg med, eller hva de nå bruker alle disse sekkene med dopapir til. For min del kan jeg stable dem opp etter veggen og bruke dem som etterisolering av huset.
Strategi: Tvang.
Resultat: Jeg prøver å slippe unna, men vi vet jo hvordan det går. (Vil du kjøpe dopapir, forresten?)

Spørsmål 1: Hvordan skal slik sponsing merkes? Særlig dopapiret lurer jeg på. Skal vi skrive sponset på hver rull?

Spørsmål 2: Hva er best strategi for å bli sponset? Gjerne som en generell sponsing av småbarnsforeldre. Personlig trenger jeg verken innesko, åttitallsklær eller dopapir, særlig ikke dopapir, men med til sammen seks unger, alle med flere utesko enn innesko og dessuten en utpreget horisontal tilnærming til oppbevaring av eiendeler, kunne vi trengt en god bulldoser. Eventuelt en robotstøvsuger. Og en vindusvasker, en to kasser med kaffe vin, en del mer søvn og et klippekort på spa.
Strategi: Jeg er veldig usikker på strategien her. Jeg er mye bedre på tomme trusler enn på sjarm og komplimenter, men ser for meg at en kombinasjon av tvang og trusler vil fungere dårlig opp mot robotstøvsugerfabrikken (mot bulldoserfabrikken er det jo helt meningsløst). 

Inntil noen kommer med noen gode forslag her må vi kalle en spade en spade (selv om vi ikke er sponset av spadefabrikken) og fortsette å grave fram gulvet sjøl.

Hva med kjærlighetsbarnet?

Seks varianter av standardspørsmål til nyfamilie:

-Dere skal ikke ha en til, da? (blunk, blunk)

-Seks barn, woo-hooo! Når kommer den sjuende, da? (hæhæhæhæ)

-Mine barn og dine barn, når slår dere til med «våre barn», da? (hæhæblunkhæhæ)

-Når kommer kjærlighetsbarnet, da? (blunk, blunk). (Kjærlighetsbarn? I motsetning til…hva da, egentlig? Vanlige barn?)

-Tenker dere å, eeeeh, hahahahahaaaa, jaaa, vil dere ha flere, eller? (liksomlatter)

-Åja, det blir nok en sjuende tenker jeg! (Know what I mean? Know what I mean? Nudge, nudge. Wink wink. Say no more!)

Svar:

-Nei.

Delt fast bosted

Tog for tog, en vanlig mandag mellom to hus.

Mandag morgen starter som vanlig med tanken som burde vært tenkt søndag kveld: Hva må være med i bagen?

Med rutinen kommer standardsvaret; så lite som mulig. Tannkost, nei, har en i hvert hjem. Det samme gjelder varm jakke, regntøy, og joggesko i tilfelle lysten på en joggetur blir større enn lysten til å undersøke hvor dypt ned i sofaen det er mulig å synke. (Det har faktisk skjedd, og det finnes vitner). Pc? Må med. Og mobiltelefon. Kanskje et ekstra par sko, fordi forfengelig trumfer praktisk.

Uansett alltid det samme; hektisk aktivitet de siste minuttene før avgang. Alltid lure på hva man har glemt. Aldri glemme hadet-kosen. Ny uke. Annet hus, andre lukter, andre vaner. Men det er også en vane, som når den foregår i sin faste rytme blir en ting som bare er.

«Delt fast bosted» heter det, når foreldre skiller lag og barna skifter hus hver uke. Hos oss skifter sju av åtte hus hver uke. Vi synes vi har det fint, vi.