Stikkordarkiv: vanlig er best i verden

En liten hyllest til en helt vanlig dag

Legge seg litt for seint, stå opp litt for tidlig, kjenne kroppen knirke en bønn om å få bli under dyna, bare litt til. Tvinge den opp, tvinge dagen i gang.

Huske hvor fint det er med morrakaffe, fyr i peisen, fin fyr ved frokostbordet. Glemme at det er så koselig at det nesten alltid er nødvendig å løpe til toget etterpå.

Irritere seg over svett ståplass på morratoget; det første toget alle stående morratryner langs hele strekningen orker å ta.

Brette opp ermer, brette ut arbeidsliste, brette fram et smil til gode kolleger.

Tenke på middag. Glemme å handle minst én ingrediens. Pusse små tenner. Pusse egne tenner. Legge seg litt for seint.

Gjenta.

Alle de vanlige dagene, de som bare kommer og går uten å gjøre noe særlig ut av seg, uten å ha en anledning på innerlomma, uten å by på verken glitter eller drama. Det er de dagene man savner når de plutselig ikke er der mer.

Det snur så fort.

Det lugget litt i 2015. Litt ising i rubben i 2016 også. 2017 skal bli bra, sier vi. Men noen omkring oss går inn i 2017 med litt lavere kølleføring enn planlagt, det er ikke alt som kan planlegges. Vi har nå, vi vet ingenting om etterpå.

Dette er en liten hyllest til en helt vanlig dag. Til en litt tørr brødskive, til en nesten ren bukse, til gnagsåret etter nye sko, til den lange smug-gjespen i mørket på skoleavslutningen, til kjøleskapet som er tomt for ost, til fire vinduskonvolutter, til poser under øynene, til lista med ting som helst skulle vært gjort i går. Til alt som er helt, helt vanlig. Vanlig er best i verden.

 

Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk
opp på veggen i tankene
og forgylle dem med lengselen din.
Du skal kjøre spettet
hardt innunder arrete hverdager
og vippe dem opp.
En etter en.
Det er derfor livet
har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid

 

 

Blogglistenhits

Annenhver uke

Det er noe med det der å føle seg savnet, altså. #velkommenhjem

A post shared by Siri Gjelsvik (@sirigj) on

Det er det ene livet, hvor huset myldrer av liv og rot og kjøkkenbenken renner over av kopper som aldri rydder seg selv inn i oppvaskmaskinen. Jeg prøver å hjelpe til med lekser ganger tre mens jeg lager noe som skal likne på en variert og næringsrik middag, og det er litt vanskelig siden en tredjedel av middagsgjestene ikke vil ha noe annet enn pasta eller potet med smør. Jeg roper korte beskjeder, jeg kjører og henter på aktiviteter, jeg kjøper grillpølser til sommeravslutning, jeg blåser på skinnleggen til hun som for tiden har bein som vokser fortere enn hodet får med seg og derfor alltid snubler på vei opp trappa. Vi leser om Otto Monster som er så flink på skolen at han får kjeft, vi pumper sykkeldekk, vi tømmer fryseren for is, og i vinduskarmen er det legoklosser. Det er de ukene hvor jeg så vidt får snakket med kjæresten på telefon, fordi det av og til skjer så mye på begge kanter at vi må stå opp omtrent før vi har lagt oss, og jeg tenker at hvis ikke kaffe hadde vært oppfunnet hadde minst en av oss sittet i fengsel. Den er den uken bibliotekvarslene kommer, og den beste vitsen er den om hun som trodde hun skulle få lagt alle de rene klærne inn i skapet. Det er den uka hvor jeg besvimer i sofaen når jeg tror alle er i seng, bare for å mutere til et brølemonster sju minutter etterpå når jeg nok en gang hører noen som tasser i gangen. Av og til er det bare katten. Da føler jeg meg litt dum.

Det er fine uker.

Og så er det det andre livet, hvor vi er to voksne i huset, og det ikke er mer leven rundt oss enn vi klarer å lage sjøl. Hvor jeg kan høre på mine egne spillelister på Spotify. Hvor samtalene ofte foregår i hele setninger. Hvor jeg kan jobbe uten å se på klokka, hvor jeg får levert bibliotekbøker, hvor det går an å ha grønnkål og byggryn til middag uten at noen av middagsgjestene ringer barnevernet. Av og til får jeg trent, og en gang var vi til og med på konsert.

Det er også fine uker.

-Savner du oss når vi ikke er hos deg, spurte mellomsten. Hun vet at Spotify-en min er Bieber-fri, og var muligens redd for at min uke uten barn skulle være like stusselig som spillelista.

Svaret er både ja og nei. Annenhver uke-livet har sin egen rytme. Den ene uka kan det være litt fullt, den andre uka kan det være litt tomt. Særlig på dager som 17. mai, og rundt jul, hvor vi har mange ting vi pleier å gjøre sammen. Jeg gleder meg alltid til å se ungene igjen, men jeg gleder meg av og til til å ikke se dem på noen dager også. Litt som intervalltrening, egentlig. Og annenhver uke er det den eneste intervalltreningen jeg får til.

Krysser av for tjuefire ganger sju timer med trening denne uka. Fornøyd.

Blogglistenhits

It’s complicated

Welcome to the dark side.

Jeg var litt pjusk i fjor, og plutselig befant jeg meg i et møte hvor noen sa ordet «restarbeidsevne». Det er litt det samme som restverdiredning etter brann, tror jeg. Reddes det som reddes kan!

morfinmelding
Tekstmelding post-morfin

Så jeg har jo tenkt litt. Og tenking er noe man har lett for å gjøre litt for mye av i (den ganske lange) perioden som kan lede fram til slike møter. Sykdom er et utmerket virkemiddel hvis man trenger et lite puff i navlebeskuende retning. Hvis hodet våkner en del før kroppen om morgenen, og hodet vil en del mer enn kroppen i løpet av dagen, er navlebeskuende ofte standard-innstillingen med mindre man aktivt har skrudd den over på et mer empatisk og sosialt akseptabelt program. Og det er det faktisk ikke alltid man husker å gjøre, før noen kanskje kommer med en liten påminner, og da kan man bruke den påminneren til å piske seg selv resten av dagen. En nydelig logikk.

Men altså. Man rekker mye tenking. Ikke all tenkingen får plass i ett blogginnlegg, og langt fra all tenkingen egner seg for publisering. Dette gjelder særlig de mørke utkantene, hvor hodet henger eller man nesten banner på seg nittitallsdiagnosen nakkesleng. «Helvetes forpulte møkkadrittkropp» er jo ikke noe man skriver på internettet så lenge man har barn som kan lese. (…)

Ting skjer. Shit happens. «Det var den vinteren onkel John fikk det med hofta, han ble jo aldri helt frisk av det der«, synger Tore Renberg i «Margaret«. Og jeg liker denne grafen, som vandrer rundt på sosiale medier med jevne mellomrom:

livet

Noe av det man er nødt til å lære seg når shit happens, er både veldig fint og veldig vanskelig på en gang: Å ta imot hjelp.

Det er mye lettere å hjelpe enn å bli hjulpet. Samtidig er det fint å få hjelp; å oppdage hvor mange som er så veldig klar for å hjelpe, med smått eller stort, og som gjør det med glede. De fleste av oss er jo sånn – vi hjelper mer enn gjerne, og fører ikke noe regnskap over det.

I mottakerenden er det å la være å føre regnskap kanskje den vanskeligste øvelsen, nest etter det å gi slipp og akseptere at man faktisk trenger hjelp til en del ting. Det er et regnskap som aldri vil gå opp, hvis man skal måle epler mot epler og pærer mot pærer.

Men det er noe veldig fint med det også. Det er som et sikkerhetsnett som kommer til syne, omtrent som når regnet legger seg på et spindelvev. Det har vært der hele tiden, men jeg har ikke tenkt så mye over det. Jeg er litt flau over at det måtte en grundig dørking til før jeg lærte meg å sette virkelig pris på det.

Regnskapsmessig er det vel heller ikke nødvendig at alt går opp hele tiden. I noen andres sikkerhetsnett spiller kanskje jeg en rolle, uten at det er noe jeg tenker så mye over. Og hvis noen lover at de skal hjelpe meg tilbake, tenker jeg at det trenger de jo ikke. Jeg vil ikke at de skal tenke at de skylder meg noe. Vi er jo ikke greie med hverandre fordi vi vil ha noe igjen. Vi er greie fordi det er en mye hyggeligere måte å bruke livet sitt på, enn å være sur.

Her trenger jeg en litt catchy punchline, men det er det kanskje noen av dere som kan hjelpe meg med?

En liten hyllest til en helt vanlig dag

Legge seg litt for seint, stå opp litt for tidlig, kjenne kroppen knirke en bønn om å få bli under dyna, bare litt til. Tvinge den opp, tvinge dagen i gang.

Huske hvor fint det er med morrakaffe, fyr i peisen, fin fyr ved frokostbordet. Glemme at det er så koselig at det nesten alltid er nødvendig å løpe til toget etterpå.

Irritere seg over svett ståplass på morratoget; det første toget alle stående morratryner langs hele strekningen orker å ta.

Brette opp ermer, brette ut arbeidsliste, brette fram et smil til gode kolleger.

Tenke på middag. Glemme å handle minst én ingrediens. Pusse små tenner. Pusse egne tenner. Legge seg litt for seint.

Gjenta.

Alle de vanlige dagene, de som bare kommer og går uten å gjøre noe særlig ut av seg, uten å ha en anledning på innerlomma, uten å by på glitter og dramatikk. Det er de dagene man savner når de plutselig ikke er der mer.

2015 var litt sånn for oss to pluss seks. En av de seks har vært høyt, høyt oppe og har gledet seg til å lande. Jeg har vært langt inne i sykehuspysjen, og er glad for at dagene er så vanlige igjen at jeg orker å klage over at jeg må stå på toget.

2016 skal bli bra, sier vi. Men noen omkring oss går inn i 2016 med litt lavere kølleføring enn planlagt, det er ikke alt som kan planlegges. Vi har nå, vi vet ingenting om etterpå.

Dette er en liten hyllest til en helt vanlig dag. Til en litt tørr brødskive, til en nesten ren bukse, til gnagsåret etter nye sko, til den lange smug-gjespen i mørket på skoleavslutningen, til kjøleskapet som er tomt for ost, til fire vinduskonvolutter, til poser under øynene, til lista med ting som helst skulle vært gjort i går. Til alt som er helt, helt vanlig. Vanlig er best i verden.

 

Privat huskeregel

Du skal ikke klistre fine øyeblikk

opp på veggen i tankene

og forgylle dem med lengselen din.

Du skal kjøre spettet

hardt innunder arrete hverdager

og vippe dem opp.

En etter en.

Det er derfor 
livet

har deg på mannskapslista.

Kolbein Falkeid